Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
A: Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.
«De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt at han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem og holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Matt 28,16-20
Slik lyder det hellige evangelium.
A: Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.
Da vi var mindre, var det ofte sånn at vi sprang om kapp.
Det ble dratt en strek i grusen.
Vi stilte oss på linje.
Overkroppen framover. Litt bøy i knær og hofte.
Og så var det en som ropte:
Klaar! Feeerdig! Gå!
Og så ga vi alt, for å komme først.
Alle viste hva de tre ordene betydde:
Klar. Ferdig. Gå! Det er ganske rett på sak.
Men i dag, er det som om Jesus løfter startpistolen, og sender ut sine beste folk, enda kjappere.
Han sier Gå! Døp! Lær!
Etter tre års vandrende bibelskole for displene. De gikk og de gikk. Fikk opplæring underveis.
Svært lite teori. Men likevel. Det loddet djupt.
Datidens unike bachelor i fiske. Menneskefiske!
Og så var det kanskje ikke hverken bibelskole. Eller opplæring i fiske.
Som var viktigst.
Jeg lurer på om det ikke handlet mer om hjerte, enn om hjerne.
Og kanskje mer enn å være så fantastisk flink, så var det noe med å bruke sansene og se.
Se hva mennesker trengte.
Men kanskje enda mer; se det enkelte menneske.
Men også se – «på liljene på marken.»
«Fuglene under himmelen.»
Korn som ble sådd, og vokste i ulikt jordsmonn.
Jesus brukte naturen, til å si oss viktige ting.
Nå er det oss han legger det inn over oss.
Og så kan vi jo selv også – se og sanse skaperverket rundt oss.
Jesus var kommet til avskjed.
Hans siste ord.
Er ikke det ofte noe ekstra viktig?!
Jo, jeg tror det.
Også denne dagen.
Jesus ber dem spre det gode budskap.
Noen vil si at det er en kristen plikt.
Kanskje det.
Men er det ikke også noe mer….
Mer sånn - at hvis vi deler noe av det gode vi selv har fått – da blir det enda mer!?
Til andre.
Og sikkert – også til oss!
«For det er ved å gi at man får.»
Den kristne tro er et mysterium.
Helt gratis.
Og vi tar imot nåden, helt uavhengig av egen innsats.
Men samtidig hører vi i dag.
Gå. Døp. Lær!
Det er forskjell på å bare passivt ta imot.
Og det å følge etter Jesus.
Akkurat nå koker det, mange steder i verden.
Folk gjør opprør, i kamp mot rasisme.
I en gudstjeneste, vil jeg si at det er mer, enn en kamp mot noe.
Er det ikke like mye, og enda viktigere – en kamp for noe vi tror på!?
Menneskets ukrenkelighet.
Likeverd.
Rettferdighet?!
Er ikke det en del av det Jesus ber oss gå med, og lære alle de døpte? ....
«Klar, ferdig, gå» heter det.
Men i Jesus sitt oppdrag.
Virker det som alt er klart.
Han har gjort det som skal gjøres.
Skapt et ny verdens-orden.
Ved å vise seg sterkere enn det onde.
Og grenseløs!
I kjærlighet.
Alt er klart. Og vi sier også «kom, for alt er gjort ferdig.»
Har vi ikke egentlig alt vi trenger, for å gå?!
Ut til all verden.
Hvor nå det er.
Jeg husker en tur på Ladestien for noen år siden.
Ett sted gikk vi bort fra stien, og nærmere sjøen.
Vi stod foran en liten haug.
Da hørte vi en liten gutt som våget seg opp på den lille haugen, og høyt over våre hoder, hadde han en fantastisk utsikt. Til Skatval, Frosta, og Fosen.
Da hørte vi han si med opprømt stemme:
-Mamma, oppå her ser jeg helt til resten av verden!
Det måtte vel et barn til.
For å se det.
At fra en liten haug på Ladestien, kan du se helt til resten av verden!
Geografisk, er det kanskje ikke helt rett.
Men bibelsk, tror jeg det er sånn.
Resten av verden, starter akkurat her hvor vi er!
Noen har kall til å være misjonærer ute i verden.
De skal vi sponse, og heie på.
Men de fleste av oss, har et oppdrag som er nærmere. Evangeliet sprer seg, gjennom våre hverdagsliv.
Det vi sier.
Og sikkert enda mer.
Gjennom det det vi gjør.
Noen ganger skal det lite til.
Annet enn å leve,
som om Gud finnes!
Og hvis vi er usikre,
må vi aldre glemme Jesu aller siste ord i Matteusevangeliet. Det er for å hvile i, om det kommer dager der vi er mer klar og ferdig og ser litt mørkt på å gå.
Da sier Jesus selv til deg:
«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Amen