I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. Etter foredraget skal det gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv i Holmen menighet.
Siden Holmen ble utskilt fra Asker i 1968, har menigheten hatt flere bispebesøk, men visitaser har bare vært gjennomført i 1975 med biskop Støylen og i 1987 med biskop Aarflot. En visitas er dermed ikke noen daglig hendelse i en menighet, og noen spør naturlig nok hva en visitas er. Da det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva en visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til oss.” Den samme prestekona gledet seg nok også til at visitasen skulle være over. For da biskopen tok avskjed med prestefamilien, så gutten opp på sin mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”
Det kan nok være ulike forventninger til en biskop som kommer på besøk. Noen forbinder visitas med kontroll. Men ordet kommer av å se og har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se hverandre, til å se menighetens liv og virke, og drøfte visjoner for kirkens videre liv. Det er mye å glede seg over i Holmen. Engasjementet er stort og deltakelsen høy. Menigheten har flotte medarbeidere blant ansatte og frivillige. Det drives et planmessig arbeid på mange arenaer. Her er det mye som gir håp for menighetens liv i årene som kommer.
Kirken på høydedraget
Holmen menighet er ikke gammel. For 43 år siden sto kirken ferdig, og tre år etter ble Holmen eget sokn. Før den tid, var det et aktivt forsamlingsliv, først i den gamle skolestua på Vogellund, fra 1922 i Holmen forsamlingshus, og etter hvert i Holmen skole som vi også har besøkt denne uken. Men innvielsen av den nye arbeidskirken i 1965 skapte en ny epoke. De som bygget kirken var seg bevisst at den skulle ligge på en høyde og sette sitt preg uten å ”redusere landskapets bevegelse eller ødelegge dimensjonene på den høyde der den er plassert” slik arkitekt Knut Knutsen uttrykte det den gang.
Dette særpreger Holmen kirke og menighet i mer enn én forstand. Selv om området er bygget ut og radikalt forandret på disse 40 årene, ligger kirken fortsatt hevet over landskapet som et av våre vakreste og mest karakteristiske kirkebygg fra denne tiden. Den er et veimerke, tett ved det pulserende og hastige livet omkring. Her har tusener av barn og ungdom fått gode opplevelser, her har de utviklet tro og kreativitet, og hentet avgjørende ballast for livet. Huset bærer fortellinger om glede, men også om livet med sine kompliserte og sårbare sider. Holmen kirke ligger på en høyde, men er ikke hevet over livet. Det har gjort den til en folkelig kirke med en arv som skal fornyes og bringes videre til generasjonene som kommer.
Inntrykk fra dagene
Møte med ansatte
Viktige punkter i en bispevisitas, er møtene med menighetsrådet og de ansatte. I forrige uke hadde jeg samtaler med de ansatte enkeltvis og denne uken med staben og menighetsrådet hver for seg. Det har vært gode og perspektivrike samtaler. Holmen menighet har en stab med dyktige medarbeidere. De setter høye mål, trives og trekker godt sammen. I samtalene ble det lagt vekt på vi-følelsen dere har i arbeidet. Verdien av det gode stabsfellesskap kan neppe overvurderes. Medarbeiderne fyller viktige funksjoner i det daglige – i oppgaver i kirken og på kontoret, med kirkemusikk, diakoni, trosopplæring, gudstjenester og kirkelige handlinger og korvirksomhet. De står også sentralt i et stort nettverk av frivillige hvor de bidrar med kunnskap og engasjement. Jeg vil benytte anledningen til å si takk til hver enkelt av dere og en særlig takk til dere som står i ledelsen - menighetsrådsleder, daglig leder og sokneprest.
Kirken i lokalmiljøet
I jubileumsskriftet som ble utgitt ved tiårsjubileet er det et avsnitt som handler om en åpen kirke. Det er et godt motto også i menighetens arbeid. En åpen kirke handler om åpne dører og inkluderende aktiviteter, om åpenhet for mennesker med ulike utgangspunkt og om bred kontaktflate i lokalsamfunnet. Blant samarbeidspartene står Asker kommune i en særstilling. Gjennom en årrekke har kommunen bidratt til høy aktivitet og gode arbeidsvilkår for kirken i Asker. Derfor var det en glede å møte Askers nye ordfører Lene Conradi sammen med rådmann Einar Gaustad og deres nære medarbeidere. I samtalene kom vi inn på utfordringer vi står overfor når det gjelder kommunens økonomiske rammer, noe som også vil berøre kirken. Men særlig drøftet vi de utfordringer lokalsamfunnet står overfor med en voksende befolkning og i særlig grad ansvaret for barn og unge og alle som strever med sorg. Vi setter pris på det engasjementet ordfører og kommuneledelse viser for kirkens arbeid og for felles oppgaver i kommunenes mange lokalmiljø. For å møte utfordringene med å skape trygge og gode lokalmiljø, planlegges nå en satsing i samarbeid med frivillige organisasjoner i de ulike områder innenfor kommunen. Ved å utvikle kontaktnett og samarbeid lokalt, kan vi utnytte ressursene til beste for menneskene som bor her.
Det er mange mennesker som bor i Holmen, men også mange som har sine arbeidsplasser her. Derfor har dere lagt ned mye arbeid i å styrke kontakten med bedriftene. Dere har god kontakt med noen og ønsker å etablere et fastere samarbeid med flere. Det er tegn som tyder på at bedriftene heller ønsker samarbeid i enkeltsituasjoner enn på mer permanent basis. Uansett har dere gjort viktige erfaringer, og jeg oppmuntrer dere til å lete videre etter samarbeidsformer som kan være gode og gjennomførbare for begge parter.
Kontakt med skoler og barnehager
Skolene og barnehagene representerer noen andre viktige samarbeidsrelasjon for kirken. Menigheten har egen barnehage som vi har besøkt, og i tillegg finnes en rekke andre som dere har kontakt med. Videre er det 9 skoler innenfor soknet. I løpet av dagene har vi hatt spennende møter med lærere og elever på Nesbru videregående, på Torstad ungdomsskole og på Holmen skole. Det var mye som gjorde inntrykk i disse møtene; elever som stilte gode spørsmål, lærere med stort engasjement for skolen og de enkelte elevers situasjon. Ikke minst må vi fremheve møtet med Holmen grunnskole og videregående skole for elever som av ulike grunner har vanskelig for å finne seg til rette i den vanlige skolen. Møtene gav inspirasjon og la grunnlag for nye kontaktpunkter mellom menighet og skoler.
Samarbeidet mellom kirke og skole har historisk sett vært viktig i vårt land – både for kirken og skolen. Samtidig skjer det endringer i samfunnet som også for konsekvenser for denne kontakten. Sist fredag la kunnskapsministeren fram utkast til ny opplæringslov som vil definere formålet for skolen på en annen måte enn tidligere. Denne uken var det også høringsfrist om forslag til ny læreplan i KRL-faget (kristendom, religion og livssyn), som det nå foreslås skal hete RLE – religion, livssyn og etikk. Disse spørsmålsstillingene var også tema i møte med alle KRL-lærerne fra skolene her i soknet.
De fleste av oss vil være enige om at skolen ikke lenger kan ha som formål å gi barna en ”kristen oppdragelse”. Det kulturelle og religiøse mangfoldet tilsier at formidlingen i skolen må være preget av respekt for ulike religioner og livssyn. Spørsmålet er hvor sterke føringer det skal ligge på å gi elevene kjennskap til kristen tro og tradisjon. Her mener jeg nok at forslaget til nytt RLE-fag legger for liten vekt på kjennskapet til den kristne tradisjonen. Derimot er det gledelig å merke interessen for å finne gode løsninger i samarbeidet mellom skole og kirke blant lærerne som deltok i møtet.
Trosopplæring, barn og unge
Endringene i skolen gjør at kjennskap til Bibelens fortellinger og kirkens tradisjoner er mindre enn tidligere. Desto større blir oppgaven for oss som kirke i forhold til nye generasjoner. Her i Holmen gjøres det et stort og løfterikt arbeid på denne sektoren. Dere har en planmessig satsing med tiltak i ulike aldersfaser, ikke bare fra 0 til 18, men frem til 25 år. Satsingene er så mange at det vil føre for langt å nevne alt, men gjennom uken har vi besøkt noen av dem: Vi har vært innom mange strålende kor – med alt fra Småtroll, Minitroll og Holmentroll til ”His Angels”, vi har besøkt speiderarbeidet, og vi har vært utkledd som dyrene i Noas ark i kirkeklubben som er et spennende tilbud i SFO-tiden. Vi har møtt konfirmanter i tjenesteoppgaver blant eldre og en stor gruppe ungdommer på Thomas-kafé på torsdag. I den forbindelse fikk jeg være med på en programpost som hadde fått overskriften: ”Grill en biskop” – hvor jeg ble spurt om en stor opplevelse som jeg har hatt, om jeg er lei av å svare på spørsmål om homofili, om når jeg ble forelsket og kysset noen første gang. Det er i slike stunder man spør seg hvem det er som visiterer hvem.
Det er flott å se den måten dere arbeider på med kreativitet og vilje til å gå nye veier. Trosopplæring er et satsingsområde i Den norske kirke. Ikke noe vil være så avgjørende for folkekirkens fremtid, og Holmen er godt i gang. Men vi har en felles utfordring om å nå bredere ut. Og om det ikke lar seg gjøre å nå ut i bredden i alle tiltak, så fortsett med satsing på noen faser slik at flertallet av døpte kan nås flere ganger gjennom oppveksten. Samtidig vil jeg oppfordre hele menigheten til å se sitt ansvar for dette. Dere har mange gode ansatte medarbeidere. Men trosopplæringen er en oppgave vi ikke kan løse uten at hele fellesskapet er med.
Diakoni
Holmen menighet driver et omfattende arbeid på det diakonale området. Kirken er et møtested for mennesker i alle aldersgrupper, og denne uken har vi opplevd frodige fellesskap. Jeg vet ikke om noen annen menighet i Oslo som har ansatt en egen krovert! Det sier noe om fellesskapsbyggende visjoner som preger menigheten. I tillegg vet jeg dere har tiltak av mange slag: trilletreff for småbarnsforeldre, turer, besøkstjeneste og besøksbrupper med mange frivillige, og ikke minst sorggrupper. Holmen har kommet langt i å la diakonien bli hele menighetens diakoni. Dere har en flott diakon som betyr mye, og hun står midt i et nettverk av mange frivillige.
Diakonien blir ofte betegnet som evangeliets kroppsspråk og den er også et satsingsområde i kirken. På kirkemøtet i november ble det vedtatt en Plan for diakoni i Den norske kirke som er en viktig ressurs for hele vår kirke i årene som kommer. Den forstår diakoni som kirkens omsorgsteneste. Den er evangeliet i handling og blir uttrykt gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kampen for rettferd. I tjenesten for Gud og andre mennesker er vi alltid underveis. Til enhver tid må vi stille spørsmålet hvor nøden er størst, og hvor er menneskene som trenger vår oppmerksomhet – i vårt lokalmiljø og i vår verden?
Kirken i verden
Det globale perspektivet har alltid stått sentralt i kirken – gjennom misjon og internasjonalt kirkefellesskap. Forståelsen av og premissene for misjonens arbeid er i stadig utvikling. Kirkemøtet i 2005 satte en misjonerende kirke på dagsorden. Behandlingen gav grobunn for en fornyet forståelse av misjon i vår tid. Misjon er ikke enveiskommunikasjon eller å påføre andre vestlige levemåter og idealer. Kirkens misjons handler om at vi er medvandrere, om dialog, deling og nærvær. Helt siden opprettelsen har Holmen hatt et aktivt forhold til misjon – og i dag støtter dere prosjekter gjennom fire forskjellige misjonsorganisasjoner. Dette engasjementet vil være verdifullt også i årene som kommer.
Verden er blitt mindre. Det gjelder på mange plan. I løpet av det siste året har den globale miljø- og klimautfordringen kommet tett inn på oss. Vi kan ikke være opptatt av verdispørsmål uten å bry oss om levekår og overlevelsesmulighet for fremtidens generasjoner – og ikke minst i de fattigste landene. Utfordringene må møtes med holdning og handling. For menighetene i Den norske kirke ligger det en konkret mulighet i å bli grønne menigheter, som vi kaller det. Det vil si at menighetene tar konkrete grep for å forbedre miljøprofilen og sette saken på sin egen dagsorden. Også her er Holmen blant de første som har fått diplom fra biskop og bispedømmeråd for å ha blitt en grønn menighet. Gratulerer! Fortsett engasjementet og vær kreative med å utvikle miljøprofilen og spre engasjementet videre i deres nærmiljø.
Det globale og internasjonale dimensjonen møter oss også gjennom det religiøse mangfoldet. Under foredaget i Kirkekroa på tirsdag, var vi inne på dette under overskriften: Hva skal vi gjøre med Islam? Saken er aktualisert gjennom terrorhandlinger som har rammet helt inn i deres egne sammenhenger, og nå de siste ukene gjennom den nederlandske filmskaperen Geert Wilders film ”Fitna”. Mye kan sies om disse problemstillingene. Vi skal ikke ta lett på volden – aller minst den som utføres i religionenenes navn. De som gjør lovbrudd og rammer andres liv og sikkerhet, må møtes med de motmidler som demokrati og lovverk stiller til disposisjon. Voldelige holdninger må også utfordres. Men ut fra min erfaring fra religionsmøter i Midt-Østen og her hjemme, blir det desto viktigere å si: Det store flertallet av muslimer tenker ikke som terroristene. Vi må ikke skjære alle over én kam. Vi fremmer ikke freden ved å dyrke fiendebilder. Som kirke og menigheter skal vi møte mennesker med Jesu kjærlighet og bruke mulighetene vi har til å fremme fred og forståelse - enten det er i samtale over kjøkkenbordet eller gjennom deltakelse i internasjonale fora.
Kultur og kirkemusikk
Det er en økende oppmerksomhet om kunst- og kulturtradisjoner i vår kirke. Her i Holmen kommer den til uttrykk på mange vis – gjennom vakker arkitektur, et praktfullt alterparti, gjennom tekstil- og billedkunst som kler veggene til daglig her i kirken. Dere arrangerer regelmessige kunstutstillinger og har ukentlige foredrag i kirkekroa. Initiativtagerne til Kirkelig kulturverksted kom i sin tid her fra Holmen. Dere har et omfattende kirkemusikalsk arbeid som vi har fått kjenne betydningen av i gudstjenesten i dag. Dette handler ikke bare om den frodighet og kreativitet som preger dere, men om muligheten til å fange inn noe av gleden, fargerikdommen og dybdene i vår tro. Gjennom alt dette bærer dere en arv dere kan være stolte av, og som skal gi dybde til tro og gudstjenestefeiring også i tiden som kommer.
Gudstjenesteliv
Det finnes mange aktiviteter og møtepunkter i menighetslivet. Samtidig er gudstjenesten menighetens hovedsamling. I hele vår kirke arbeides det med å utvikle gudstjenesten slik at den i større grad kan engasjere mennesker i våre menigheter. Holmen har i gjennomsnitt godt over 200 deltakere ved gudstjenestene på søndager og helligdager. Dere er blant menighetene med høyest deltakelse i vårt bispedømme. Årsakene ligger nok i de kvalitetene jeg har vært inne på. Men i den innsendte visitasberetningen peker dere også på et bevisst arbeid med variasjon i gudstjenestelivet og med å legge til rette for barnefamilier. Dere har deltatt i utprøvingen av de nye liturgiene som vil komme, og har hentet gode erfaringer med dem. Det er god grunn til å ønske dere lykke til med det videre arbeid – med deltakelse og uttrykksform slik at flere finner ut at søndagene i Holmen er noe man rett og slett ikke bør gå glipp av.
Veien videre
Det skjer mye bra i Holmen. Å komme med gode råd og utfordringer til Holmen menighet, kan minne om å finne gaven til han eller henne som har alt. Samtidig vet jeg dere er opptatt av veien videre, hvordan Holmen kan utvikle seg som en livskraftig og utadvent menighet. Både med de ansatte og med menighetsrådet har vi hatt spennende samtaler om dette. Mulighetene er mange. Det betyr også at dere må sette noen grenser, slik at dere ikke strekker dere over evne og slites ut. Gud er grenseløs, men det er ikke vi. Det kan godt hende dere skal sette i gang nye tiltak etter hvert, men det er ikke sikkert utviklingen begynner der. Med dette som utgangspunkt vil jeg peke på noen utfordringer som ikke først og fremst handler om tiltak, men om holdninger som preger livet i menigheten, og da vil jeg ta utgangspunkt i de tre stikkordene menigheten har i sin strategiplan:
Tilhørighet
Det er mange som kjenner tilhørighet til Holmen menighet – at denne kirken er viktig for dem. Her har de hatt gode opplevelser, her ble de sett og fikk muligheten til å bidra med evner og krefter i fellesskapet. Noe av det som preger menigheten spesielt, er den store gruppen av aktive medarbeidere og oppfølgingen av dem. Noen har vært aktivt med og båret arbeidet i flere tiår. Samtidig har noen dere har snakket om at menigheten i løpet av noen år vil måtte gå gjennom et generasjonsskifte blant de aktive og frivillige. Det hører med til våre liv. Hva vil skje da?
En levende menighet lever i fornyelsen – med stadig interesse for nye mennesker. Den ser, lytter og vender blikket utover og er opptatt av å slippe nye koster til. Derfor vil jeg si: Bruk tid og oppmerksomhet på å se det nye! Lytt til dem som ikke står midt i arbeidet fra før. Gjør det som er mulig for at mennesker med ulike utgangspunkt kan oppleve at Holmen er en kirke med åpne dører og åpne hjerter. Da vil stadig nye mennesker finne sin tilhørighet her – også i tiden fremover.
Tjeneste
Med en stor og dyktig gruppe av ansatte og frivillige er det lett for andre å tenke: ”Hva kan nå jeg bety i denne sammenhengen?” ”Hvorfor skal jeg bruke kreftene her når det er så mange andre som gjør jobben her fra før?” En slik tenkemåte kan fort bli en hindring for tilveksten av nye mennesker og ideer. I en luthersk kirke tror vi at alle mennesker som døpes, innvies til tjeneste. Det er en spennende tanke som vi trenger å ta tak i på nytt. Det er ikke bare prester, kateketer, diakoner, kantorer og daglige ledere som har et kall. Hvert enkelt menneske tiltales og kalles av Gud til å være lem på Jesu legeme, til å være tjenere for Gud og mennesker der vi er – i familier og lokalmiljø, på arbeidsplassen og i samfunnet. Vi lever ikke for oss selv – men for noe som er mye større. Det er en måte å tenke på som er stor og frigjørende. Den handler også om å sette tid, penger og krefter inn på det fellesskapet som kalles kirke. Hvordan vil veien være for Holmen menighet i årene som kommer? Det vil avhenge av mange ting; av hvem som er ansatte her, av ressursene vi får fra det stat og kommune, men aller mest av at stadig nye mennesker tenker stort om sine liv og sin tilhørighet til kirken, og om sin tjeneste for Gud og sin neste.
Tro
Samtalen vi hadde i menighetsrådet var spennende. Vi snakket om hva som skjer og kan skje i menigheten. Men aller mest handlet den om hva vi lengter etter – i forholdet oss imellom og i forholdet til Gud. Mye av det jeg har sagt i dette foredraget handler om en kirke som vender seg ut mot mennesker og lokalsamfunn. Men bevegelsen utover skal balanseres av en bevegelse innover: i stillhet, i bønn, i gudstjeneste og i samtale. Et menighetsrådsmedlem jeg møtte en gang stilte spørsmålet: Hvor i denne bygda er det rom for samtalen om troen, livet og de store spørsmålene? Jeg tror vi trenger rom for de gode samtaler. Ikke hvor den ene skal belære den andre, hvor én er svak og en annen er sterk, men likeverdige samtaler hvor vi kan dele fra livet, erfaringene og troen. Deling, dialog og nærvær snakket vi om som overskrift for misjonen i vår tid. Det gjelder også for de møter vi har oss imellom. Sørg for at takhøyden og romvidden blir så stor at det blir plass for oss, med all vår forskjellighet, med tro og tvil! Det legger grunnen for en levende og mangfoldig folkekirke – en kirke like mangfoldig, jordnær og fargerik som den skaren som fulgte Jesus.
Min kirkevisjon er korsformet: det handler om en vertikal linje – en linje som går i dybden i våre liv og reiser en himmel over liv og fellesskap, og det handler om en horisontal linje – et fellesskap som går i bredden i våre lokalsamfunn og til jordens ender. Ved avslutningen av denne visitasen hilser jeg dere derfor med Paulus´ bønn for menigheten i Efesos – som min bønn for dere: Ef 3,16-19
Med disse ordene vil jeg få takke for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelse og gjennomføring av visitasen. Takk til menighetsråd og ansatte som har fulgt oss. Takk til dere som ser til de mange praktiske detaljene i det daglige. Takk til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss, til Ordfører, lærere og barna i barnehagen. Takk til medarbeidere fra fellesråd, proste- og bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en stor opplevelse, og til dere som har forberedt denne kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere. Guds velsigne denne menigheten!