Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Jeg og kommunen min

Birthe Øverby har gjennom mange år jobbet som diakon i Trysil. Her forteller hun om samarbeidet med kommunen, og om hjertebarnet sitt - integreringsarbeidet. - Med 9 innholdsrike år i Sudan i bagasjen, var det ikke tvil om at «du var fremmed og tok imot meg», er klare ord om menneskeverd uansett livssituasjon, forteller hun.

Jeg har vært diakon i samme kommune i 14 år, med et avbrekk på 5 år, hvor jeg bodde og jobbet i Sudan. Det vil si at jeg har fulgt Trysil kommune ganske tett siden 1999.

En nær venn skulle engang beskrive arbeidet mitt. Han sa: «En diakon tar seg av de, som faller mellom stoler». Hvis det er sant, så er jeg mektig tilfreds med den definisjonen!  Som avslutning på årsrapporten min for 2017, skrev jeg: «Diakoni skal avspeile budskapet vi har fått å gå med: Guds kjærlighet gjelder alle mennesker. Som kirke må vi ta tak og bruke krefter der mennesker fornedres, mister håpet, føler seg tilsidesatt, sørger.» Det er vanskelig å holde dette fokus hele tiden, men det er der diakonien må være.

Hos oss i dype skoger er vi ikke mange sjeler, 6500, fordelt på 3015 kvadratkilometer, dvs 1 ½ ganger Vestfold fylke. For meg ville det være helt unaturlig om jeg ikke skulle samarbeide med kommunen, der det er mulig, unaturlig om kirkens diakoni skulle være en enklave for de få. Diakoniens kall og mitt kall, ja kall det bare det (!), er å yte nestekjærlighet og innby til inkluderende fellesskap til alle.

Da er det naturlig å samarbeide med kommunen, vi er til for å tjene (i kommunalspråk heter det kanskje be-tjene) de samme mennesker.  Hvordan gjør jeg så det i praksis?

  • sørger for at alle åpne arrangementer annonseres på kommunens hjemmeside og i kommunens kulturkalender.
  • inviterer til sorggruppe i samarbeid med kommunens psykiatriske sykepleier, et samarbeid som har vart siden begynnelsen av 2000 tallet.
  • sørger for at sykehjemmet får besøk med musikkandakt og gudstjenester jevnlig, og får «betalt» tilbake med gjensidig tillit og en pleier på telefonen som spør: «kan du komme å ta en samtale med NN, han er så urolig», eller «han spør etter deg».
  • har «hyggekvelder» med lek, sang og bevertning sammen med borgere som har en utviklingshemming, - hvert halvår krones med adventsamling og blomsterfest i kirken. Vi kjenner hverandre godt og kan trå til også når vanskelige ting skjer blant disse.
  • besøkstjenesten berører de samme menneskene, -nå samarbeider både kirken og frivilligsentralen med Røde Kors om dette.


Og så mitt «hjertebarn»:

Trysil tar imot 10 flyktninger hvert år; beboere fra Eritrea  er den største gruppen, men også syrere, somalier, kurdere og afghanere har funnet veien hit til oss. I tillegg har vi mange arbeidsinnvandrere. Som diakon har jeg vært involvert i integreringsarbeid helt fra jeg startet i stillingen. Med 9 innholdsrike år i Sudan i bagasjen, var det ikke tvil om at «du var fremmed og tok imot meg», er klare ord om menneskeverd uansett livssituasjon. En gang i måneden har jeg prosjektet «Bli kjent i Trysil», der jeg sammen med frivillige tar elevene på Voksenopplæringen med rundt i kommunen på bedrifter, gardsbruk, politiet, grender, turmål. Møter mennesker, finner fram på stier, lukter kumøkk, steker pannekaker på bål, finner ut hvor tryslingene jobber, hvor fjernvarmen kommer fra, hvordan tømmeret foredles osv. Et  «frynsegode» er at «mine» frivillige engasjerer seg på egen hånd som vertinne for en kvinnegruppe, eller som øvelseskjørelærer for en hel rekke ivrige unge menn og kvinner.

Diakoniutvalget arrangerer også hver vår  internasjonal fest som regel med 150-170 gjester, ofte har det vært en av kommunens øverste ledere som holder festtalen. Det ser jeg på som en kommunal anerkjennelse av kirkens engasjement.

Likeså har diakonen et samarbeid med biblioteket og flyktningetjenesten om Chai-time, hvor svimlende 1500 mennesker er innom og hele biblioteket syder av folk i alle aldre, utrolige matdufter, eggende  trommerytmer, drageverksted og hennamaling. Da er det gøy å være diakon!

Fra høsten har jeg blitt oppnevnt til kommunens utvalg som skal utarbeide en integreringsplan. Det blir både spennende og forpliktende.

Diakonstillinger henger ikke på trær. Skal stillingene bevares, må vi være der kommunens borgere lever sitt liv.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / Fjern kirken.no fra blokkert.

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"