Margit leser frå Rom 1,16-17:16 For eg skammar meg ikkje over evangeliet. Det er ei Guds kraft til frelse for kvar den som trur, jøde først og så grekar. 17 For i det blir Guds rettferd openberra, av tru frå først til sist, som det står skrive: Den rettferdige skal leva ved tru.
Jørgen: I hele forrige uke har deler av staben i Ulstein sokn vært skuespillere. Vi har over fire dager hatt 15 forestillinger for nærmest alle 5.-10.klassingene i Ulstein kommune. I denne forestillingen har vi gått gjennom viktige episoder i Luthers reformasjonshistorie.
Det hele starter ute på kirketrappen hvor Luther henger opp sine 95 teser på døren til universitetskirken i Wittenberg. Han har gjennom Bibelstudier funnet ut at Guds rettferdighet og frelsen - den kan ikke kjøpes, hverken gjennom avlat eller botshandlinger. Han ønsker å fortelle lederne i kirken om dette, for dette – det forandrer jo alt!
Videre møter vi Luther inne i kirken hvor han forteller om hvordan han protesterer på at det kirkelige språket – Latin – kun forstås av noen få. Luther mente at Bibelen, salmene og liturgien måtte ha språk som alle kunne forstå.
Men Luthers meninger og publiseringer faller ikke i god jord hos paven og kirkens øvrighet. Kardinal Cajetan møter Martin Luther og krever at han tar tilbake det han har sagt og skrevet. Luthers respons til Cajetan er avvisende til dette, og kampen mellom Luther og pavekirken hardner derfor til.
Videre følger vi så Luther gjennom denne kampen med kirken – gjennom bokbål, harde ord, og gjennom Riksdagen i Worms hvor Luther blir erklært som vranglærer og lyst fredløs av keiseren – noe som i praksis betød at hvem som helst kunne drepe han uten å risikere straff. Skuespillet avsluttes så med bortføringen av Luther, hans oversettelsesarbeid og den endelige oppstarten av Den lutherske kirken.
Margit: "Ein fattig tiggermunk som reiser seg mot 1000 år med kristendom, - må ta feil" seier keiser i Lutherspelet. "Men paven kan ta feil. Kyrkja kan ta feil, alle kan ta feil" svarar Luther. Han opnar eit rom der kyrkja lærte å ver audmjuk og open for kritikk. Det er ingen som må frykte for livet ved å kritisere kyrkja lenger, - og vi veit at kvar generasjon gjer sine feilgrep. Også Luther gjorde sine feilgrep – vi tek moa. avstand frå den knallharde retorikken mot andre kristne og standpunkta om jødane.
Luther sitt mot er det noko imponerande over. "Her står eg og kan ikkje anna. Gud hjelpe meg". Forpliktinga på Bibelen og respekten for samvitet er ein viktig verdi i kyrkja. Evangeliet med nåden åleine, Skrifta åleine og trua åleine oppsummerer det sentrale. Her står vi støtt gjennom alle tider og frå desse kjeldene hentar vi mot til å vere kyrkje i skiftande tider.
Jørgen: For Luther så handlet ikke reformasjonen om å bryte med den katolske kirken. For Luther så handlet reformasjonen om at han hadde sett noe gjennom denne Romerteksten som vi leser i dagens gudstjeneste. Han hadde sett noe i denne teksten som forandret alt for han.
Luther hadde gjennom store deler av sitt liv levd i frykt for at han ikke var frelst. Før reformasjonstiden, så beskrives Luther som en svært iherdig munk som gjorde masse botshandlinger. Han har strevet og strevet for å kunne komme i den stand at han kunne fortjene Guds rettferdighet. Luther levde i frykt og i skam, nettopp fordi han ikke var sikker på at han var regnet som rettferdig ovenfor Gud.
Og for Luther så blir derfor denne åpenbaringen gjennom Rom 1,16-17 så viktig for ham. Han får en åpenbaring som frigjør han fra frykten og skammen. For gjennom denne teksten så forstår han det: Guds rettferdighet åpenbares av tro til tro. Den rettferdige skal leve ved tro.
Luther forstår gjennom denne teksten at Guds rettferdighet – det er ikke en stand vi kan jobbe oss opp til, det er ikke et endelig mål som vi etter nok gjerninger oppnår. Guds rettferdighet er noe som blir gitt oss, av nåde. Mennesket kan ikke oppnå Guds rettferdighet, Guds rettferdighet den blir gitt oss - ved tro, av nåden.
Margit:Luther søkte ein nådig Gud. Er det eit spørsmål det moderne mennesket stiller seg? Vi lurer heller på om Gud finst? Eller om det går an å finne eit nådig blikk, eller eit kvileskjær?
Prestasjonar og avlat er i vårt tid ikkje knytt til kyrkja, men den er knytt til materialismen og sjølvrealiseringa. Det naudsynte fokuset på individet som Luther hadde, kan i dag vorte eit nådelaust krav for mange. Vi skal presentere oss sjølv på ein flott måte, gjere dei perfekte vala og når vi er vår eigen lukkes smed, så er det vår skuld om ikkje våre prestasjonar er gode nok. Dette kan produsere skam i oss. Vi er ikkje gode nok og verdt å elske. Kven treng syndstilgjeving for at formen ikkje er god nok, for at ein ikkje tener nok, eller har for få vener og kjenner seg ensom? Har ein gjort noko gale, kan ein be Gud og nesten om tilgjeving. Men kva om ein berre føler seg ikkje god nok?
Å vere død og oppstått med Kristus i dåpen er å få del i eit oppreist liv og å høyre til. Å vere kristen er å vere døypt inn i eit fellesskap – med heilt vanlege uperfekte mennesker som oss. Vi som lever eit heilagt og alminneleg liv. Jesus ser ikkje på kor tynn, pen, populær eller rik du er. Jesus møtte mennesker, såg dei og gav dei verdighet. Så tilga han dei synder. For ei luthersk kyrkje i dag er dette vel verdt å merke seg. Kanskje er vi ikkje så anneleis enn folk var på Jesus tid. Vi treng å bli tatt imot, - sett med eit nådig blikk og inkludert i fellesskapen. Og vi kan be Gud om nåde slik at vi kan ta imot andre slik han gjorde, sjå dei med Jesu nådige blikk og inkluderer alle i fellesskapen.
Jørgen: Dette med botshandlinger og avlat er jo ikke like fremtredende for oss den dag i dag. Men Reformasjonens hovedbudskap er fremdeles relevant, også for oss moderne mennesker. For selv om vi ikke lenger har avlat, så er det nok vanskelig for det moderne mennesket å leve med at det ikke kreves prestasjoner av oss for å få del i frelsen.
Vi møter i vår hverdag forventninger om å prestere for å kunne få eller oppnå noe. I møtet med evangeliet om nåden, så blir dette helt omvendt i forhold til vår hverdag.
I forestillingene vi hadde forrige uke, så har vi vist til den gamle altertavlen som vi har her i Ulstein kyrkje. Denne altertavlen ble jo laget før reformasjonen og sto i den gamle middelalderkirken på Ulstein. Altertavlen var på den tiden trolig fylt av helgener og figurer – den var full av «dikkedarer» og pynt som kompliserer evangeliet og nåden. Men så kom reformasjonen med sin overbevisning, også til Norge. De lokale reformatorene malte over og fjernet bilder og figurer – og tegnet i stedet et enkelt kors. Og selv om noen av reformasjonens midler var kritikkverdige, så er det symbolske målet ved å male over og fjerne statuene på denne altertavlene viktig.
For evangeliet i seg selv skal ikke være komplisert – nei, det handler om korsets gave. Og gjennom nattverden så ser vi dette helt konkret: vi kommer frem, åpner våre hender og får del i Jesu legeme og blod – uten å måtte prestere, betale eller gjøre noe – kun åpne hendene og ta imot.
Frelsen ikke er til salgs, det er en gave gitt til oss – ved nåden alene.
Ære være Faderen og Sonen og Den heilage ande, som var er og vera skal ein sann Gud frå æve til æve. Amen