Biskop Ann-Helens årstale 2020

Mange sa ved slutten av året 2020: «Måtte dette året snart ta slutt». Utsagnet rommer både fortvilelse, usikkerhet, savn og ikke minst mye frykt. For året 2020 viste oss så smertelig at også i et velferdssamfunn som vårt er vi ikke garantert at fremtiden blir som vi har planlagt den, eller at vi på noen måte er sikret mot motgang og vanskelige tider. Vi ble rammet av koronapandemien, sammen med resten av verden. Se video av at biskopen leser årstalen fra Flakstad kirke nederst i artikkelen.

Biskop Ann-Helens årstale 2020

I januar 2020 døde samfunnsmennesket Guri Ingebrigtsen, tidligere sosialminister, ordfører og lege med psykiatri som hovedfelt. For noen år siden holdt hun et foredrag om hvordan vi kan møte og mestre store belastninger, og en av setningene fra dette foredraget har dukket opp flere ganger dette året:
«Vi er den første generasjon som innretter livet som om vi skal leve bestandig.»

Mennesker i andre deler av verden har en sterk bevissthet om at slik er det ikke. Når du lever i fattigdom, i risiko for nye krigsangrep, når du lever i stadig frykt for ustabile forhold, da vet du at livet får du i gave hver eneste dag, og det kan ikke tas for gitt.

Koronapandemien kan føre til at vi, som lever i et av verdens beste land, også i større grad vil lære den leksen: Livet er en gave, vi må aldri ta det for gitt.

Så opplevde vi enda et sterkt bevis på det uforutsigbare som kan skje når raset i Gjerdrum gikk natta 30.12. Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen sa det så tydelig i sørgegudstjenesten fra Gjerdrum kirke 10.01.21: «Hjemmet skal være vår trygge base, der vi søker ly. Derfor er det så ekstra hardt når krisen uventet rammer hjemmet». Raset i Gjerdrum tok 11 liv, blant dem et ufødt barn, og frarøvet mange alt de eide. Den tryggheten vi tok for gitt var der ikke lenger.

I tillegg til dette startet det nye året 2021 med stormingen av Kongressen i Washington, noe som ser ut som om det er oppildnet av presidenten selv.

Selv om vi vet at demokratiet har mange sprekker i USA, vi bare nevner situasjonen for LHBTQere, for fattige, for melaninrike, for kvinner som søker abort og den underliggende splittelsen som vi har sett vokse frem de siste årene.

Selv om vi vet alt dette er også USA landet vi forbinder med frihet, muligheter uansett bakgrunn, det mangfoldige fellesskap – ja det sterkeste landet i den vestlige verden.

Derfor tror jeg det sjokkerte oss inn i sjelen da Kongressen ble stormet, og presidenten viste seg å være involvert i dette. Det var den tryggheten vi trodde var der som ble rystet i sine grunnvoller.
I denne situasjonen skal vi være kirke, en kirke som kan gi mennesker og samfunn trygghet og mening, en kirke som kan holde tilliten og troen på muligheter oppe, og ikke minst en kirke som skal være en motkraft til alt det som gjør livet uforutsigbart. Årstalen vil ha dette perspektivet på de særskilte emner jeg tar opp:

Kirke i koronaens tid.
12. mars 2020 vil bli stående i historien som den dagen landet vårt stengte ned. Ikke noen gang tidligere har vi kollektivt avlyst alle gudstjenester i Den norske kirke. Det var nok mange lokale messefall under tidligere tiders pandemier, men når det å samles er det farlige, rammes kirken i sin kjerne.

Det var jo nettopp det fysiske fellesskapet mellom de første kristne som var grunnlaget for at det ble en kirke, (Apgj 2,42-44).

Det er umulig å tenke seg kirken uten fellesskapet, men slik ble det dette året. Vi kunne ikke samles, fordi det kunne føre til sykdom og død. Da måtte vi finne ut hvordan vi kunne være kirke likevel.
Slik fødtes den digitale kirke, og det som var oppløftende var at her var hele landet med.

Mange kirkelige ansatte måtte utvide sitt arbeidsfelt, tilegne seg ny kunnskap og presentere kirken på nett, enten ved gudstjenester, andakter, konserter, salmesang, trosopplæringstiltak og etter hvert webinarer, kirkevandringer og mye mer.

Det skjedde en stor kompetanseheving på kort tid, og det er mange som fortjener en takk for å ha fått dette til.

Også i vårt bispedømme er det laget mye god kirke på nett, og jeg er spesielt glad for at vi også har fått til et samisk tilbud. Her er det lulesamiske miljøet i Ofoten en stor ressurs.

Det som kanskje er sårest er at begravelser og andre kirkelige handlinger blir rammet så sterkt. I en folkekirke som den vi har i Sør-Hålogaland er de kirkelige handlinger helt vesentlige.

Her møter folket kirken til de viktige anledninger i livet. Når ikke alle får være med i en begravelse bryter det med hvordan vi tenker at sorg og avskjed skal være. Likevel er jeg takknemlig for at kirkelig ansatte på alle fagområder har vært med på å gjøre dette så godt som mulig.

Her har det skjedd mye diakoni i praksis. Vi har hatt mange flere «private» dåpshandlinger og vi har lagt vekt på å møte de enkelte familier på en inkluderende og åpen måte.

Kanskje vil koronaerfaringene her legge føringer for hvordan vi også kan arbeide videre. De gode tilbakemeldingene vi har fått på fleksibilitet, imøtekommenhet og romslighet i hvordan vi møter folk er viktige signaler. For koronaen har også vist oss nye veier å gå og ofte er de veiene de diakonale.
For mange var det vanskelig å ikke kunne samles til nattverd. Så begynte vi å forrette nattverden meget koronavennlig, og i mange av våre menigheter har det vært mulig å ha smittevernvennlig nattverdforvaltning.

Særlig fra sommeren av og frem til november hadde vi lite smitte i Sør-Hålogaland og kunne nyte godt av desentraliserte bestemmelser.

Men denne situasjonen har også fått oss til å tenke: Hvorfor er nattverd viktig, hvor ofte er det viktig, hvordan kan vi også fremheve Ordet som et nådemiddel i større grad? Er nattverdfravær også en nødvendig faste som setter fokus på det å avstå fra noe? Vi som så sjelden avstår fra noe. Her vil det bli viktig med gode refleksjoner videre.

Koronaen tok fra mange de daglige fellesskapene som er så viktig, og som alltid ellers er det de svakeste og meste sårbare det går mest utover: Barn og unge med vanskelige oppvekstsvilkår, de syke, mennesker med utviklingshemming, mennesker med demens, mennesker uten bosted, arbeidssøkende fra andre land – ja alle de som selv ikke har sterke stemmer, men som er så avhengige av at fellesskapene fungerer og de trygge rammene ikke ødelegges.

Fellesskapet vårt er ikke godt bare ved at næringslivet får gode rammebetingelser, selv om det naturligvis er svært viktig. Kirken har derimot et særlig ansvar for å tale de stemmeløses sak, tale for et fellesskap som fortsatt tar vare på oss når vi trenger det mest, tale for et fellesskap som først og fremst er VI.

Her har alle de diakonale tiltakene vært uvurderlige, og det er mange i samfunnet som har stilt opp for de som trenger ekstra omsorg, helsearbeidere, renholdere og alle de andre som trygger livet når det er utrygt.

Rasisme og forskjellsbehandling
Året 2020 ble også året da rasisme og diskriminering på en meget konkret måte ble satt på dagsorden. Black Lives Matters bevegelsen ble ikke bare noe som skjedde i USA, men åpnet også øynene for den diskriminering som skjer i vårt eget land. Jeg er takknemlig for alle som med sine egne historier, ofte smertefullt, har vist oss hvordan det er å ikke være hvit i Norge.

«Majoritetsblindhet» ble for meg et nøkkelord til at vi ofte bare ser virkeligheten fra vårt eget ståsted, og tror at det er det riktige. Jeg håper at denne kunnskapen og alle enkeltfortellingene om diskriminering i Norge ikke stilner når media ikke lenger er interessert, men at vi kan løfte dette sterkt i kirken og i våre menigheter.

Internt i kirken fikk vi en oppblussing av kvinneprestdebatten, og det viste seg, også her gjennom sterke fortellinger at flere kvinnelige prester opplever diskriminering og utestengelse.
Jeg er svært glad for at et samlet bispemøte i september sa tydelig fra om at det ikke er rom for å nekte samarbeid med kvinnelige kollegaer for prestene i Den norske kirke. I Den norske kirke er kvinnelige og mannlige prester likestilt og det må alle ansatte forholde seg til.

Jeg tror kvinnelige prester er en velsignelse for kirken, og at flere mennesker finner et hjem i troen og kirken når begge kjønn er representert blant prestene. Så viste også dette at likestilling alltid er noe vi må være oppmerksomme på og kjempe for, i kirken og i samfunnet; det er ikke gitt for alltid.

I 2020 fikk vi også rapporten om hvordan de av oss som er LHBTere opplever arbeidsmiljøet i kirken. Det viser seg at selv om vi nå har en vigselsliturgi for likekjønnede, og selv om rommet for hvem som kan ha stillinger i kirken er blitt mye større, er det for mange vanskelig å stå frem med sitt hele liv og få respekt for det. Det er en hverdagsdiskriminering som majoriteten ikke ser.

Dette skal vi møte med kurs og kompetanseheving som skal hjelpe oss til å se og handle uten diskriminering og trakassering, og allerede våren 2021 skal kursene settes i gang i Sør-Hålogaland. Jeg vil gjerne takke de som leder dette arbeidet, og som er med på å gjøre kirken til det gode mangfold den skal være.

Samisk kirkeliv
I Sør-Hålogaland har vi ansvaret for det lulesamiske forvaltningsområde, og vi har styrket ressursene i dette området betraktelig. Nå har vi en prest som bruker mesteparten av tiden sin i lulesamisk kirkeliv, vi har fått en fast ordning med lulesamisk diakon finansiert av Samisk kirkeråd og Sør-Hålogaland bispedømmeråd og vi har bevilget midler til utarbeidelse av en Plan for lulesamisk kirkeliv. Vi er ikke minst opptatt av å synliggjøre samisk kirkeliv i alle menigheter i bispedømmet, både i gudstjenestene, men også i kunst, kultur og historiefortolkning. I bispedømmet vårt er det også pitesamer og umesamer med sterke røtter. Dette er samiske grupper som ikke ennå har fått utviklet sitt skriftspråk, men det er sterke krefter som arbeider for dette. Sør-Hålogaland vil være pådriver for å sette dette arbeidet på dagsorden for Samisk kirkeråd.

Barn og unge
Koronapandemiens smittevernbegrensninger har fått stor betydning for barn og unge. Studenter har opplevd ensomhet på studiesteder, mange studier er blitt satt på vent, fritidstilbudene til barn og unge er inaktive og mange er overlatt mye til seg selv.

Jeg vil berømme lærerne og skolene som i denne vanskelige tiden virkelig har strukket seg langt. På kort tid la de om til digital undervisning, og de har hele tiden prøvd å legge til rette for at barn og unge skal ha en god skolehverdag. Lærerne er på mange måter en av de viktigste yrkesgruppene i landet vårt, og gode skoler er avgjørende for fremtiden. Derfor er det så viktig at skolene opprettholdes også ute i distriktene, at det er faglærte lærere, og at det er nok lærere.

Kirkens barne og ungdomsarbeid er helt avgjørende for hvordan kirken skal være kirke fremover. Det er dette arbeidet som rekrutterer til deltagelse i kirken, og det er dette arbeidet som rekrutterer til kirkelig utdanning. Ikke minst er det essensielt at barn og ungdom blir kjent med evangeliet som en kraft og glede i deres liv. Derfor er det så alvorlig når dette arbeidet blir rammet av begrensninger. Det er vanskelig å sosialisere barn og unge inn i kirken gjennom kun det digitale, derfor er det maktpåliggende å åpne for barne- og ungdomsaktiviteter så fort som mulig. Kanskje må vi i fremtiden bruke mer ressurser på barn og unge enn på andre felt i det kirkelige arbeidet – for det er her fremtiden er.

Det var meget gledelig at vi klarte å gjennomføre konfirmasjonsgudstjenestene i høst. Takk til alle som bidro til å få det til. Det var rørende å se hvor mye det betød for de unge at konfirmasjonsgudstjenesten ble noe av. Og det er noe å bygge videre på. Det er så viktig å analysere hvilke behov barn og unge har for kirken, og så møte dem der.

Det hellige rommet
Vi har lenge visst at kirkehusene betyr mye for troen blant mennesker i Sør¬-Hålogaland, og dette er blitt tydeliggjort under koronabegrensningene. Det å ikke få komme inn i kirken ble et savn.

Jeg etterlyser en sterkere bevissthet på hva kirkehusene kan bety og hvordan de kan brukes. Det å få komme til et hellig hus, tenne et lys, sitte i stillhet, høre en tekst, lytte til musikk, selv være med på å arrangere, vandre fra kirke til kirke, lage et alter utenfor kirken og ikke minst ha åpne kirker med innhold – det tror jeg er noe av det vi må fokusere mer på fremover. Kanskje ikke så store arrangement, men det enkle som treffer enkeltmennesket, gjennom å tilrettelegge for mindre grupper, familier, dåpsforeldre osv.

Nettopp behovet for kirkens hellige rom, kirkens åpne dører for alle slags mennesker ligger i Sør-Hålogaland bispedømmes visjon: «En åpen dør. I tro, håp og kjærlighet.».

Vi besitter en meget stor skatt i alle kirkehusene vi eier. Mange av dem trenger vedlikehold og det er et eget kapittel, men vi må ikke la det stenge for mulighetene til bruk og nye bruksmåter. Det hellige stille rommet som ikke stiller krav er kanskje noe av det mennesker i vår tid lengter etter, et nådested. Vi har det i vår midte.

Kirken i verden
Koronapandemien er global. Vi har erfart gjennom den at også livet vårt er globalt, at vi er avhengige av hverandre på denne kloden og at ingen kan melde seg ut og bare være seg selv.

Kirken er også global. Vi hører sammen med mennesker over hele jorden, både som Guds skapte mennesker i alle kulturer og religioner og som kristne søsken i ulike kirker. Både Kirkens Nødhjelp og andre misjons- og bistandsorganisasjoner har opplevd at det ikke har vært så mange kirkeofringer i 2020, noe som igjen går ut over de prosjekter som er rettet mot de som trenger oss og våre ressurser. I denne situasjonen er det så viktig å bevisstgjøre hverandre på det globale, ikke bare fordi det er vårt ansvar, men mest fordi det er vår fremtid. Det må kirken gjøre både overfor egne menigheter, men også overfor samfunnet. Det gjelder både økonomisk rettferdig fordeling, kampen mot vold og undertrykkelse og alle klimautfordringene.

Noen ganger blir vi som kirke beskyldt for å være for politiske, for å snakke for mye om samfunnets utfordringer i stedet for å snakke om Jesus. Jeg tror det er en sterk sammenheng mellom å snakke om Jesus, ha han som frelser, venn og forbilde og det å engasjere seg for medmennesker og skaperverket. Det går ikke an å skille, for vi er levende mennesker som lever i verden. Men vi lever med håp om at det guddommelige og gode skal seire, slik Jesus en gang seiret over dødsmaktene. Det kan vi aldri si for ofte, det må vi rope ut igjen og igjen. Det holder oss oppe, og det gir kirken håpets oppgave i en urolig verden.

Fremtiden
Vi vet ikke hvor lenge pandemien vil vare. Nå har vi fått vaksiner, og naturligvis setter vi vårt håp til den. For vi lengter tilbake til livet slik det var, åpent, fritt og med muligheter.

Men kanskje får vi ikke det livet akkurat slik tilbake. Vår bruk av klodens ressurser kan gi oss nye pandemier og ulykker, og det uforutsette kan skje igjen. Derfor er det så vesentlig at vi nå bruker de erfaringer vi har til å tenke alternativt fremover, og ikke minst påvirke våre politikere til å tenke på klima og miljø i enda større grad, til å tenke globalt fremfor bare egennyttig for vårt land, til å tenke solidarisk fremfor individualistisk, til å våge å være den stemmen som ikke alltid høres, men som er så viktig.

Og det er ualminnelig viktig å sette fellesskapet på agendaen, det som vi så smertelig har opplevd begrensningene av.

I Nordland fylke er vi opptatt av at Bodø i 2024 skal være Europeisk kulturhovedstad. Også kirken er med i dette prosjektet, i arbeidet med å se oss som en del av en større sammenheng, se på muligheter i naturressurser og kultur, se på det som kan skapes og utvikles for gode samfunn, se på historie og inkludering, se på den globale sammenhengen, se på kreativitet og skaperglede.

Vi ønsker å være en kirke i tiden, med det tidløse evangelium som kraftkilde og motivator.

Godt år.

Biskop i Sør-Hålogaland bispedømme
Ann-Helen Fjeldstad Jusnes

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"