Tre dager etter fastelavnssøndag kommer askeonsdag, den første dagen i fastetiden.
I tidligere tider ble budet om å faste, det vil si avstå fra mat og drikke, tatt bokstavelig. Helt fram til 1800-tallet fulgte mange fastetradisjoner her i landet. I vår tid er fasten først og fremst en tid for stillhet og meditasjon, som forberedelse til påskehøytiden.
Fastetiden varer i 40 dager fra askeonsdag til og med påskeaften – minus søndagene, som ikke er fastedager. I tillegg regnes førfastesøndagen, Fastelavn, med til fastetiden.
Faste og bønn
Søndagstekstene i fastetiden henger sammen med fastens historiske opprinnelse. De første søndagene handler tekstene om Jesu kamp og seier over djevelen og det onde. Ved midtfaste handler teksten om brødunderet. Så følger pasjonstiden når bibeltekstene går over til å handle om lidelseshistorien. Alle disse tekstene har sammenheng med fastens opprinnelse som en forberedelsestid for dem som skulle døpes påskenatt. De skulle leve i faste og bønn i innføringsperioden, og skikken med faste og bønn ble etter hvert overtatt av hele kirken.
Askeonsdag
En annen skikk som også oppstod tidlig i kirkens historie, var at de som hadde gjort seg skyldig i en grov synd som krevde offentlig bot, startet sin botsperiode på onsdagen før første søndag i fasten. Slik oppstod askeonsdag.
Synderne kledde seg i botsklær og ble overstrødd med aske, mens biskopen sa til dem:
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv. Gjør bot så du kan ha evig liv.»
Deretter ble de som gjorde bot drevet ut av kirken, slik Adam og Eva ble drevet ut av paradiset. De ble tatt opp igjen i fellesskapet på skjærtorsdag.
Det har skjedd mye med botspraksisen i kirken siden den gang. Det skyldes ikke bare at det var en svært streng og stigmatiserende praksis, men det er blitt en sterkere forståelse i kirken av at vi alle trenger å gjøre bot hver dag. Ikke minst gjelder det i luthersk sammenheng. Luther selv la stor vekt på den daglige omvendelsen (boten) for å leve et liv som kristen.
Mange kirker har gudstjeneste denne dagen, ofte med tegning av askekors. Før korset tegnes sier liturgen til hver enkelt de ordene som vi kjenner fra kirkens tradisjon:
Kom i hu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.
I den kristne tro er det plass for hele livet, ja også døden. Den kristne tro er også en håpets tro, som bæres av Guds løfter, gjennom smerte og død. Det er dette vi samles om i gudstjenesten, for å la Guds ansikt lyse over vårt liv og våre hverdager.
Gudstjenesteboken for Den norske kirke sier det slik (1.1. Innledning): Menigheten kommer sammen for Guds ansikt, i tilbedelse og bønn, glede og ærefrykt. At Guds ansikt lyser over oss, er avgjørende for vår eksistens, også når vi går hver til vårt. Da sendes vi ut til hverdagens tjeneste for Gud, våre medmennesker og alt det skapte.
Mange kirker har gudstjeneste askeonsdag, ofte med tegning av askekors(Illustrasjonsbilde: Myriams-Fotos/Pixabay)
For Askeonsdag har Den norske kirke denne bønnen:
Barmhjertige Gud,
du kan sette oss fri fra synd og forgjengelighet. Vi ber deg:
Lær oss å holde faste slik du vil.
Gjør oss utholdende i bønnen, trofaste i kjærligheten og helhjertet i kampen for rettferd.
Gi verden håp ved Jesu Kristi kors,
han som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.