- For tiden bor jeg i Mwanza, Tanzania, hvor jeg jobber for TAHEA, gjennom et utvekslingsprogram i regi av Fredskorpset, Strømmestiftelsen og Hald Internasjonale Senter. Jeg har i snart to måneder levd i en kultur som er svært ulik vår egen, men som allerede begynner å bli litt min (tiden kommer her, den går ikke – det passer meg helt utmerket). Dagene har gått mye i jobb, kiswahili-pugging og ikke minst prøving og feiling på det lokale buss-systemet. Fire dager i uka jobber jeg på et ECD-senter, som er mer eller mindre en barnehage med ekstra fokus på barnets utvikling. På senteret går det mye i lek, men også telling og lese/skrive-trening. Det er utrolig mange unger, og ikke så mange lærere, så det er nok å henge fingrene i, og utfordringene kommer på rekke og rad. I tillegg har noen av ungdommene i en av TAHEAs ungdomsgrupper lært meg å sy, og selv om det ikke er storproduksjon helt enda, skal ikke nære og kjære se bort ifra at det blir noen selvproduserte gaver når jeg kommer hjem til påske.
Julaften på stranda
Språket har vist seg å blir en særlig utfordring, og et par misforståelser blir det stort sett hver dag. Det verste er kanskje setningene «Jeg er gift», «Jeg er giftig» og «Jeg forstår ikke», som er utrolig like på hverandre på kiswahili. Det fører til at folk kan spørre om jeg er gift, og jeg svarer at jeg ikke er giftig, eller jeg kan mene å si at jeg ikke forstår, men det jeg egentlig sier er at jeg ikke er gift. Heldigvis blir det fort ledd bort.
Som nevnt blir julen i år veldig annerledes. For første gang feirer jeg jul uten mamma og pappa, og søsteren min, Kaja. Jeg, som er vant til at julen består av familiekos, Tre nøtter til Askepott, julegrøt og julebrus, gaver og pinnekjøtt, familie og slekt som kommer fra nær og fjernt for å feire sammen. Jeg skal feire julaften på en strand med venner, og andre juledag kanskje i kirka, på en gudstjeneste som varer lengre enn den timen jeg er vant til hjemmefra.
Grøtris i kofferten
Desember for meg kommer ikke til å bestå av snø og julekalender, men refleksjon og takknemlighet. Og jeg er uendelig takknemlig for mye. Jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å være her i 6 måneder, for å ha blitt kjent med utrolig mange fine mennesker som deler av seg selv og sine historier. Jeg er takknemlig for at jeg hadde en trygg oppvekst, i et trygt nabolag. Jeg er takknemlig for familien min og for vennene mine. For kirken og den fine menigheten jeg er en del av hjemme og for at jeg har funnet meg en (nesten) like fin menighet her nede. Jeg er også takknemlig for alt det fine jeg har å se frem til i det nye året som kommer.
Det blir ikke en hvit jul i år, og jeg kommer til å savne preika til Tor Egil og klokkene som ringer julen inn i det jeg drar hjem til julemiddagen. Heldigvis har jeg fortsatt litt grøtris liggende i kofferten, og kakao kan vi få kjøpt inni byen, så litt julestemning skal vi få til allikevel. Og juleevangeliet? Jeg har både den norske og den engelske Bibelen med, så det blir sikkert tatt to ganger i år.
God jul og godt nyttår!
Hilsen Amalie Storesund Olsen