Født under en stein på fjellet

Den 6. februar markeres samefolkets dag, saemiej åålmegebiejjie på sørsamisk, over hele landet. I ny plan for diakoni i Den norske kirke stadfestes det at Norge er bygd på territoriet til to folk – samer og nordmenn, jfr. Grunnloven § 108. La oss reise tilbake i tid, til min oppvekst på 1970-tallet. Hva kjente jeg til av samisk kultur da, og hvordan er det nå? Med oss på turen inviterer vi Halfdan Kluften, tidligere reingjeter i Vågå tamreinlag, Jens Nygård, med de gamle dagbøkene, og Sara Bransfjell, som er samisk.

Skaller på beina, under senga og på veggen

Jeg blir født, ikke under en stein på fjellet som Saras oldemor, men på Strinda sykehus i Trondheim. Vi forstår av oldemors føderom at samene er et folk som flytter rundt med reinflokken sin, barna kommer til verden der de til enhver tid er. Barselomsorgen i min tid innebærer at barn holdes adskilt fra mor, det slipper oldemor. I tillegg får hun respekten for naturen bokstavelig talt inn med morsmjølka, hos meg tar det endel år før jeg skjønner at vi mennesker må tilpasse oss skaperverket. Mitt første møte med noe samisk er et par skaller en snill person gir meg, og de bruker jeg en tidlig vinter på skolen. Helt til en gutt sier: «Si meg, er du en slik same, eller?» Jeg gjemmer det samiske fottøyet lengst under senga, og der ligger de og samler støv - helt til «Ante» kommer. Fjernsynsserien om samegutten skaper både forundring og tristhet hos meg, og ganske snart kryper jeg under senga og hentet skallene. Så får de henge noen år på veggen, ja, nå synes jeg de er rent for fine til å ha på beina.

«Låg hoss finnene om natten»

I Øversjødalen, vest for Femunden, bor spillemannen Jens Nygård. Han vokser opp på Gjertrudgarden, men tilbringer flere år nord i Gudbrandsdalen for å lære seg treskjæring. På hjemgården finnes flere gamle dagbøker som beskriver forholdet til samene, og at de utvekslet varer.

  • Min tippolderfar, Ole Johnsen Nygaard (1821-1883), førte dagbok og kjørte med hest til martnan i Trondheim og på Røros, i tretti år. Han var på plass under den første Rørosmartnan i 1854, samt gjorde over førti turer til Trondheim. Ei slik reise kunne vare i fjorten dager. Han nevner også at han var en del i kontakt med samene. Sitat fra dagboka, 19 feb. 1883: «Den 19 lastet jeg lasset til Røros marked. Johan Grønberg var her i dag sammen med Bernt og smidde i smia. Klart stille vær. Den20 reiste jeg. Da begynte det å blåse mer og mer. Da vi kom til Kroken frampå fjellet, ble det full snødrev. Ved Narbuvold kom to samer som hadde vært oppe i Sletthøa for å finne rensdyrene. De måtte snu på grunn av stormen. Min sønn Johannes har gjort støvler til Lars Finn. John kjøpte et simleskinn av gamle Anna for 4,50 kr. Så fikk vi tre kaffe av henne som kjøpeskål.» Fra dagboka i desember 1883 leser vi: «Vår skolelærer Rikard Koppang gik for at besøke Finnene i Nørdalen, og gikk til Narbuvold søndag morgen, Låg hoss Finnene om natten.»

«Samene kan hanskes med slike ting»

En sommer på setra vår herjer en slagbjørn i området, og budøren på nabosetra kommer for å advare oss. – Huff, send bjørnen over til «finnene», de ordner opp med den, sier bestefar, innimellom noen saftige gloser - som tydelig uttrykker hans mening om rovdyr som blir for nærgående. Jeg undrer meg over hans ord, og spør bestemor på kvelden. – Hvorfor skal bjørnen sendes til samene, for å plage dem? Hun blir forskrekket, men svarer på sin stillferdige måte. – Nei, kjære deg, de har opplevd nok urett, bestefar mener bare at samene kan hanskes med slike ting. Jeg forstår ikke helt betydningen av ordet «urett», men at det er like farlig som bjørn aner jeg. I kirka den høsten sitter jeg og bestemor som vanlig på søndagsgudstjeneste, og jeg drister meg til å spørre henne. – Kirka gjorde vel ikke noe galt mot samene? – Jo, stor urett, svarer hun, og hysjer forsiktig på meg da orgeltonene stemmer i. Jeg ser opp på mennesket som henger på korset over presten, og jeg grøsser ved tanken på hva «urett» innebærer. Den neste tiden herjer marerittene meg på natta, mennesker henges på kors - de med skaller på beina tas først. Senere dukker «Samiid Ædnan» opp på fjernsynet i melodi grand prix, og jeg lærer at joik har større kraft enn krutt. Samen som kommer ut fra mørket i knallblå kofte, en stor opplevelse for ei lita fjellbygdjente – med skaller på veggen. Jeg har jo bare sett slike folk på hermetikkboksene i mastua. De står stablet bortover steinhella med påskriften «Joika», og får selskap av «Bjellands fiskeboller» og «Turistproviant».

Batteridrevet reingjeter – dukke

Halfdan Kluften har vært reingjeter i førtifire år i Vågå tamreinlag, tretti av dem med samen Daniel Danielsen. Daniel kom til Vågå fra Rørostraktene, med sin bror Eilert og søskenbarn Jonas.

  • Vi gjette dyrene til Valdresflya mot Eidsbugarden på sommerbeite, og om vinteren fram mot Vågå til Heimfjellet. Når man går så tett på hverandre sommer som vinter har det lett for å bli litt «gnaging», men ikke fra Daniel – han sa aldri et galt ord om noen. Ja, han var en utrolig løyle kar, og både snill og flink. I dårlig vær med sludd og tåke lurte vi ofte på hvor reinen hadde tatt veien, og Daniel var den som oftest hadde rett når de skulle lokaliseres. Han lagde også den beste lapskausen i reingjeterhytta, og på slutten av koketida tilsatte han alltid litt rauost. En gang for året ble det arrangert reingjeterfest, og ved en slik anledning i Vågå kom fjelloppsynsmannen for å vise frem ei batteridreven dukke - som skulle skremme reinen bort fra seterkvean. Den kunne reise seg opp, og komme med et gaul hvert femte minutt. Han sto på brygga nede ved Gjendevatnet, og med Besseggen i bakgrunnen tok demonstrasjonen til. Men dessverre hadde han glemt å lade batteriet, så det kom bare en ørliten lyd som ble låkar og låkar. Reise seg gjorde dukka heller ikke, han hadde glemt å lade batteriet. Daniel ristet på hodet og uttrykte klart og tydelig: «Nei, vi vil ikke ha noen gummigjeter i våre fjell.» Det ble mye skratting nede ved vatnet av hele hendelsen, forteller 81-årige Kluften.

gamlekjente_temabilde.JPG

Reinsdyrpølser med fremmed smak

I barndommen er «sameradioen» et spennende innslag, som voksen gripes jeg av andre ting og «sameminnene» blekner. Skallene blir hentet frem for å brukes en kald vinterdag, men kjennes som tørrfisk - de havner derfor i gi-bort-sekken. Så får jeg en ny kollega. Hun kommer lik en vårvind, og står en dag inne på kontoret mitt - i flott samedrakt. Det er samenes dag, og den skal feires. Inne på et ellers så kjedelig pauserom lyser et fargerikt flagg på bordet: Sameflagget. Senere inviterer hun meg med på samisk filmfestival i kulturhuset, og der får jeg praktisk talt et kultursjokk. Det blir et sterkt møte med ulike historier fortalt via filmlerretet, og selv om jeg ikke forstår alt så er det flott å se samene formidle seg - på sine premisser. Selv fremstår jeg som en minoritet denne dagen, der jeg smyger meg frem og smaker på ulike reinsdyrpølser med fremmed smak. Rundt meg høres det sørsamiske språket, og jeg kjenner meg brått litt ensom.

sameflagget.jpg

Fargerikt: Fargene i det samiske flagget har ulik betydning. Rødt - solen, blått - månen, mens grønt og gult forestiller dyr og natur.

Kom til en seter innerst i Einunndalen

Sara Bransfjells oldemor fødes under en stein på fjellet, og nå er det satt opp en minneplakett på steinen. Hendelsen står beskrevet i årbok for Nord-Østerdalen (https://dms-cf-03.dimu.org/file/02349SCbcGV6).

  • Oldemor ble født i juni, men det er ofte ikke særlig sommerlig enda i fjellet da. Under en stor stein ved Haugtjønnin nord for Knutshø i Oppdal, fødte min tippoldemor, Ane Sofie Nordfjell, sin datter i 1895. Hun puttet det nyfødte barnet i en komse laget av skinn, tre og med et lite tak, og bar henne med seg på ryggen for å finne ly. De kom til en seter innerst i Einunndalen i Folldal. Etter å ha fått stelt seg og barnet, la hun i vei over fjellet til Kvikne. Den 4. august ble min oldemor døpt i Oppdal kirke, og fikk navnet Ida Sofie Nordfjell. En annen historie er om min bestefar, Nils Bransfjell, som vokste opp med fire brødre og to foreldre i Essandheim, Tydal. Det var veiløst der, men det hindret ikke myndighetspersoner i å sende han til Havika, et internat i Namsos. Jeg synes 6. februar er en viktig dag. Den markerer at det er en urbefolkning i Norge, med eget språk og egen kultur. Selv feirer jeg dagen med andre samer, vi spiser samisk mat og har konserter, det er jo en nasjonaldag. I år blir det ikke samme feiringen i fellesskap, men da er det godt vi kan skape noe sammen digitalt, avslutter Sara.

samejente enhetsbilde.jpg

Klar for fest: Sara klar for feiringen av samenes dag i fjor. Bilde: Astrid M. Sæther

Mens Jens sin oldefar gjorde støvler til Lars Finn, levde Saras tippoldemor i fjellene med folket sitt og reinflokken. Halfdan har virket som reingjeter i to tiår, når bjørnen herjer i min seterdal i andre dalføret. Vi forstår stykkevis og delt, og preges av menneskene rundt oss. Fornorskningen av samene frem til langt ut på 1970-tallet har tatt slutt. I fjor forsvant bildet av samen på joikakakene, så også maskoten til Diplom-Is, inuitten. Det er nye tider, og en bevissthet i samfunnet på og ikke støte noen. Ja, selv fjøsnissen hos Tine endrer karakter, for å følge med i tiden Å være nysgjerrig på samisk kultur kan bringe mye godt med seg. Vi har alle mulighet til å delta i feiringen den 6. februar, på en måte som er naturlig for oss. Hva med å lage ei god finnbiff-gryte, eller koke en kjele med den samiske nasjonalretten, bidos? Men før vi avslutter reisen er kanskje noen nysgjerrig, på hvordan det gikk med bjørnen som herjet i seterdalen? Jo, borte ble den, og lenge hvisket etterpå om bjørneskinnet som hang til tørk på en vegg - nordøst i traktene. Læhkoh biejjine, gratulerer med dagen.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"