Ulykke på E6
I den aller første jobben jeg hadde, opplevde vi den første sommeren jeg var der at en ung gutt forulykket på E6 mellom Oslo og Hamar. Bilen hans fikk en skrens i en forbikjøring og da han ikke klarte å rette opp bilen i tide, frontkolliderte han med en møtende lastebil. Han døde momentant. Gutten var med i et større ungdomsmiljø Hans bortgang åpnet opp for masse tvil. Samtidig skapte den grobunn for en tro på et håp som allikevel ikke lot oss være igjen alene.
Refleksjon
Jeg var veldig glad for at jeg ikke måtte forrette i den unge guttens gravferd. Hadde neppe hatt så mye å si. Det hadde kanskje vært like greit, så kunne de se at vi prester sliter like mye som andre med å forstå hendelsenes logikk.
Støttet seg til dåpefonten
Da han som skulle holde minnetalen kom fram, gikk han bort til døpefonten og stilte seg der. Han innledet talen med å si: ”At NN nå er død, det er det ingen av oss som forstår fullt ut. Da vi fikk høre at han var revet bort, var det som alt i livet vårt ble snudd på hode. Alle våre drømmer om fremtiden, ble fylt av bare tårer og vi sa til hverandre: er det da ingen ting som står fast?” Så løfte han blikket, trådte litt til side og sa: ”Dere har kanskje lagt merke til at jeg ikke står ved min vante plass ved lesepulten. Jeg står her ved døpefonten. Det som skjedde for 18,5 år siden gjelder fremdeles. Med det som utgangspunkt skal vi minnes hva NNs unge liv fikk lov til å romme.”
Bibeltekster med et enormt brospenn
Teksten det skal prekes over på 2. søndag i påsketiden er det kjente avsnittet fra 1. Peters brev om det levende håp, og om den arv vi en gang skal få. Evangeliet som også skal leses er den kjente fortellingen om Thomas som til tross for sin tvil får se Jesus som den oppstandne og stikke sin finger i sårmerkene på siden av kroppen Jeg ble helt stum da jeg oppdaget dette. Synes de to tekstene som helhet lager et enormt brospenn fra en verden som er preget av lidelse, flyktningestrøm og uforståelige ulykker over til en virkelighet som er preget av optimisme, fremtidstro og muligheter til å komme igjennom det som er vanskelig.
Et trykk av Victor Sparre , Broen over Russland, har ofte blitt det bildet jeg har tatt frem når jeg har trengt å få trygghet på at Bibelens tale om et levende håp er mer enn vakre ord. På Sparres bilde er det fremstilt ulike grupper mennesker som på forskjellig vis sliter med livet sitt. Om du ser på bildet oppdager du fort at det som holder sammen den nesten i stykkerrevne broen i bakgrunnen, er Jesus der han henger korsfestet. Det er på denne bakgrunn vi kan hevde at vi har et håp som strekker seg langt utover hva vi selv måtte makte å få til.
Ta verktøyene på alvor
Dåpsliturgien er et godt verktøy til å forstå prekenteksten, gravferdsritualet likeså. 1. Pet 1,3 siteres alltid når et lite barn er døpt; det samme gjøres hver gang noen er begravet. Da males håpets farge inn i våre hjerter. ”Et levende håp” er noe vi har fordi det er forankret i hva Gud gir. Både ved dåp og ved gravferd blir vi overgitt i Guds hender. Hva vi måtte klare å få til er ikke bare knyttet til mor og far og til hva livet kan gi meg, men knyttet til den Gud som skaper en fremtid. Han har allerede fått fundamentet på plass for at han kan være sammen med oss når vi lever, funda-mentene til broen over til den andre siden synes også å ligge klare.
Bare i håp til Gud!
Jeg lengter etter en gang å kunne holde en gudstjeneste på 2. søndag i påsketiden hvor vi bruker Egil Hovlands vakre tonesetting til Salme 62. Den heter: ”Bare i håp til Gud er min sjel stille” og finnes i N 13 på nr. 457. Jeg synes den i sin opphøyde ro, gir plass til at tvilen kan være der midt i livet, uroen kan fremdeles finnes i møte med hva jeg opplever, men ingen av dem er feid under teppet og gjort til størrelser vi helst ikke vil se. I lys av ordene i salmen og av det som prekenteksten sier, holdes brospennet på plass, mellom min verden og hans, mellom mine spørsmål og hans nærvær, mellom min sorg og hans glede.