Under domkirkens hvelv skal deltakerne legge ut yogamattene og tas med inn i ord og bevegelser der kropp og sinn kan falle til ro.
De innledende ord og refleksjoner vil være knyttet til temaet «stillhet» denne første gangen. Det er prestene Beate Iren Lerdahl og May Bente-Stuart Matre, som står ansvarlige. Deretter kommer en rolig yoga-økt på 45 minutter, ledet av mangeårig yogainstruktør Margunn Aguilar. Yogagudstjenesten avslutter med bønn, lystenning og velsignelsen. Høres ikke det fint ut?
Tid og sted
Bergen domkirke mandag 31. januar kl. 19.00 - 20.00.
Ta med egen matte.
Av hensyn til stillheten, stenger vi dørene kl. 19 – så kom presis. I etterkant tilbyr vi en kopp te og muligheter for samtale – for de som ønsker det.
Arrangementet er et samarbeid mellom Bergen domkirke menighet og Kirkelig dialogsenter i Bergen.
Hvorfor yoga?
Noen spør likevel hva i all verden yoga har i et kirkerom å gjøre. Er ikke det en snik-innføring av østlig religion? Prest Lerdahl forteller litt om hvorfor hun ønsker yoga velkommen i domkirken.
-Yoga i sin opprinnelige kontekst oppstod innenfor de østlige religionene hinduisme og buddhisme, men i Vesten praktiseres den først og fremst som en bevegelsesform. Vi finner den til og med på treningssentre blant andre fitness-tilbud. Når yoga tas med inn i et kirkerom, er det dette rommet med sin arkitektur og kirkekunst som gir yogaen en retning. Vi er så heldige at vi fremdeles har Håkon Gullvågs maleriutstilling «Den bibelske syklus» hengende som «samtalepartner» for våre ord og bevegelser, forklarer Lerdahl.
Ordet yoga kommer fra Sanskrit, som opprinnelig betyr «å føye sammen» – i denne sammenheng kropp, sjel og sinn.
-Vi som tilrettelegger gudstjenester og andre samlinger i kirken, har vært veldig opptatt av å tilrettelegge tro som appellerer til vårt intellekt, men det er en stor lengsel blant folk etter å komme til kirken med hele seg – også kroppen. Kirken har opp gjennom historien vært altfor god til å diskreditere kroppen som syndig, farlig og usømmelig. Men har ikke Gud skapt den også? Hva skjer med oss hvis vi tar i bruk kroppen på en annen måte enn å sitte i en kirkebenk når vi er i Guds hus?
«Kirken er blitt min venn»
Bergen domkirke er på ingen måte først ute med å ta i bruk yoga som gudstjeneste. Nidarosdomen har hatt våkenetter med yoga og tidebønn under Olavsfestdagene, og i Oslo har det i flere år vært arrangert egne yogagudstjenester. En av dem som har vært på yogagudstjeneste, sier det på denne måten:
«Før pleide jeg å ferdes litt i utkanten av kirken. Var med ungene på speidergudstjenester og gikk på julegudstjenester, hvor vi har sittet litt på utsiden og tatt imot. Nå kjennes det som om at kirken også er min, ikke bare prestens. Kirken er blitt min venn. Det har blitt tydelig for meg at kirkerommet ikke bare er ord. Jeg har blitt rørt av å være i rommet, og min tro har fått en større inderlighet.»
En annen måte å be på
Lerdahl tror yogagudstjenesten har potensiale til at deltakerne skal kjenne seg omsluttet av Guds nærvær med hele kroppen.
-Kanskje handler det om at vi gjennom fokus på pusten kommer nærmere oss selv, og dermed nærmere vår Skaper. Han som nettopp skapte mennesket ved å blåse pust inn idet. Pusten er i den kristne tradisjon et bilde på Den Hellige Ånd – den delen av treenigheten som gjør levende og fornyer Guds skaperverk. At vi i kirken derfor gjør øvelser som fokuserer på pusten, er derfor helt betimelig. Det blir en annen måte å be på – en kroppslig måte å nærme seg det hellige på. Og det blir en annen måte å være i kirkerommet på, der vi får falle til ro som hele mennesker med den kroppen vi har, og vi kan gå fornyet derfra.