Det står skrevet i Paulus 1. til Timoteus 2, 1–4:
1Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. 2Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. 3Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, 4han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
Slik lyder Herrens ord. Amen.
Paulus skriver her til Timoteus som er leder for menigheten i Efesos. Efesos var på den tid verdens nest største by etter Roma, en sentral gresk havneby. Den ligger et stykke sør for Smyrna. I dag heter stedet Izmir og ligger i Tyrkia. På det meste bodde det 250 000 der. Paulus skrev for øvrig også et eget brev til den kristne menigheten i byen – Brevet til efeserne.
Hva har det med vår feiring av grunnloven å gjøre?
17. mai er selvsagt ikke nevnt verken i Det gamle eller det Nye testamentet. Men kirka markerer dagen fordi vi mener det som skjedde 17. mai i 1814 er et viktig steg på vegen mot et samfunn som ivaretar de verdier som bibelen tegner av Guds vilje med verden og vi som lever her. En tidløs Gud, fra evighet og til evighet, slik vi akkurat leste fra en tekst som ble skrevet for 2400 år siden:
Deg, Herre, tilhører storhet og makt, herlighet, ære og majestet, alt som er i himmelen og på jorden. Ditt er riket, Herre, og du er opphøyd som overhode over alt.
Eller som Paulus uttrykker det overfor Timoteus: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.
«Forbønn og takk for alle mennesker …, «så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt». Ja, det går an å få sagt det, med krig på andre året i Ukraina og nesten uvirkelige beskrivelser av tilstanden på Gaza - og mange flere steder enn disse.
Dette året feirer vi tusenårsjubileum for innføringen av Kristenretten i Norge. Olav Haraldsson, som senere ble kalt den hellige, hadde lært om kristendommen og blitt døpt i Frankrike. Han kom sammen med biskop Grimkjell til Mostratinget med Kristenretten i 1024.
Dette ble startskuddet for en omforming av samfunnet med nye kristne verdier.
I 1024 var Norge et ættesamfunn der det var styrke og makt som gav rett på tinget. Med kristningen kom ideen om at det finnes noe som er rett ut fra Guds skaperverk, helt uavhengig av maktforholdene i samfunnet, fordi alle, både «den sterke» og «den svake» er skapt i Guds bilde. Det ble forbudt å sette barn ut i skogen, kvinner fikk styrket sin rett til å velge ektefelle, det ble restriksjoner for slavehold og det ble en plikt til å ha omsorg for de svakeste.
De kristne verdiene skulle gjennomsyre samfunnsordenen og lovverket. Mye av dette tar vi for gitt i dag, og tenker ikke på at det er noe revolusjonært kristent.
I 1274 ble disse verdiene forsterket i Magnus Lagabøtes landslov. Han var den første norske kongen som så vidt jeg vet ikke førte krig! I landsloven videreførte og forsterket han de kristne verdiene som Olav hadde innført: Alle skulle ha en fundamental rett til liv fordi alle var skapt av Gud. Derfor ga loven et sterkt vern til mennesker som ikke hadde makt og kunne hevde seg: fattige, kvinner og barn.
Magnus var utdannet i et fransiskanerkloster, og bar med seg dette synet på alle menneskers verd, ja hele skaperverkets verdi, som Frans av Assisi var en så sterk talsmann for.
I år vil vi fortelle historiene om disse forfedrene og det de la grunnlaget for ved å forme lov og rett. Og i år skal vi skal bruke fortellingene om Kristenretten til å løfte fram disse verdiene, og se hvilke det er viktig å ta vare på, videreføre og tilpasse til vår tid og vår tids utfordringer.
Historia forteller oss at rike etter rike har kollapset og gått til grunne. Både det første, andre og tredje rike gikk under. De brøt alle med skaperens visjon for sitt skaperverk. I dette store bilde blir en grunnlov, med de verdier vår grunnlov har, et steg på veien i riktig retning i vår del av verden. Som vi vet har grunnloven blitt endret - og forbedret – opptil flere ganger. Sakte rulles historia ut og den enkeltes rettigheter og frihet utvikles og stadfestes.
Samtidig økes ansvaret for at freden og friheten må gjelde alle. Vår nære historie har lært oss at dersom friheten ikke gjelder alle, vil den til slutt ikke gjelde for noen. Hvis demokrati og menneskeverd ikke aktivt forsvares – vil vi med tida miste det.
Når vi feirer grunnloven av 1814 er det fordi den er selve symbolet på en selvstendig nasjon, et område der vi kan bestemme over oss selv, bestemme hvordan vi vil ha det. Diktaturet har ingen grunnlov som er vedtatt av folket, den har bare herskerens lov.
Med bakgrunn i våre egne erfaringer trenger en ikke være politisk enøyd for å forstå at også folket på Gazastripa ønsker sitt eget land. Med bakgrunn i vår egen historie skal ingen forundres over at folk kjemper til døden for sin egen frihet.
Uansett hvor gal verden iblant kan synes, uansett om tusener dør ikke langt fra oss må vi i dag ha lov til å gratulere hverandre med dagen og glede oss over landet vi får leve i – fortjent eller ufortjent.
Samtidig har vi grunn til å minnes - og takke - alle de som ofret sitt liv for vår frihet, ikke bare i Norge, men også i utenlandsoperasjoner. For ingen land og folk lever lenger bare for seg selv. Og vi får huske og minne hverandre om at den som mye har fått, han skal det også kreves mye av. Vi som i dag lever i fred og frihet, må bidra til at også andre får oppleve det samme; bidra til noe som er større enn oss selv.
Det gir god mening når vi i kirka markerer grunnlovsdagen med takk og bønn til Gud for landet vårt, og med oppfordring til hver enkelt av oss om å fortsette å forsvare menneskets verdi, rettigheter og gode livsvilkår i Norge, samtidig som vi aldri oppgir å kjempe for at mennesker i resten av verden skal oppleve det samme. Ordene demokrati, likeverd, rettferdighet, fred og frihet er ikke til pynt. De er til for å virkeliggjøres.
En uoverkommelig oppgave for maktesløse og små - som vi er - i denne store verden? Ja, men da får vi huske at vi har Jesu løfte med oss: «se, jeg er med dere - alle dager - inntil verdens ende».
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.