Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
«Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.»
«Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje èn talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått èn talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: «Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.» Herren hans svarte: «Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til glede hos din herre!» Også han med to talenter kom fram og sa: «Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.» Herren hans svarte: «Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til glede hos din Herre!»
Så kom også han fram som hadde fått èn talent, og sa: «Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke sådde, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.» Men herren svarte ham: «Du dårlige og late tjener!» Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvo jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han ha. Og kast den unyttige tjenere ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.»
Slik lyder det hellige evangelium.
«Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.»
Hvordan vil livet bli for Julia og Ella Olette?
To skjønne skapninger.
Egentlig, helt perfekt!
Med fingre, nese, øyne og ører som fanger inn alt det som skjer.
Og med en hud, og et hår, så mjukt, så mjukt!
Dere som kjenner dem best, har kanskje merket det allerede.
Inni den lille kroppen, er det også en helt unik personlighet.
Julia er noe helt for seg selv.
Og Ella Olette – er noe helt for seg selv.
Hvis det går an å si!
«Å være noe helt for seg selv.»
Vi skjønner hva det betyr.
Men også at det heldigvis ikke er mulig!
Vi er skapt til å være vi.
Overgitt til hverandre.
Og det er sammen med andre, at vi virkelig kan bli – dem vi virkelig er!
To små barn.
Og alle vi som er i kirka.
Hva er våre talenter?
Og hvordan gikk det, egentlig?
Noe av det fineste med å være prest, er alle livsfortellingene jeg får høre.
Om flinke mennesker som fikk til mye. Og ble spilt gode!
Men like mye inntrykk gjør det, å høre de såre historiene.
Om de som ble ertet. Holdt utenfor. Kritisert, i stedet for oppmuntret.
Noen som ikke fikk til livet.
Selv om talentene var mange.
Og hjertet stort.
Dere som er familie og faddere til Julia og Ella Olette. Dere får et ansvar.
Å gi barna tro, håp og kjærlighet.
Så de blir den best mulige utgaven av seg selv.
Og så de vet – når de ikke får det til.
Så er de døpt til en som ALDRI nedskriver deres verdi!
Jesus gikk aldri på akkord med sine verdier.
Han var ikke moralist – men klokkeklar på moral.
Og så var han helt unik.
Til å se mennesker.
På en måte som fikk dem til å forvalte sine talent – til glede for både seg selv – og andre!
Peter. Som hadde sviktet og fornektet sjefen 3 ganger.
Han ble satt til å være leder.
Og Thomas. Tvileren som ikke fikk til å tro. Han fikk mer tid. Og nye sjanser.
Eller Maria Magdalena, som fikk også ansvar, tillit, og tilhørighet.
Gud har tro på oss.
Og har gitt oss livet.
Til å brukes. Strekke oss. Men ikke forstrekke oss.
Og heldig er det mennesket,
som har andre rundt seg som er positivt nysgjerrig,
og har forventninger, til at du faktisk har talent som ennå ingen har sett.
Lignelsen om talentene, handler ikke bare om å være flink.
Men å se at vi alle har fått, noe, som vi skal tenke stort om.
Foredle.
Og dele.
Nord i Italia ligger byen Cremona.
For lenge siden var det en gutt som het Antonio, som vokste opp her.
Familien ville ha ham med i guttekoret i byen.
Men Antonio hadde en stemme som var lite egnet for kor.
Han begynte å ta fiolintimer, men naboene overtalte foreldrene til å få han til å slutte.
Likevel drømte Antonio om å gjøre noe med musikk, mens kompisene flirte av ham. Han var jo mest opptatt av å spikke…
Da han ble litt eldre, fikk han lærlingeplass hos en fiolinmaker.
Godt håndlag for spikking, ble videreutviklet til uskjærling.
Han trente mer enn alle de andre.
Og da han døde, hadde han bygd over 1500 fioliner.
Aller har et merke etter han som laget dem.
Antonio Stradevarius.
Han kunne ikke synge. Eller spille. Men bygde verdens beste fioliner.
Gud har skapt oss med talent.
Og vil vi skal forvalte det.
Ingen kan leve et annet liv enn sitt eget.
Det er vår eneste oppgave – og alt det Gud krever.
Bare da blir vi stand til å bruke våre ressurser og talent til beste for vår neste, og sånn som vår skaper vil det.
Ingen er ansvarlig for mer enn de har fått.
Derfor er det heller ikke resultatene av vår innsats,
men vår troskap, som teller mest.
Ofte ønsker vi oss et annet liv,
i stedet for å gå ordentlig inn for det vi har.
Djupest sett, har vi da en mistillit til ham som gav oss livet og livsoppgaven….
Alle talent er ikke like synlige.
Men Jesus tenker stort om det hver enkelt har fått av vår skaper.
Da er vår oppgave:
Hjelpe hverandre å lete det fram.
Ta det i bruk.
Og heie og glede oss over hverandres talenter – gitt oss av Gud!