«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Lukas 1, 39-45)
I går var det Maria budskapsdag. I dag er det teksten om møte mellom Maria og hennes slektning Elisabeth. Maria har akkurat fått vite av en engel at hun skal bli mor til Jesus, og så drar hun avgårde for å møte en slektning, hun kan prate med. Det er to gravide kvinner vi hører om.
Disse to de gleder seg over sin situasjon og møtes for å dele erfaringer og tanker. Samtidig er jo situasjonen vanskelig for Maria. Hvordan skal det gå framover! Og det er jo spørsmål mange stiller seg i dag. Hvordan skal det gå framover? Samtidig går jo livet sin gang. Tomatplantene i vinduskarmen min på bildet, de vokser hvis de får vann helt uavhengig av Corona. Barnet i magen til alle kvinner vokser og blir født. Livet går sin gang og skal leves med alle de begrensningene som er rundt. Hverdagen må finne sin rytme også i krisetider. Og gleden, kan vi allikevel hente fram, slik Maria og Elisabeth gjorde. Gleden over det som er skapt, over det gode i livet. Over våren og lyset som kommer, uansett hvordan vi har det.
Disse to kvinnene den eldre med døperen Johannes i magen og den unge Maria med Jesus, de står der og ser litt på hverandre, kanskje på hverandres mage også sparker Johannes i magen til Elisabeth. Som en slags hilsen til det ufødte Jesus barnet. Disse to kvinnene var de første som fikk vite om det store som skulle skje. De var jordnære kvinner og ble vist tillit til at de skulle kunne forstå hva som var viktig. De var gitt en av verdens viktigste oppgaver. Og den oppgaven må løses i dag også, av kvinner og menn, selv om fødeavdelingen er stengt, fødselen kanskje må skje uten pappa tilstede. Selv om vi er på isolat, i karantene og dagen og ukene framover er uforutsigbare.
Teksten er en historie om kvinners glede i en urolig tid, om forventning, om tro, og kanskje også frykt. Hvem er disse barna de har i magen? Hva slags oppvekstvilkår vil de få? Ungene skal fødes inn i det som var en urolig tid. Kanskje har de uro for den oppgaven de har fått, og den uroen har vel mang en kvinne kjent på i dagene før og etter en fødsel. Da er det barnas ve og vel, omsorgen, de små tingene som står i fokus, om de får nok mat og om de har det bra. Da kommer verden utenfor i andre rekke. Heldigvis er det fortsatt sånn for oss mennesker, at vi, når det butter i mot, evner å se hva som er viktig. Det nære, kjærligheten og omsorgen. Det er det vi minner hverandre på nå i disse vanskelige dagene hvor vi ikke kan møtes fysisk.
Hvordan skal det bli nå framover tenkte kanskje Maria og Elisabeth? Også legger allikevel Maria sin uro til side og bryter ut i en lovsang til Gud rett etter dette møtet. Det er den sangen vi kjenner som Marias lovsang. Hun kjenner gleden, og det blir noe for oss å lære av der vi er nå. Gleden og takken for det gode.
Maria visste at hun skulle føde et menneske, som samtidig var noe mer. Guds sønn, men for henne, først og fremst, menneske med alt det et lite barn trenger av kjærlighet og omsorg. Maria hadde Jesus til låns, akkurat som vi har våre barn til låns. Barna vi oppdrar skal bli gangs mennesker som lever sine egne liv. Maria opplevde det med Jesus. Han ble voksen og gikk sine egne veier. Hun mistet han, og det å miste barn, selv om de er voksne, er noe av det vanskeligste en mor kan oppleve. Jesus var Guds sønn og et menneske, som levde et høyst menneskelig liv. Menneskesønnen som har vist oss hvem Gud er, og gitt oss en oppskrift på hva som er et godt liv, hva som gagner og hva som bryter ned, Som inviterer oss til å kjempe for rettferdighet, likeverd og solidaritet, og som gir oss ett levende Håp der vi er akkurat nå.