Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Kristi himmelfart og vår herliggjørelse

Preken holdt i Oslo domkirke på Kristi himmelfart, torsdag 5. mai av vikarierende domkirkeprest Jonas Lind Aase.

Kristi himmelfart og vår herliggjørelse

I Markus og Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger får vi Kristi himmelfart rikt beskrevet. Vi hører om hvordan disiplene var samlet rundt Jesus, om hvordan Jesus lover at Den hellige ånd skal komme over dem, og om hvordan Jesus blir løftet opp på en sky foran øynene deres. Dagens evangelietekst fra Johannes virker abstrakt i sammenligning. Teksten er hentet fra en bønn Jesus ber for seg og sine helt på slutten av avskjedstalen til disiplene. Nøkkelordet i denne teksten er herliggjørelse, og det kommer jeg tilbake til. 

For førti dager siden feiret vi Jesu oppstandelse og sang: ”Han er oppstanden, store bud! Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!” Men i dag er det en annen oppstandelse vi feirer i kirken. Kristi himmelfartsdag er dagen hvor Jesus blir rykket opp til himmelen i sine disiplers nærvær.

I Det nye testamente blir vi kjent med Jesu tre former for tilstedeværelse. Som levende menneske i kontakt med andre mennesker, i samtale og handling. Det er den første formen for nærvær.

I påsken ble Jesus korsfestet, død og begravet og stod opp den tredje dag. Jesus viser seg først for Emmaus-vandrerne, men han er ikke helt den samme. Vandrerne ser ikke med en gang at Jesus er den han er. Dette er den andre måten Kristus er tilstedeværende på, som den oppstandne Kristus.

I dag står vi overfor en avgjørende overgang. Fra å være tilstede som dødelig menneske, rykkes Jesus opp til Gud Faders høyre hånd. Det er her den tredje og nåværende form for nærvær kommer til.

Kristi himmelfart er en ny begynnelse, og den er avgjørende for oss fordi: 

- Hvis Kristus ikke hadde steget opp ville Jesu nærvær forblitt lokalt hos disiplene. Da ville det ikke vært mulig å prate om en nærværende Kristus i dag. Da ville det ikke vært mulig å prate om en universell, tilstedeværende Kristus.

- At Kristus sitter ved Guds høyre hånd muliggjør Jesu nærvær hos oss i dag, gjennom Den hellige ånd.

Vitnesbyrdet om at Jesus både er tilstede ved Faderens høyre hånd og tilstede hos oss i dag, er vakkert synes jeg. Det er muligens ikke det mest intuitive i Det nye testamente, akkurat som at kvantemekanikkens oppdagelse om at et elektron kan være to steder samme tid – heller ikke er det.

Det er utfordrende med vår forståelse av tid og rom å skulle gjøre rede for himmelfarten, men så er det kanskje ikke der poenget ligger. For handler det ikke heller om at troen på en nærværende Gud er livsforvandlende?

Argumenter og forklaringer blir i denne sammenheng fattige. De klarer ikke rettferdiggjøre himmelfarten, for himmelfarten peker mot en Gud som er større. Akkurat som når liturgen står vendt mot alteret i øst for å be, vender hun seg ut over rommets begrensninger mot Gud. Vi vender oss mot øst for å be, der hvor himmelen og soloppgangen begynner, for å minne oss på at vi henvender oss til en Gud som er større, og er herliggjort. [1]

Kristi himmelfart er en hendelse som utfordrer vår tanke og gir troen grunn til ikke å la seg begrense av argumenter som ikke når opp.

Da Jesus steg opp la han ikke fra seg det menneskelige på Oljeberget, men tok det med seg til Gud. Gud erfarer dermed hva det vil si å leve som menneske på samme måte som vi kan få glimt av Gud og en flik av en annen virkelighet gjennom Jesu nærvær på jorda. Gjennom Den hellige ånd kan vi søke og lete etter Guds nærvær hvor enn vi måtte ønske.

Og kanskje er det nettopp denne andre virkeligheten, denne duften av en annen verden som er herliggjørelse. Herliggjørelse er et ord vi møter på i to av dagens lesninger. I Efeserbrevet hørte vi om Gud som Herlighetens Far, og hos Johannes leste vi om å herliggjøre og den herlighet Jesus hadde hos Gud før verden ble til. Dette er et av de store ordene, som kan være fristende å hoppe over fordi det er så omfangsrikt og så knyttet til det bibelske universet. Men i dag hopper vi ikke over ordet (doxazo).  

Herlighet er ikke det samme som hellighet. Hellighet er nært knyttet til Guds identitet. Herlighet er noe som Gud deler med oss og som er virkekraftig nettopp fordi det deles. Herlighet er forbundet med evighet, underfullhet og går utover det som kan beskrives med ord. Det er noe mer enn glede. Herlighet er noe som deles innbyrdes i treenigheten og som kan bli virkeliggjort blant mennesker som lever i Guds nærvær.

En teolog som besøkte Oslo domkirke i januar, Sam Wells beskriver herlighet omtrent som dette: ”Herlighet er det underfulle og mystiske at Gud åpenbarer sitt ønske om å være oss mennesker nærværende i glede, oppmerksomhet og kjærlighet. Samtidig er herlighet det som fra den troende oppleves som en lengsel etter å finne ut av hvem vi er som Guds skapninger.”[2]

Herlighet er å se Gud ansikt til ansikt, men også å forholde seg til en virkelighet og en Gud som er større enn vår fatteevne. Herlighet er nærhet og mysterium. Det er klarhet og sky. Vi er ikke kalt til å holde herliggjørelsen for oss selv, men til å dele den med hverandre.

Kristi himmelfart er en ny begynnelse. Det er gjennom at Jesus er tilstede hos Gud og hos oss at vi er invitert inn i herliggjørelsen. Disiplene fikk en oppgave, og det var å være vitner om Guds herlighet. Nå er vi invitert inn i herliggjørelsen og til å dele den med mennesker rundt oss.

Vår verden er ikke bare skjønn og full av herlighet. Troen på en Kristus som sitter ved Guds høyre hånd er troen på en Gud som deler våre erfaringer, våre gleder og sorger. Det kan virke som om Jesu liv er utformet med tanke på og lengsel etter å være oss mennesker nær. I bønn og omvendelse ber vi om at herlighetens Gud kan få plass blant oss, virke i oss og la oss være hans tegn på jorden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

 Preken av vikarierende domkirkeprest Jonas Lind Aase

 

 

 



[1] Augustin: On the Sermon on the Mount, Bok II, kapittel 5, paragraf 18

[2] Wells 2015: A nazareth manifesto: Being with God s. 237

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"