Til minne om Georg Hille
Biskop emeritus Georg Hille døde fredfullt fredag 14. juli på Kajalund sykehjem i Oslo, nær hundre år gammel. Med ham har Den norske kirke mistet en av sine dyktigste ledere fra det siste kvartal i det forrige århundre. Jeg fikk gleden av å samarbeide med ham i Bispemøtet i 15 år og lærte ham å kjenne som en god kollega og etter hvert også som en god venn.
Georg Hille ble født i Varteig 29. desember 1923 av foreldre Henrik Greve Hille og hustru Ragna Erna, f. Bjerke. Hans far var biskop i Hamar fra 1934-46 og fremstod som en lederskikkelse i kirken etter biskopenes embetsnedleggelse i 1942. Det var begivenheter som satte sitt preg på den unge Georg og formet hans ideal om troskap og hengivenhet i kallet som en kirkens tjener. Også Georg Hilles bestefar, Arnoldus Marius Hille hadde vært biskop i Hamar omkring århundreskiftet, så Georg var nummer tre i en sjelden bisperekke i vårt land.
Elsket og respektert
Georg Hille fikk sin teologiske utdannelse ved det teologiske fakultet i Oslo og bevarte gjennom hele livet et nært forhold til mange av sine studiekamerater. Med embetseksamen i 1950 og praktikum i 1952 og studieopphold i Edinburgh og Heidelberg var han klar for sin kirkelige tjeneste. Den førte ham blant annet gjennom prestetjeneste som kallskapellan i Oslo domkirke og sokneprest i Lom til stillingen som den første direktør i det nyopprettede Kirkeråd i Den norske kirke fra 1970. I 1974 ble han utnevnt til biskop i Hamar bispedømme, hvor han ble sittende i 19 år, til han gikk av med pensjon i 1993.
Georg Hille ble elsket og respektert for sitt milde vesen og sin faste og trygge veiledning som prest og biskop. Han var en medspiller i vanskelige situasjoner og en inspirator med oppmuntring og tilskyndelse til nye initiativ i kirken. I Hamar bispedømme var han en flittig visitator som nådde ut til de minste sokn og satte spor som ble husket av alle dem han møtte. Han bygde opp et godt team av medarbeidere ved bispekontoret og var en ryddig og klartenkt organisator av virksomheten i bispedømmet. Hans forkynnelse vitnet om hans grunnfestede gudstro og hans klare syn på hva som er kirkens sentrale oppgave i en omskiftelig verden – å formidle evangeliet og fremme kristen tro og kristent liv blant menneskene. Georg Hille hadde også øye for enhet og samhold i hele kirkeorganisasjonen og bidro som en sterk og klok stemme, både i Kirkemøtet og i Bispemøtets forhandlinger. Der var han et godt eksempel for de nye biskopene som kom inn i kollegiet etter hvert, og for meg som Bispemøtets preses var han både en oppmuntrende og korrigerende faktor.
I hans 30 år som pensjonist har han også vist omverdenen noen av de verdier som kan gjøre alderdommen innholdsrik og meningsfull. Selv omtalte han pensjonistårene som sine beste år. Til tross for sin høye alder var han et menneske i stadig vekst og modning. Han forble levende engasjert i det som skjer i kirken og samfunnet. Like til det siste var han for sine venner en god og lyttende samtalepartner. Ikke minst var Georg en trofast kirkegjenger. Hans evne til å huske navn og gjengi spesielle episoder fra sin tjeneste, gjorde ham til et levende oppslagsverk i samtidens kirkehistorie for mange av oss som fikk nyte godt av hans innsikter. Vi er mange som takker Georg Hille for hans gjerning i Den norske kirke og vil kjenne savnet av hans vennskap.
Fred være med hans gode minne.
