Prekentekst
Matt 18,1-11
Rut 2,8-11
Ef 6,1-4
Jesu ord treffer oss dypt i magen i dag. Ikke som et finslig teologisk poeng som kommer etter å ha tenkt oss om, ordene tar snarveien forbi det kognitive og treffer oss midt i magen. Det synes umulig å gå uberørt forbi Jesu tordentale.
Hvem er det egentlig Jesus står opp for?
Utgangspunktet er disiplenes spørsmål: Hvem er den største i himmelriket? Hvis du er her for første gang i dag, eller du er her for hundrede gang, lurer du muligens på hva himmelriket egentlig er. La meg foreslå to tolkninger som ikke utelukker hverandre: 1. Himmelriket eller Guds rike som det også kalles, er et bilde på en tilstand blant oss hvor Gud er virksom med sin kjærlighet. Gud får ta plass i våre hjerter og liv og former oss slik at vi handler etter Guds bud, som er å elske Gud og å elske vår neste som oss selv. 2. Himmelriket brukes også som et bilde på en fullkommen tilstand i himmelen, hvor vi får sitte til bords med Gud selv. Med andre ord er himmelriket noe som er og noe som kommer.
I Matteusevangeliet forklares himmelriket gjennom en rekke lignelser, som for eksempel lignelsen om sennepsfrøet, hvor riket sammenlignes med dette lille frøet som vokser og blir større enn andre hagevekster. Eller lignelsen hvor himmelriket sammenlignes med en perle som er verdt alle våre eiendeler. Har du vært i Roma, kunne du ha sett nøklene som er avbildet mange steder sammen med Peter. Det kommer av ordene Jesus sa til Peter om at han ville gi ham himmelrikets nøkler.
Når vi senere i nattverdsliturgien ber Herrens bønn sammen ber vi ”La riket ditt komme”. Det er altså himmelriket, eller Guds rike vi ber skal komme og være nærværende blant oss, slik det er i himmelen.
Disiplene har vært sammen med Jesus en stund, de forsøker å finne sin plass. Slik også vi stadig gjør. Hvem er jeg? Hvor er jeg i hierarkiet? Hvem er den kuleste i gjengen? Hvilken makt eller gjennomslagskraft har jeg? Hvem av oss blir ringt først hvis en avgjørelse skal tas? Er jeg festens sentrum eller periferi? Hvem har flest likes? Nå var ikke disiplene opptatt av hvem som hadde flest likes, men de hadde behov for å finne ut hvem som var den største blant dem.
Vi kan se for oss at Jesus sperrer opp øynene, kanskje tenker han: har dere ikke skjønt noen ting? Himmelriket er annerledes. Jesus svarer disiplene: ”Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. 4 Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.”
Liten og stor, tilsynelatende motsetninger. Så er spørsmålet, hva vil det si å være som et barn? Tenker Jesus på barnets positive egenskaper som åpenhet og tillit og spontanitet? Eller tenker Jesus på barnets avhengighet? Som når et barn er avhengig av sin mor og far. Barnet trenger mors og fars omsorg, kjærlighet, trygghet, mat og drikke. Kan Jesus ha både barnets positive egenskaper og barnets avhengighet av sine foreldre i tankene, når han svarer disiplene, lurer jeg på.
Noen av dere har lest nobelprisvinneren Daniel Kahnemans bok Tenke, fort og langsomt. I denne boken skiller han mellom to måter å tenke på. En som er rask og automatisert, og en som er langsom, rasjonell og logisk. Han viser at vi er avhengig av begge systemene for å være velfungerende mennesker. Vi trenger både rask og langsom tenkning. Imidlertid hender det at vi gjør kvikke og automatiserte bedømmelser som overser viktige innsikter. Da blir bedømmelsene til fordommer. Fordommer har spor av sannhet i seg, men er fordummende forenklinger av en kompleks virkelighet. I en YouTube-video, står den verdenskjente fiolinisten Joshua Bell og spiller på en T-banestasjon i Washington DC. De fleste går raskt forbi, fordi de av ulike grunner ikke forventer en stor musikalsk opplevelse på en T-banestasjon. Vi har alle hørt gatemusikalske innslag som ikke har vært av beste klasse. Men hva forteller videoen oss? Jo, som regel når et barn går forbi stopper det opp og vil høre på Bells fiolinspill, og hver gang, dessverre, drar foreldrene barnet videre. Barna har enda ikke lært seg at vakker musikk ikke er å finne på T-banestasjonen, men bare i konserthuset eller kirken. For meg står dette som et eksempel på de voksnes fordommer overfor en gatemusikant.
Når Jesus bringer barnet inn i diskusjonen, kan vi forestille oss at dette var radikalt nytt for disiplene. De, som oss, måtte nærmest oppdras til et nytt tankesett, få justert sin automatiserte oppfatning av virkeligheten. De, som oss, følte nok på den knyttneveaktige følelsen i mellomgulvet når Jesus sa: ”den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.” I et rabbinsk visdomsord heter det: ”Søvn om morgenen, vin ved middagstid, lek med barna og samvær med simpelt folk bringer mennesket ut av verden”. Jesus sier noe annet, han plasserer barnet i sentrum, og sier at å bli som et barn er å bli den største i himmelriket. Å bli som barnet, er ikke å gå ut av verden, men å gå inn i den med barnets åpenhet og tillit.
Barnet som avhengig, kan forklare hvordan Jesus tenker om forholdet mellom disiplene og Gud. Gud må her forstås i sin storhet, og annerledeshet, og fullkommenhet. Disiplene må her forstås som de feilbarlige, mislykkede og svikefulle. For sammenlignet med det fullkomne blekner de. De har ingenting med å skulle posisjonere seg overfor Gud. For disiplene er små, hjelpeløse, og avhengige som et lite barn, overfor Guds storhet og allmakt. Kanskje er det derfor Jesus sier at den største i himmelriket er som barnet. Tordentalen han holder for de små, viser hvilket engasjement Gud har for de minste, som er de største.
Nå vet ikke jeg hvem du kjenner deg mest igjen i, om det er det lille barnet, disippelen, eller forelderen. Jesu ord utfordrer. Jesu tale til disiplene om hvem som er størst i himmelriket er en påminnelse til oss om tenke på nytt om hvem som er viktigst, om å reorientere vår tanke og kjærlighet, ikke etter popularitet eller likes, men etter hvem Jesus holder frem som den største, en av disse små.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.