Nå om dagen er det mye vi må forsone oss med. Vi må forsone oss med at vi ikke kan bevege oss like fritt som vi er vant til. Vi må forsone oss med at arbeidsdagen blir mindre effektiv når alt skal skje fra hjemmekontoret, der vi kanskje deler lokale med både hjemmeskole og hjemmebarnehage. Vi må forsone oss med at vi ikke kan treffe familie, venner og kollegaer på samme måte som før, og at vi kanskje blir litt rare av å ha så lite kontakt med andre mennesker. Vi må forsone oss med at vi ikke kan besøke bestemor på sykehjemmet, at vi ikke kan trene på treningssenteret og at shoppinga må begrenses til et minimum. Kanskje er du også blant dem som må forsone seg med permittering fra jobb, og dermed går en usikker økonomisk fremtid i møte.
Og mens vi driver og forsoner oss med tingenes tilstand, sniker påska seg nærmere og nærmere. Påska, som også blir annerledes enn vi hadde tenkt. Der hytteturer og lange skiturer med gode venner må byttes ut med hjemme-påske og solo-skitur. Der treffpunktene i kirka byttes ut med digitale gudstjenester.
Men midt i alt vi må forsone oss med, kommer dagens tekst og minner oss om at Gud har gjort den største forsoningsjobben av oss alle.
Så mens vi beveger oss frem mot Palmesøndag og starten av påskeuka, inviteres vi til å ta en pause fra å grave oss ned i uroen over alt vi må forsone oss med, og hvile i det at Gud har forsonet seg med oss. Amen.