Vi opplever akkurat nå en slags kollektiv karantene. Det har vi ingen trening i. Ordet karantene stammer fra tallet førti, på italiensk quarante, på spansk cuarenta. Det henger sammen med bibelhistorien. Førti var antallet dager storflommen varte på Noahs tid, antallet år Israelsfolket vandret i ørkenen og antallet dager Moses tilbrakte på fjellet da han skulle få steintavlene med budene. Og i førti dager fastet Jesus i ørkenen som en forberedelse til sin offentlige virksomhet.
Nå er vi inne i kirkeårets fastetid, tiden mellom askeonsdag og påske. Den varer i nesten 7 uker, men med fratrekk av søndagene, som ikke er fastedager etter kristen tradisjon, står vi igjen med førti dager. Det er nøye tenkt ut fra bibelhistorien om Jesu faste og har vært slik fra kirkens begynnelse. I fastetida møter vi tekster som drar oss bort fra det egosentriske mot nestekjærlighet, fra meg og mitt mot den andre. Vi har lang tradisjon i kirken for å ta et krafttak for Kirkens Nødhjelp i fastetida og gi en håndsrekning til mennesker i nød.
I alle bibelhistoriene hvor tallet førti er med, handler det om å stenge av for det travle hverdagslivet for å hente en gevinst gjennom en periode avsondret fra samfunnet. Man legger om hverdagen for å nå et mål på den andre siden av ”karantenen”.
Slik er det også nå i koronatider. Vi må å gi avkall på sosialt liv for å oppnå en gevinst som ligger foran oss. Vi gjør dette sammen, for det gjelder oss alle. Ufrivillig må vi avstå fra alle arrangementer, vi får ikke treffe hverandre, og vi kan ikke reise noe sted. Til og med i egen familie må vi tenke oss om hvem vi kan møte.
Heller ikke gudstjenestene kan gå sin gang denne tida, det har vi aldri opplevd før. Fastetida i 2020 kommer vi garantert til å huske.
I de førti dagene Jesus oppholdt seg i ørkenen, ble han satt på noen prøver. I Matteusevangeliet fortelles det malerisk hvordan Jesus fristes med overnaturlige evner og uendelig makt og myndighet over all verdens riker. I alt dette står Jesus prinsippfast og stødig og lar seg ikke lokke til fall. Han består prøvene og kommer styrket tilbake til livet blant menneskene.
I vår karantene settes vi også på noen prøver. Vår lojalitet testes, det samme gjør vår evne til å tåle påkjenninger for å oppnå noe større. Vi har ikke bevegelsesfriheten vi er vant til, og vår oppfinnsomhet og nestekjærlighet settes på prøve. Han har rett, forfatteren av Hebreerbrevet som skriver: «Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.»
I vår kristne livstolkning er tanken om Gud som nærværende i våre liv sterkt til stede. Vi tror ikke på at vi er sendt ut i tilfeldighetenes nådeløse spill, uten at Vårherre ser oss og bærer oss gjennom. Det betyr ikke at vi skånes for sykdom, smitte og ulykker, og heller ikke at motgang skal tolkes som straff sendt av Gud. Ikke alt som skjer skal åndeliggjøres. Men både kropp, psyke og åndelig modenhet testes i tider som dette. Det skal vi komme gjennom sammen. «Min fred gir jeg dere, la ikke hjertet bli grepet av angst», sier Jesus en gang i ei usikker stund (Joh 14).
En dag skal vi med glede bevege oss fritt igjen, holde gudstjenester i kirker og sykehjem, og kunne gå på restaurant, konsert, kino og fotballkamp, og treffes på alle møtesteder vi som sosiale vesener og gode medmennesker ordner oss med. Da skal vi møte hverandre med smil og takknemlighet, fordi vi bestod prøven og kom oss styrket igjennom.