1. Hvorfor vil du være med i bispedømmerådet og Kirkemøtet, og hva er dine hjertesaker?
Jeg ønsker å være med i bispedømmerådet for å arbeide mot en mer åpen og inkluderende folkekirke. Jeg studerer teologi for å bli prest, så kirken er ikke bare mitt åndelige hjem men også min framtidige arbeidsplass. Dette gjør at jeg brenner dobbelt for Den Norske Kirke.
Mine hjertesaker er mange; likekjønnet ekteskap, grønn kirke, kirkens plass i media og i samfunnet, samt kirkens arbeid for å inkludere personer i alle livets situasjoner.
Den støste av disse hjertesakene er likekjønnet eksteskap:
I min ideelle verden, ville likekjønnet ekteskap stå like sterkt, og være like akseptert som hetrofilt ekteskap. I Joh1 4,7 står det : “Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud.“ For meg er det ikke her snakk om én type kjærlighet, men all kjærlighet. Jeg vil se en kirke som elsker slik Gud elsker, ubegrenset og fullkomment.
Dette betyr at vi også må elske de som har et annet syn på hva eksteskap og kjærlighet er. Og det er her kirkepolitikken kommer inn.
2. Den norske kirke står overfor en krevende rekrutteringssituasjon til kirkelige stillinger. Hvordan bør vi i Sør-Hålogaland jobbe med dette fremover?
Som teologistudent på høyere grad har jeg fått direkte innsikt i hvordan en student blir møtt av Sør-Hålogaland bispedømme og det er egentlig ikke en god opplevelse. Eposter blir ikke besvart, telefoner ikke returnert og somerjobber blir ikke utdelt før sent på våren. Jeg mener og tror at ved å fokusere på og prioritere teologistudentene, vil de vende tilbake til bispedømmet ved ledige stillinger.
Det at det faktisk er vanskelig å få sommervikariat som prest i Sør-Hålogaland bispedømme er ikke bra, da man ser at så mange andre bispedømmer fokuserer og er mer tilgjengelige på den fronten.
3. Hvilke samfunnsspørsmål mener du folkekirka bør engasjere seg i?
Jeg ønsker å se DNK mer involvert i den norske asylpolitikken. Igjen og igjen forteller bibelen oss om å ta vare på og omfavne de fremmede i landet vårt, for vi har også vært fremmede. Vi har noen tilfeller hvor biskoper har gått ut i media og omtalt bl.a kirkeasyl, men den generelle asylpolitikken blir sjeldent omtalt av kirken.
Jeg ønsker også å se en kirke som reagerer på alkoholkulturen i Norge. Kirken skal være en kultur bejaende enhet men også en kulturkritiker. Dette mener jeg vi som kirke er for dårlig på.
4. Den norske kirke har akseptert ulike syn på ekteskap mellom likekjønnede. Hvordan mener du dette bør tilrettelegges med hensyn til vielse og forbønn?
Personlig mener jeg at vi enten må tilrettelegge for vielse av både hetrofilt og homofilt ekteskap, eller si fra oss retten til å vie og ha forbønn for begge typer par.
Men er man realistisk ser jeg ikke at det kommer til å skje i nærmeste framtid. Prosesser i DNK tar ofte lang tid, og i mellomtiden ønsker jeg å se en klar mal for hvordan forbønn av samkjønnet par kan utføres rent praktisk. I dagens situasjon er veiledningen for denne typen handling manglende, og de prestene som faktisk ønsker å ha forbønn for samkjønnede par, har vanskeligheter for å utføre dette på en ordenlig måte.
Som teologistudent ser jeg også behovet for å utforme og holde på en reservasjonsrett for prester som ikke ønsker å vie/be for likekjønnede par. Som prest står man med en autoritet i kirken, og ved å vie eller velsigne noe, sier man indirekte at “Gud mener dette er rett”. Det er en makt og en autoritet man ikke skal ta lett på, og hvis man selv ikke er overbevist teologisk om denne saken, bør man heller ikke formidle det.
5. Forholdet mellom staten og Den norske kirke er i endring. Hvilke muligheter og utfordringer ser du som følge av dette?
Jeg ser en stor mulighet i separasjonen mellom stat og kirke i Norge. Den norske kirke er noe annet enn bare en institusjon. Vi er et åndelig fellesskap. Noe annet. Det å være uavhengig av andre organer vil gi kirken en mulighet til å enda tydeligere forkynne sitt budskap. Det gir oss også større selvbestemmelse i ansettelser oppover i systemet, noe som gjør oss til en helt selvstyrt enhet.
Den største utfordringen er såklart økonomisk. Her trenger kirken å revurdere hva som prioriteres, og tenke nytt. Kanskje skulle vi fjerne boplikten og la prester eie egene hjem?