Prekentekst: 1 Mos 2,8-9 og 3,1-8
Dette er ikke et eple.
Men med en gang dere ser hva jeg holder i hånden, så sier der: Jo da, det er et eple.
Men det er ikke et eple.
Kanskje noen av dere har sett bildet jeg la ut på facebook på fredag, bildet som er malt av den belgiske maleren René Magritte, et bilde av et eple og skrift over det: Dette er ikke et eple.
Dere sier, jo det er et eple – og jeg sier vi må øve oss på å se bak og forbi eplet. Vi må øve oss i å se det vi ikke forventer å se.
Utfordringen er: Når dere har hørt fortellingen om hagen som Gud plantet i Eden, om mennesket i hagen, om slangen og kvinnen og frukten, da har dere alt klart og da vet dere alt.
Da ser dere epler overalt, selv om det ikke nevnes et eneste eple i fortellingen. Da vet dere: Det er seksuelt begjær, en kvinne som ikke kan styre seg, som forfører mannen. Dere vet, dette er syndefallet.
Syndefallet, dette grusomme og virkmektige ord som det er så vanskelig å bli kvitt, som heldigvis er ute av den nyeste oversettelsen av Bibelen, ordet som formørket teksten og som har hatt en stor del av ansvar for kristen kvinneundertrykkelse.
Dere kan si hva dere vil, men dette er ikke et eple.
Mennesket blir satt inn i en hage som Gud plantet i Eden, i Øst. Hagen er ikke en paradishage, en evighetshage eller hva en så gjerne måtte tenke på, hagen har en veldig enkel, men avgjørende funksjon, hagen gir næring, trær vokser opp, «forlokkende å se på og gode å spise av» (1. Mos 2, 8) og det som gir gjenklang av paradis er først treet som står i midten. Alt vel, kunne en mene, men det er ikke det, og vet dere hva, mennesket er fortsatt alene, det er snakk om et menneske, ikke to. Det er først senere at Gud slår fast at det ikke er «godt for mennesket å være alene» (1. Mos 2, 18). Først etter det er de to, er de kvinne og mann.
Det er disse to i hagen og dyrene rundt dem, og så kommer slangen. Kan hende dere har hørt noen av disse teoriene om slangen, slangen som symbol for en fremmed fruktbarhetskult, som symbol for onde makter, som Guds motspiller. Og dette støttes av bibeloversettelsen, for den sier at slangen var listigere enn alle andre dyrene (1. Mos 3, 1). Men det er villedende og misvisende, for det som står her er betyr simpelthen klok, slangen var klok og – og det er vel verdt å legge merke til – slangen er skapt av Gud. Skulle da virkelig noen skrive en tekst om Gud som skaper sin egen motspiller? Nei, det er utenkelig. Slangen er Guds skapning, en klok skapning og det holder.
Det store spørsmål hvordan det onde, det å ikke adlyde Gud, det å gjøre det onde, kom inn i skapelsen, kan ikke besvares, det er og forblir uforklarlig, forblir en gåte.
Det fascinerende er at slangen overdriver: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1. Mos 3, 1) Kvinnen er nødt for å nekte for det, dette er forføringens høye kunst, for i det kvinnen er nødt for å forsvare Guds bud åpnes døren på gløtt for å handle mot budet.
Kvinnen forklarer og sier det slik det er: Gud har plassert oss i den store hagen, her er det mat i overflod. Gud vil at vi lever, og derfor har Gud advart oss, at vi ikke spiser fra treet i midten. Men slangen gir seg ikke, «dere skal slett ikke dø» (1. Mos 3, 4), slangen tilkjennegir Guds hensikt, opptrer her nærmest medmenneskelig i det den roper hva som skjer når de spiser av treet – de vil kjenne forskjellen mellom godt og ondt.
Kjenne godt og ondt, kunne avgjøre hva som er godt og ondt for mennesket, for menneskene. For dette er jo ikke en fortelling om Eva eller om Adam eller om begge to. Dette her er ikke fortelling om enkeltindivider, Eva og Adam er de eneste menneskene på jorden, det som skjer med dem har skjedd med alle mennesker, gjelder alle mennesker, dette her er snakk om kollektiv, om menneskenes kollektiv, om menneskeheten. Kunne avgjøre forskjellen mellom godt og ondt. Her er det ikke snakk om moralsk sedelighet, om seksualitetsrelaterte ting, dette her dreier seg om liv, livets vilkår i et samfunn, i et fellesskap, hva er godt og ondt for fellesskapet, hva tjener livet og hva umuliggjør livet, det er spørsmål som skal besvares.
Kvinnens motivasjon for å spise er todelt. Og den første kjenner vi alle til: «treet var godt å spise av og en lyst for øyet» (1. Mos 3, 6) Det kjenner vi fra Tveita senteret, når vi går forbi bakeriet og ser de deilige kakene og rundstykkene, en lyst for øyet. Det er det som skjer med kvinnen. Lyst, ja, der er det igjen all snakk om seksualitet, om kvinnen som nærmest blir ustyrlig av lyst, men det er jo bare tull. Det er nettopp ikke det ekstraordinære som utløser lyst, det er det helt vanlige, det som er rundt oss, og slik er vi skapt som mennesker og De ti bud vet det og har bare derfor grunn til å advare oss: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.» (2. Mos 20, 17) Lysten og begjæret er det samme ordet, men dette her har jo ikke med seksualitet å gjøre, dette er det forbudtes tiltrekningskraft, graset er grønnere på andre siden, og er det forbudt å gå dit, blir det grønnere og grønnere.
Denne første motivasjonen går over i den andre: å få innsikt, å ville bli klok, å få vokse. Det er ikke nevnt med et eneste ord at dette er å-ville-bli-lik-Gud, dette her har ingen ting med overmot og hybris å gjøre.
Kvinnen vil ikke bli lik Gud, hun vil ha innsikt, hun får det. Og bare for å understreke det, all snakk om det svake kjønn som så lett kunne forføres og som så har forført mannen, det leter en forgjeves etter. Ikke et ord om det. Mannen blir ikke forført, han bare spiser.
Det som er det spennende er jo at det som slangen har lovet blir til.
De får innsikt og de kan bruke denne innsikten til noe også.
For nå føler de seg blottet, det er en helt ny erfaring og denne kan de faktisk hanskes med. Det er ikke simpelthen en negativ erfaring, selv om uskylden er borte. Nå vet de: vi er blottet og det kan vi ikke fortsette med. Vi kan avhjelpe dette, i alle fall overfor hverandre, om enn ikke foran Gud, i det vi lager oss klær. De har blitt klokere og omkostningen er at Gudsforholdet blir mer komplisert.
Dette er kulturutvikling, klær er kultur – og det vet alle som har prøvd å stille i olabukse og sliten t-skjorte i et bryllup.
Det er det samme spørsmål som går igjen og igjen og som må besvares om og om igjen: hva er rett og galt i en kultur? Hva er godt og ondt i vår kultur, en dag etter kvinnedagen i går?
Det er godt å lese gamle tekster på nytt og å la seg inspirere av det, å finne befriende måter å snakke om kjønn og seksualitet på, å feire begjær som vilje til utvikling og kunnskap, til å sprenge gamle rollemodeller, å bryte ned det som tynger, å bryte opp fra det som holder oss innestengt i faste og ferdig definerte rollemønstre.
Hva er godt og ondt i vår kultur, på første søndag i fastetiden?
Det er godt å se at den gamle teksten minner oss om at godt og ondt gjelder hele menneskeheten og at vi sammen skal finne ut av det gode. Det er godt at biskop Jo Seoka fra Sør-Afrika minner om det, at vi må stå sammen, som et fellesskap.
Den sanne fristelsen er ikke å spise av frukten, den sanne fristelsen er å ikke dele den. Kunnskapen, viljen til liv, til å bli klokere, mulighet til utvikling, til å vokse utover seg selv, til å avgjøre godt og ondt er gitt til fellesskapet.
Nei, dette er ikke et eple. Det er et opprop til forandring.