Den ene dagen er vår kjære blant oss, så plutselig, går tiden videre uten ham eller henne. Livet går videre rundt oss som om ingenting hadde skjedd, og enten vi vil eller ikke dras vi også videre. Den store kontrasten mellom tid og evighet blir tydelig. Tiden som livet vårt er så bundet til, men når livet opphører opphører også tiden for den som er død. Fremtiden er over for den som for kort tid siden var en av oss, men fremtiden ligger der fortsatt for den som har livet. Vi vet jo hele tiden at det er slik, og som prest i 35 år har jeg møtt døden nesten ukentlig til tider.
Nå går vi mot allehelgensdag. I år ønsker vi å ha så mange som mulig av kirkene våre åpne allehelgenshelgen, slik at alle som er på kirkegården kan komme inn i kirkehuset, tenne et lys, oppleve det hellige rommets fred. Sorgen har mange ansikter, og alle bærer vi sorgen forskjellig , det er slik det skal være. For meg er det dette med tiden som stopper og går videre som er blitt en sterk refleksjon og opplevelse denne høsten. En tekst fra Salmenes bok, salme 103 uttrykker dette slik:
«For han ( Herren) vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv. Dagene mennesket får, er som gress, det blomstrer som blomsten på marken. Når vinden farer over den, er den borte, stedet den sto på, vet ikke lenger av den.»
Og i en av sine salmetekster sier Svein Ellingsen:
«Nå er livet gjemt hos Gud, vi overgir alt til ham». Når vårt sted ikke lenger er i denne verden finnes et håp om det nye stedet hos Gud. Men for oss går dagene videre på det stedet vi er.»
Med vennlig hilsen biskop Ann-Helen.