Det er en sentral side av det kristne menneskesynet at vi som mennesker er skapt i Guds bilde til å være medmennesker. Vi er utlevert til hverandre og vi er avhengige av hverandre og alt annet som lever. Ingen kan helt og holdent leve av seg selv eller for seg selv. Det er mange ulike emner som er viktig innenfor diakoni i samiske områder, og/eller i møte med samer. Samisk kirkeråd jobber med å lage et ressursdokument om diakoni i samisk kontekst. Se nederst på siden for lenker til konkrete ressurser.
Samenes kristne praksis og åndelige tradisjoner kan representere kilder til og ressurser som er nyttig å være oppmerksom på, og som kan aktiveres i diakonal sammenheng. Det kan for eksempel handle om at når noe vanskelig skal bearbeides er best egnet å snakke sammen to og to. Andre praksiser er knyttet til det å be om fred eller å velsigne stedet der de skal slå seg ned for å raste, tenne bål, eller om en skal ut på reise. En annen og svært viktig del av samenes mange ulike kristne tradisjoner er å delta i forbønnsgudstjeneste og å gå til nattverd. Fadervår og kjente salmer vil være ressurser i mange sammenhenger, og det å bruke et av de samiske språkene er av stor betydning, uavhengig av om deltakerne snakker samisk eller ikke.
Fornorskingen av samene har skapt dype sår som enda ikke er helet. Kirkens rolle i denne historien utfordrer til et forsoningsarbeid som synliggjør og ivaretar det samiske mangfoldet. Samenes rett til eget språk, historie, kulturelle uttrykk, næringsvirksomhet og medbestemmelse må også være sentralt for kirkens diakonale arbeid. Diakonien har en viktig rolle i å skape rom for og styrke samisk identitet ved å ta på alvor samenes virkelighetsforståelse og liv.
En forståelse av mennesket som herre og hersker over naturen har vært sentral i lutherske kirker, men er mange steder i ferd med å endres. Den norske kirke jobber med å styrke forståelsen av mennesket som avhengig av alle dets relasjoner - til Gud, til medmennesket, til seg selv og til resten av skaperverket. Vern om skaperverket favner alt Gud har skapt, jorden med planter, dyr og mennesker, havet og luften og hele det økologiske samspill. ”For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.” (1. Kor.10.26). Vern om skaperverket og kampen for rettferdighet har en særlig relevans for verdens urfolk. Dette på grunn av den nærheten til naturen som urfolk har både fysisk og åndelig, noe som gjør at urfolk først oppdager og siden i stor grad bærer konsekvensene av naturødeleggelser.
Naturødeleggelser, uansett formål, fører til forringelse av samenes tradisjonelle og naturbaserte virksomheter og preger dagliglivets gjøremål. Det påvirker samenes fysiske og psykiske helse på en svært negativ måte. En praksis som er etablert i deler av samisk kirkeliv, er å velsigne naturområder som er utsatt, be, holde andakt eller gjennomføre gudstjenester ute på steder for synliggjøre det skapte og dets utsatthet. Uansett hvilket språk som brukes vil velsignelsens ord gjenkjennes, og de bærer i seg en egen kraft til å bringe fred og trøst til de som er berørt.