Tale ved Stortingsgudstjenesten i Trefoldighet kirke 2. oktober 2006

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus
Kristus!

I disse dager sier vi til hverandre: ”Nå er det virkelig blitt
høst.” Høstregnet og høstmørket er her. Danskene sier etteråret, og etteråret –
høsten - er også ettertankens tid. Samtidig ligger et nytt arbeidsår foran oss,
og i dag er vi samlet for å markere den nye sesjon som ligger foran vårt
Storting.

Kirkerommet er et bønnens rom, og i vår bønn til Gud samles
ettertanken etter dager som ligger bak, og forventning og drømmer for det som
ligger foran. I dag er Trefoldighets kirke vårt store bønnerom, og vi vil
fremfor alt be for Stortinget og dets virke, for valgte representanter og
ansatte, for vår regjeringen og de som arbeider i departementene.

Ordene
som for et øyeblikk siden ble lest fra Jesaja-boken tar oss også inn i bønnens
rom, inn i ettertanke og fremtidshåp. ”Se, det som var så bittert, er blitt til
fred for meg.” Slik bad den jødiske kongen Hiskia, og hans bønneutsagn er
nærmest blitt et ordtak i vårt språk: Til fred ble meg det bitre, ja, det bitre.
Vår erfaring varierer, men det er også et stykke folkelig visdom at det som i
det ene øyeblikk oppleves som bittert, kan i neste omgang bli til fred og vekst
i våre liv.

Ingen av oss setter pris på nederlag. Men nederlag kan
vendes til seier, om vi tør gå inn i det, ta det på alvor og la det bli
utgangspunkt for en ny begynnelse. Det kan skje og skjer i det politiske liv.
Det kan skje i våre livsprosjekt som enkeltmennesker. Det er også manges
erfaring i ekteskapelig samliv – at bitre nederlag kan vendes til glede i en
prosess med oppgjør og forsoning. Det at én dør stenges, kan føre til at nye
dører åpnes.

Men ikke alle nederlag vendes til seier. Noen forblir tunge
byrder i våre liv. Noen nederlag må vi bære med oss så lenge vi lever, noen er
så sterke at de fører mennesker i graven. Vi bærer våre sår og våre sårbare liv
med oss og lever hele tiden med en lengsel etter å kunne gå gjennom nye og åpne
dører.

Da kong Hiskia talte om det bitre som var blitt til fred for ham,
var det i en takkebønn til Gud. Han fortsetter sin takk og sier: ”Alle mine
synder har du kastet bak din rygg.” Hiskia og hans hær hadde stått mot angrepet
fra assyrerkongen Sankerib og hans soldater, men Hiskia selv var blitt syk og
kjente dødskreftene herje i sin kropp. Nå føres han inn i et oppgjør med Gud, et
møte med den levende Gud som fremfor alt er opptatt av å tilgi og gi mennesker
en ny begynnelse.

I dette møte får også Hiskia begynne på nytt. Den
bitre erkjennelse av egen synd fører til hans bekjennelse, og møtet med Gud
reiser ham opp og gir ham nytt håp og en ny blikkretning: ”Alle mine synder har
du kastet bak din rygg… Herren vil frelse meg. Kom, la oss spille på harpe foran
Herrens hus så lenge vi lever.” Slik blir det bitre til fred. Slik kan bitterhet
vendes til fred og glede.

Når vi sier ”Til fred ble meg det bitre,”
handler det bitre både om erkjennelse av egen synd og bekjennelse av denne synd.
Erkjennelsen er en bitter pille å svelge, og bekjennelsen kan også smake
bittert. Vi er mange som har smakt denne bitterhet. Men når Gud og medmennesker
tar imot denne erkjennelse og bekjennelse, kan det bli til fred og ny
begynnelse. Mange har også fått kjenne denne fred.

Denne ettermiddag,
mens vi er samlet i Trefoldighetskirken, er jøder over hele verden samlet i sine
synagoger, også her i Oslo. De feirer den store forsoningsdagen, Jom Kippur. I
dag faster de, fra solnedgang i går til solnedgang i kveld, og i mange dager har
de bedt bønner og bekjent sine synder. Ikke bare overfor Gud, men de har gjort
opp i forhold til medmennesker - med en håndsrekning til en nabo eller en
telefon til en bekjent. Denne kveld blir det bedt i synagogene med ord fra
profeten Mika som er et ekko av Hiskias bønn: ”Hvem er en Gud som du, som tar
bort skyld og tilgir synd… Du skal kaste våre synder ned i havets dyp” (Mika
7,18f).

Forsoning med Gud og mellom mennesker står sentralt i jødisk tro
og tradisjon. Forsoning og tilgivelse har også en plass i islam og i muslimsk
tradisjon. Veien til forsoning og tilgivelse er forskjellig i jødedom, islam og
kristendom, det er også viktige elementer i gudsbildet. Men det at forsoning og
tilgivelse er grunnverdier i de tre religionene gir likevel et utgangspunkt for
samtale. Det gir er også et grunnlag for å bygge bro og skape forsoning og nye
begynnelser mellom mennesker og folkeslag i en verden som trues av
uforsonlighet.

Når vi samles til kristen gudstjeneste, søker vi til
forsoningens forankring og kilde i Jesu kors og oppstandelse. På korset bar Gud
selv vår synd og skyld og våre nederlag, og han viste at han vil bære våre sår
og vår sårbarhet. Ved Jesu kors har Gud selv grepet inn for å gi oss et forsonet
liv og en ny begynnelse. Det gjelder den enkelte av oss, og det gjelder våre
fellesskap som medmennesker.

I Salmenes Bok i Det gamle testamente er
det et vers som beskriver Jesu kors med poetisk og profetisk kraft: Én dag skal
godhet og sannhet møte hverandre, én dag skal rettferd og fred kysse hverandre.
Dette er kraften fra Jesu kors og oppstandelse. Den vertikale linje i korset
vitner om at Gud lukker sannheten om våre liv inn i sin godhet. Den horisontale
linje i korset vitner om at Guds godhet vil gi kraft til rettferdighet og fred
mellom mennesker. I bønnens møte med Gud legger vi ikke bare frem våre bønner,
men vi åpner våre hjerter for Guds tilgivende kjærlighet og forsoningens kraft i
våre liv med hverandre.

Da Jesus sprengte gravens stengsel og dødens
lenker, åpnet han også døren for oss til et liv som bærer håpet og evigheten i
seg. Ikke alle nederlag vendes til seier, ikke alle sår kan leges. Men Jesu kors
og seier gir oss del i forsoningens mysterium, og midt i det vanskelige livet
åpnes døren til en dypere glede og lovsang. En av mine medarbeidere i dette
bispedømme har skrevet et dikt til denne gudstjenesten:

Jeg har ingen
himmellengsel,
Men denne verden har det,
og derfor gjestet Gud sitt
folk
fordi noen gråter, noen sliter med sykdom,
noen sulter, noen slås og
plages,
noen er hjemløse på jorden.
Noen sulter etter
rettferdigheten
og lengter etter den dagen
da Gud ikke lenger er gjest,
men vert,
og vi i denne verden, alt det skapte,
blir hans barn
helt og fullt,
i hans hus.
Jeg har ingen himmellengsel,
men
håpet er mitt.
Å tro på en gjenløser,
å tro på en befrier,
å
tro på en himmel
er ikke flukt fra livet, men håp i livet
og i
denne verdens hjerteslag.
Denne dagen er himmelvendt…
Å ha en del av
himmelen i ditt hjerte
er en del av evigheten her og nå.

I kirkeårets
kalender er denne uken høstens påskefest med feiring av Jesu seier over dødens
krefter.  Vi går inn i høstens mørketid med forsoningens evangelium for det som
ligger bak, og i forsoningens tjeneste for det som ligger foran. Og vi tar imot
Guds ja til livet med håp – det liv vi lever her og nå, og som skal bære
evigheten i seg.

I bønnens rom bærer vi våre levde liv, vår lengsel og
våre håp med oss, og vi ber om at forsoningens Herre vil la det bitre i våre liv
bli til fred og nye begynnelser for oss og for mennesker og samfunn rundt oss. I
dag ber vi for Storting og regjering at de får nåde til å verne om liv og
fellesskap, og at deres arbeid vil bli til velsignelse for vårt folk og den
verden vi lever i. Vi ber om at vårt samfunn med dets kulturelle mangfold vil gi
grobunn for fred med forsoning og håp i menneskers liv.

Ære være Faderen
og Sønnen og Den Hellige Ånd
som var, er og blir en sann Gud fra evighet og
til evighet. Amen.