Gratulerer Kristine, etter to perioder som leder av Mellomkirkelig råd ble du i helgen gjenvalgt, og det med stort flertall. Hva tenker du om å få tillit fra Kirkemøtet for to nye år?
– Jeg er ydmyk og takknemlig over fornyet tillit. Jeg håper og tror det er et uttrykk for at jeg har gjort en god jobb som leder av rådet de siste fire årene.
Jobben omtales som kirkens utenriksminister. Kan du si noe om de viktigste oppgavene du har som leder i mellomkirkelig råd?
– Min viktigste oppgave er å representere Den norske kirke i økumeniske sammenhenger, samt å lede rådets arbeid og være en link inn mot kirkeråd og kirkemøte når det gjelder Mellomkirkelig råds portefølje.
Hva er din «store sak», eller, hva brenner du for?
– Jeg brenner for at menighetene i Den norske kirke skal se og oppleve at de er en del av et verdensvidt fellesskap, og at vi som døpte skal se at vi er døpt inn i et stort, spennende og rikt fellesskap med trossøsken over hele verden. Jeg er også opptatt av at Den norske kirke, i en tid med polarisering, skal være en foregangsinstitusjon for forståelse og dialog.
Verden er i konstant endring og koronaviruset har satt sitt preg på det meste, men er det noen andre store saker som vi her hjemme bør kjenne til?
– Det er spennende og utfordrende tider for den verdensvide kirke. Kirkene er også rammet av korona-pandemien. Kirkemedlemmer og kirkeledere har dødd av viruset, økonomien til kirker som er avhengig av medlemmenes giverglede rammes hardt når medlemmene ikke har arbeid. Mer enn noen gang er det viktig med internasjonal solidaritet.
Både Kirkenes verdensråd og Det lutherske verdensforbund leter nå etter ny generalsekretær. Det blir spennende å se hvem det blir som får disse viktige rollene framover.
Dette er viktige oppgaver som helt klart krever sin kvinne. Hvordan kombinerer du denne rollen med oppgavene som prost? Ser du noen synergier?
– Det lar seg kombinere fordi jeg har stor arbeidskapasitet, og evnen til å finne konsentrasjon i støyende omgivelser, som flyplasser, til å jobbe. I tillegg er jeg ganske god på multitasking. Jeg er også så heldig å ha en ektefelle som heier på meg, selv om dette vervet betyr at jeg er mye borte. Jeg er usikker på om det hadde latt seg kombinere med min gamle jobb som sokneprest, til det er det for mye fravær, men som prost kan administrative oppgaver gjøres på reise. Å bo i Lofoten genererer jo flere reisedøgn for å gjøre denne oppgaven enn hvis jeg hadde bodd i Bodø. Det er ikke alltid lett å komme helt hjem etter en møtedag.
Du fikk to motkandidater og måtte holde en «valgkamp-tale». Er du bekvem med å skulle selge deg inn til velgerne fra talerstolen?
– Det er noe man bare må gjøre hvis man skal stille til valg. Jeg er glad jeg hadde motkandidater, det skjerper meg. Man må vise velgerne hva man står for, hvor man vil og hvorfor akkurat du bør representere dem.
Vi andre har bare lest avisen og sett bilder fra Kirkemøtet. Hvordan var det å være der, beskriv stemningen?
– Kirkemøtet i år var preget av koonapandemiens begrensninger. Det var utsatt i nesten 6 måneder, det var forkortet og hadde bare de nødvendigste sakene for å få hjulene til å gå rundt, og for å få valgt sentralkirkelige råd og andre nødvendige valg. Det var for min del langt mindre sosialt enn vanlig. Alle saker ble direktebehandlet i plenum uten komitébehandlingen som er vanlig. Det var en annen måte å jobbe på. Det første møtet i perioden blir man kjent med nye mennesker, og sier takk for nå til mennesker man har jobbet sammen med i fire år eller mer. Det er en underlig dobbelthet.
Og til sist, festgudstjenesten i Nidarosdomen må ha vært en flott opplevelse. Selv en prost som har Lofotkatedralen som sin hjemmebane må vel bli imponert? Fortell litt om den opplevelsen.
– Gudstjenesten i Nidarosdomen var en flott opplevelse. Kirken var vakkert pyntet, det nye lysanlegget lyste opp kirkerommet og synliggjorde arkitektur som før var vanskelig å få øye på. Det var flott korsang og musikk, en utmerket preken, og god salmesang. Det var i grunnen alt man kunne ønske seg av en festgudstjeneste, men jeg er like glad i små gudstjenester i en liten landsens kirke. Slike store gudstjenester er en slags vitamininnsprøytning som jeg er glad for, men det er ikke hverdagskost for livet.