Ordinasjon av Benedicte Bjørkmo i Dolstad kirke

Lørdag 26. juni var det stor feiring i Dolstad kirke med ordinasjon av Benedicte Bjørkmo. Her kan du lese Benedictes flotte preken for dagen.

Lørdag var igjen duket for ordinasjon i Indre Helgeland prosti da Benedicte Bjørkmo ble ordinert av biskop emeritus Tor B. Jørgensen, i biskop Ann-Helens fravær. Det ble en flott dag med ordinasjonsgudstjeneste i Dolstad kirke.

Benedictes familie var til stede med en bror som spilte piano og sang, fin korsang med lokalt kor, tekstlesere fra menighet og familie, og flere kolleger som assisterte under forbønn. Benedicte holdt en god preken over teksten fra Markusevangeliet, om Jesus som tar imot barna. Vi var mange som var med å feire, og enda flere som gledes over å få en god prest i tjeneste. 


Festen fortsatte med kirkekaffe med gode kaker, varmende taler og sanger.

Det ble en vakker feiring, men tanker og bønner var samtidig hos alle som er rammet av tragedien i Oslo.

 

Preken - ordinasjon 25.06.22 kl 17.00 ved ordinant Benedicte Bjørkmo:
 
Ah, da var det altså gjort! Da var den røde stolaen lagt på skuldrene mine, symbolet for å være retterlig kalt prest.
Jeg har akkurat lest at stola var opprinnelig en duk man la på venstre skulder og som ble brukt for å tørke av svette og tårer med. Det var vel bruk for det når presten skulle ha preken i timesvis! Det skal riktignok ikke jeg…! Jeg er nok ei dame av mange ord;)
 
Men denne stolaen er altså et symbol på at man er ordinert. Det visste jeg ikke før i begynte på utdannelsen!

Jeg kom nokså grønn inn i DNK for noen år siden, for det var så mye nytt her! Andre uttrykk og symboler enn det jeg har vokst opp i. Så jeg kom inn i kirkerommet: nysgjerrig og undrende.
Men det er jeg ikke alene om! Det gjør også mange voksne og barn når de kommer til Dolstad. Men barn er ofte litt mer frimodig, i noen gudstjenester spør de ofte så frimodig og åpent; “hvem er det på alle bildene på prekestolen? Og noen ganger blir jeg svar skyldig!”

“Hvorfor er det ei due på talerstolen? Hvorfor er det et øye på toppen av altertavlen?”
Om duen kan jeg fortelle om Den hellige ånd, og øyet er en fin måte å snakke om en god Gud som ser oss; som bryr seg om alle.

Og selve altertavlen her i Dolstad kirke, viser nettopp dette; fortellingen om Jesus og barna. Om en menneskesønn og Gudesønn som tar imot det folk kommer bærende med; i denne historien handler det om foreldre som bærer sine små barn til Jesus for at han skulle røre ved de. Og tenk at av alle bibeltekster som vi prester må forholde oss til søndag etter søndag, så er utrolig nok bibelteksten om jesus og barna satt opp som dagens prekentekst!
Så se gjerne på dette bildet, mens vi nå reiser oss for å høre det hellige evangelium.
 
Hallelujavers
 
Evangelietekst:
13 De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. 14 Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. 15 Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» 16 Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. Mark 10,13-16 Slik lyder det hellige evangelium.
 
Hallelujavers
 
Er det lenge siden du ble bært?
At noen tok deg opp i armene sine, eller du fikk sitte på ryggen til noen, også ble du båret?
Jeg greier ikke å huske sist gang noen tok meg i armene sine og bar på meg, men når jeg tenker etter så tror jeg nesten det er 9 år siden! For i 2013 giftet jeg meg, og da sa jeg til frank når vi skulle gå på hotellrommet på kvelden, så sa i mens vi sto utenfor romdøra på Fru Haugans hotell; ja, no må du bære me over dørstokken.
Og han bare: hæh? Ka du snakka om?!
Og i sa; “jo, det he i sett på amerikanske filma. Brudgommen skal bære bruden over dørstokken på bryllupsdagen. Sånn e det.
Og han himlet med øynene, og dei blei så som så mæ den bæringen. Det var litt bæksete mæ kjole og slør.
 
Vi er ikke så vant til det som voksne, å bli båret. Om man ikke kan å gå, eller man feks har brukket foten, da er det mer naturlig å bli bært. Men ellers er det mer forbundet med små barn.
 
Og det skjer i denne evangelieteksten om Jesus og barna.
I teksten jeg nettopp leste, skjer det; at mens Jesus omgis med en mengde folk, så er det noen av foreldrene som tar de små barna sine opp i armene, og bærer de bort til Jesus. Slik at han som sier han er Guds sønn, skal røre ved barna, og velsigne de. Er ikke det fint?
Men da blir det stor ståhei blant disiplene!
Kanskje disiplan sier noe slikt som: “Nei altså, det skulle bare mangle at voksne klynger seg til Jesus, men at også barna skal komme?! Nei, ikke plag Jesus. Jesus er rabbi, han er læremester. Han er her for de store, avanserte spørsmålene. Han har ikke tid til dette.”
Men som skjer når Jesus ser disiplene de vifter bort foreldre og barna, så blir Jesus sint. Såpass sint at grunnteksten av det nye testamentet bruker et ord for å vise at han blir veldig og meget sint, og bibeloversettere viser dette ved å bruke utropstegn på Jesu ord. Han sier:
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! UTROPSTEGN! For Guds rike tilhører slike som dem” sier Jesus.
 
De som bærer barna, kommer seg derfor forbi disiplene, og bort til Jesus. Og i møte med han, menneskesønnen og verdens frelser, så tar han barna inn til seg, legger hendene på dem og velsigner dem.
 
Kanskje har du hørt denne historien mange gange før. I DNK leses den under hver dåp, og vi har den også her på altertavlen i Dolstad. Og i pinsemenigheten, hvor jeg er så heldig å ha fått vokse opp, så leses denne historien under hver barnevelsignelse. Det e jo en koselig bibelfortelling, om en snill og godhjerta Jesus og glad i alle. Men det vi kanskje ikke tenke over når vi høre denne historien, er hvor revolusjonerende Jesus e.

For når han taler disiplene imot og tar imot de små barna, så gjør Jesus det motsatte av det kulturen og samfunnet han lever i, mener e rett. I den samtiden Jesus lever i, var barn totalt uinteressant. Barnestadiet var ansett som et nødvendig onde på veien til å bli tenkende, voksne mennesker. Og så lenge barn var barn, så hadde de et nobody-status.

De var rett og slett ingen ting. Uten rettsvern, og hjelpeløse. Og også så små, at de måtte bli bært bort til Jesus.

Men i møte med ham, så reises de opp. De får status.
Som sett og verdifulle.
Som tilhørende.
Som hele mennesker.
 
Og legg merke til at Jesus blir sint - ikke på dei som kjommer bærende med det dei har til han, og han blir heller ikke sint på dei som blir bært, nei, han blir sint på disiplene. Disiplene som hadde en formening om hvem som var innafor og utafor, hvem Jesus vil omfavne og ikke.
Og denne bibelhistorien minner meg om at at ingenting av det vi kommer med, ingenting av det vi bær på, det som vi har i armene våre, og ingenting av det vi ER, er for lite - eller for stort for ham.
 
Historien fortelle minner oss om at han VIL at vi skal komme med det vi bærer på til han. Han VIL at vi skal komme med det vi er til han.
 
Og ikke nok med det; han vil bære oss.
 
Det gjorde han klinkende klart en gang for alle, da HAN BAR alle våre synder på se på korset. Salmenes bok sier at “så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss.” Det er snakk om en grenseløs kjærlighet! Så grensesprengende at Jesus stod opp igjen fra graven påskemorgen.
 
Det han gjorde, gjelder for oss alle. Ja, det gjelder de små, men også mellomstore, voksne og gamle. De som e høyt og lavt i samfunnet, dee som er uten rettsvern i mors liv, de som e som vi anser som hjelpeløse, de som he en nobody-status, som kulturen og samfunnet vårt anser som totalt uinteressante og folk vil vifte vekk. Jesu offer, og Jesu seier er gyldig for absolutt alle; alle er inkludert, ingen er ekskludert.
 
Om du har vært på gudstjeneste med meg før, så har du kanskje hørt jeg har sagt dette:) Men jeg skal love dere; dette kommer jeg til å fortsette å si! Kjernen i evangeliet; kors og forsoning, en tom grav og at alle er velkommen - det består mitt kall av.
Og grunnen til at jet kan stå her i dag, er nettopp fordi jeg opplever å bli båret. Båret av en god Gud i livet. Betyr det at alt er fint og alt er enkelt? Nei.
Men det betyr at jeg kan få leve tillitsfullt til Gud, om at HAN bærer meg. Han som har formet universet, har også nok kraft til å bære meg, og alle mennesker.
For det å bli båret; både fysisk og symbolsk, handler slettes ikke om å være hjelpeløs eller svak eller liten. Men det handler om å innse at man ikke kan og skal greie å gjøre alt alene.
 
Etter trosbekjennelsen skal vi høre sangen Carried to the table.
Teksten kan kobles opp mot en historie i den gamle testamentet, om en mann som het Mefibosjet som ble bært bort til kongens bord, fordi han ikke greide å gå selv. Ved kongens bordet får han oppreisning og verdighet.

Senere i dag skal vi feire nattverd, og samles ved Jesu bord. og der er alle velkommen. Om du blir bært bort, eller går sjøl. Symbolsk eller fysisk.
 
Også er det dette da; noen ganger kan vi tenke at kristendom og Guds kjærlighet gjelder for alle, men gjelder den virkelig for meg?
Ja! Det gjør det.
Kirken har nødvendigvis ikke en veldig stolt tradisjon på dette; opp gjennom kirkehistorien har mennesker blitt hindret i å komme til Gud. Folk ha rblitt ekskludert når de har søkt Jesus og når de har kommet med de de har bærende i hendene; om det er et lite barn som ønsker dåp, eller om noen ønsker nattverd. Det har vært mennesker, såkalte “rettferdige” kristne som har vært like hodeløse som disiplene var i dagens bibelteksten og sagt til folk; “nei, kanskje ikke du skal komme.”
 
Jeg tror Jesus fortsatt bruker utropstegn til folk som sier “du kan ikke komme hit. Det passer ikke.”
Jesus har båret våre synder på korset. Det er en universal og one size fits all-kjærlighet.
Vi kan alle som en komme til Gud og til Guds rike. Vi kan alle som en kalles Guds barn; vi kan ta imot Ham i tro, i dåpen, i sakramentet som nattverden, og i en bekjennelse. Etter prekenen skal vi samles i trosbekjennelsen; det er mulig å bekjenne sin tro på Jesus Kristus.
 
Jeg tror på en Jesus som fortsatt i dag tar mennesker inntil seg; det gjelder ikke bare for de som er små, men for oss alle; om du er liten eller stor, om du går til han selv eller bæres til han, så vil han legge hendene sine på deg, og velsigne deg.
 
 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for Den norske kirke, Sør-Hålogaland bispedømme

Sør-Hålogaland bispedømmekontor
Tolder Holmers vei 11
8003 Bodø

Faktura adresse:   

Den norske kirke v/Sør-Hålogaland bispedømmeråd
Postboks 799 Sentrum
0106 Oslo
Org nr: 818 066 872
Ref: (navn)

Nb. husk faktura referanse : 300 og kost steds nr. og navn på bestiller.

EHF faktura: Obs! ny elektonisk adresse f.o.m. 01.01.2017 org nr.: 818066872

Send faktura på e-post som Pdf. fil: mb.12908@xledger.net  kun en faktura pr sending.

 

 

Sentralbord:
75 54 85 50

Telefontid:
09.00-14.00


Bispedømmerådet:
shbdr@kirken.no

Biskopen:
shbiskop@kirken.no

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"