Vi kan ikke med åpne øyne si at Gud hjelper alle som vender seg til ham.
Vi kan i alle fall ikke si at Guds hjelp skulle innebære slutt på vår lidelse. - En slutt vi selv kan bevitne med øynene våre.
En tur gjennom byen her, eller et sveip over nyhetene, begge deler kan vise oss lidelser større enn vi orker å se. Dypere enn vi er i stand til å ta inn over oss.
En ærlig gjennomgang av eget liv, kan også avdekke spor etter krenkelser, vonde erfaringer, sår som aldri helt ville gro. Uansett hvor mye vi har bedt, trodd, lengtet, tryglet.
Noen forsøker å redde sitt eget gudsbilde ved å si at de som lider slik, ikke har vendt seg til Gud. Eller at de kanskje ikke har gjort det på riktig måte. Eller tilstrekkelig.
Noen blir hengende fast i en tanke om at det må være noe galt med dem selv, når bønnene ikke snur tilværelsen til noe bedre. Når forløsningen aldri kommer. Eller helbredelsen.
Det er sagt og gjentatt av mange, at det er lettere å tenke at det er noe galt med menneskene, enn å endre på vår oppfatning av Gud.
Men når vi i kristendommens navn, sier at Gud er blitt menneske, og at Gud lider med alle som lider, da vet vi også at vi bekjenner en Gud som ikke står over oss og enten avviser eller tar oss inn, men en Gud som lider med oss. En Gud som også er i lidelsen. I vanskelighetene. En Gud som møter oss også gjennom lidelsen. Står i den, så lenge den varer. Og lider selv.
Kvinnen i dagens evangeliefortelling, erfarer den type hjelp det vel ligger oss alle nært å drømme om. Hun får berøre Jesus, og hennes lidelse blir med ett borte. Vi er i de store underberetningenes avdeling i Det nye testamente.
Det er lett å tenke at kvinnen i teksten går fra håpløshet til håp. Fra urenhet til renhet. Fra utenforskap til innenforskap. Fra ulykke til lykke. Fra svart til hvitt.
Vi vet at helbredelser skjer. Også i vår tid. Vi vet at noen mennesker kan åpne for, eller kanalisere en kraft som helbreder. Og noen mennesker opplever å bli helbredet.
Men langt fra alle. Det hører med til unntakene. Det er noe spektakulært ved det. Noe uvirkelig. Og de fleste med sykdommer og plager kjenner seg nok best igjen i fortellingens første setninger. Den om å ha lidd mye hos mange leger. Den om å ha brukt alt en eier uten å bli hjulpet. Den om at ting bare blir verre.
Så hva kan denne fortellingen bety? Hva vil den si oss om at Gud er en som hjelper oss i vår nød og snur våre skjebner? Og på hvilken måte kan det være sant dette som dagens gudstjeneste handler om? At Gud er en som svarer, og befrir fra angst … At Gud velger seg ut det som er foraktet, og setter det høyt … At hun som var plaget, ble frisk, at hun kunne gå bort i fred. At hun var frelst … At mennesket er kronet med ære og herlighet … og skal løftes i sin litenhet … Hva kan det bety i virkeligheten?
Det er noe ufattelig ved det hele. Noe så vanskelig å gripe. Noe svimlende ved at vi skal ta i mot våre liv som de er, og samtidig bevare håpet om at ting kan snus og at vi kan få det vi lengter etter. Det vi dypest sett trenger. Det kan være fristende å velge enten sort eller hvitt, enten syk eller frisk. Enten å ha eller ikke ha. Men det er mellom vi lever. Og skal leve. Mellom, og i nyansene. Livet er alltid et både og. For livet lærer oss at paradoksene er en del av livsbetingelsene. Og vi verken trenger eller skal late som om livet er annerledes enn det det er. For, det er når vi ser det som det er, at vi kan møte oss selv og også bli møtt. At vi kan be om hjelp, eller også hjelpe.
Første lesetekst i dag, var salme 8. Den teksten har overskriften «Hva er et menneske?» Salmen minner oss om hvem vi er ved å sette oss i sammenheng med Gud, med hverandre og med alt som er skapt. Slik får vi verdighet uansett hvor vi kommer fra og hva som har skjedd oss. For vi er Guds barn, og ingenting kan endre på det. Og det er med alle våre skavanker, alle våre lidelser, at vi har denne statusen.
Ett av våre adelsmerker som mennesker, er at vi kan be om hjelp. Et annet er at vi kan tenke kritisk igjennom den hjelp som tilbys oss. Kritisk fordi det ligger en dyp verdighet i at ingenting skal føre oss bort fra det mennesket vi er. Ingen ting: verken våre plager eller vår suksess.
Å vende seg til Gud, er å gå inn i en prosess der livet og synet vårt på det, endrer seg underveis. Det er å få undersøke hva som ligger bak og under det som skjer oss. Det er å forsøke å lene seg inn i en større kjærlighet når alt annet rakner. Hengi seg til en som skaper på nytt og på nytt og på nytt.
Å vende seg til Gud, er å gå inn i en virkelighet der også tidens kategori er i endring. Derfor kan vi ikke forstå Guds hjelp om ikke også evighetens perspektiv kommer inn. Guds løfter lever også etter tidens grenser. Vår oppreisning skal komme, om ikke i dette nå, så i evighetens nå.
Det er et håp. Det bærer. Jeg kan ikke forklare det håpet. Ingen kan. For håp hører ikke med til det vi kan forstå fullt ut. Likevel finnes det. Likevel kan vi dele det. Strekke oss etter det. Leve i det. Og enda mer dyrebart er håpet for oss når vi må gå igjennom mørke dager. Når vi må smake lidelse. Død. Det kan kjennes ut som om det er på sitt skjøreste da, men i virkeligheten er det motsatt: Det er i vekst. For det er håpet som får oss til å trekke pusten ennå en gang. Prøve ennå en gang. Rekke ut hånden ennå en gang. Forsøke å komme i berøring med det som gir liv. Forsøke å være i det som er liv. Med åpne øyne. Vende oss til Gud.
Ære være Gud som skaper, setter fri og gir liv. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. AMEN.