Lidenskap og lidelse. Om fastelavn og fastetid

Lidenskap og lidelse. En reise fra fastelavenssøndag til langfredag. Om fastetiden i kirken. Domkirkeprest Elisabeth Thorsen skriver om tiden vi nå går inn i.

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Slik skriver den finske lyrikeren Eeva Kilpi.

Hennes dikt er som en fortettet fortelling, der det store ordet kjærlighet får kjøtt og erfaring – fordi hun lar oss kjenne oss igjen i den.

Fastelavnssøndag innleder fastetiden, og er kjærlighetens dag i vår kirke.

Det er den karnevaleske kjærligheten som feires.

Den skjøre og sterke. Prøvende og prøvede.

Den lekende kjærligheten. Den omveltende. Den revolusjonerende.

Kjærligheten finnes i livet som en nåde og som en utfordring.

Mye dreier seg om å kunne ta den imot og å kunne ta vare på den.

Vi kan be den komme. Vi kan be den bli. Be, for vi aldri kan ta full kontroll over den. Bibelen forteller: Gud er kjærlighet.

 

I kirken markeres fastetiden med en rekke gudstjenester. Gudstjenestene er som stoppesteder på en reise mellom lidenskap og lidelse. Reisen starter fastelavnssøndag, og ender på langfredag. Påskenatt feires livets seier over lidelsen.

En gudstjeneste er en intertekstuell hendelse der ord og musikk spiller med og mot hverandre og skaper en ny og større betydning enn noen enkeltstående tekst selv kunne gjøre. Fastelavnssøndagens høymesse er et ekstra godt eksempel. Den er som et tekst-karneval i alle bildene den trekker frem. Jeg lover deg: Let, og du skal finne! Og ordet som samler, ordet det hele dreier seg rundt: Det er kjærlighet.

Karneval og fastelavn. Det hører sammen. Begge deler forbereder oss til faste. Ordet karneval kommer fra latin og betyr enkelt og greit «kjøtt farvel». Ordet fastelavn kommer fra tysk, og betyr «kvelden før fasten». Og som med så mange andre gamle fester lager kirken en gudstjeneste ut av festen, og legger den til en søndag.

1. mars er det askeonsdag, og fastetiden er i gang.

I kirker over hele verden feires fastelavn med karneval. Her i Norge setter mange også frem bjørkeris med fjærpynt i forskjellige farger. Mange spiser boller med krem.

Det tradisjonene, de folkelige og de kirkelige, vil med alt dette, det er å hjelpe oss til å feire livet og livskraften. De vil hjelpe oss til å dele det som gir liv, og dermed gjøre livskraften større før fastetiden setter inn.

For faste er alvor. Det er påminnelse om egen forgjengelighet. Egen død. Og det er handlinger for andre menneskers frihet, verdighet og rettigheter. Det er forberedelser til å kunne se og være i den tortur og lidelse som ble Jesus til del. Den tortur og lidelse som blir mennesker til del igjennom alle tider.

Det er kjærlighet i alvoret. Og det er kjærlighet i festen. Alvor og fest: kompletterende motsetninger, likeverdig utfyllende deler av kjærlighetens fenomen.

Slik alvor og fest avløser hverandre i kjærligheten, slik avløser de hverandre også i kirkeåret. Det er ikke lett å si hva som egentlig kommer først. Hva som egentlig forutsetter det andre. Det kan variere. For det handler ikke om kronologi. Det handler om fylde. Den kjærlighetens fylde det er så meningsfullt å gi rom for.

 

Når karnevalet og fastelavnsfesten forteller oss hva kjærlighet er, gjør de det i lek, i rollebytter, i hjertelig latter og i nedbygging av hierarkier. I karnevalet kan narren være konge og kongen narr. Slik skjer maktkritikk og evangelium gjennom fest og glede. Og det setter seg i kroppen som en god og styrkende erfaring. Som empowerment. Som oppreisning.

Når vi, som kirke og fellesskap, gir denne erfaringen betydning og tyngde, har vi en demokratisk og folkelig ressurs som også kan brukes hermeneutisk. Brukes til å lese og tolke tekster som kan virke innfløkte og livsfjerne og umulige å forholde seg til. Brukes til å ta avstand fra tekster og tradisjoner som ikke vil kjærlighet. Ikke vil frihet. Og slike tekster finnes det jo mange av både i bibelen og i kirken.

«Om jeg ikke har kjærlighet, da er jeg intet», skriver apostelen Paulus, og gir ord til følelsen av å være ingenting når en ikke har kjærlighet. Ingenting for andre. Ingenting for en selv. Han beskriver tomhet allment og eksistensielt. Det geniale er måten han samtidig anvender sin beskrivelse korrigerende på religiøsitet og moralisme. Med utgangspunkt i en erfaring gir han altså en maktkritikk og en retning for hva kristendom skal være eller ikke være. Han sier: Det som ikke skjer i kjærlighet, det bringer oss ingen steder det er verdt å være. Det bringer oss ikke nærmere oss selv. Ikke nærmere våre medmennesker. Ikke nærmere Gud.

Har du noen gang forsøkt å definere ordet kjærlighet?

Har du merket hvordan du kommer til kort?

At erfaringen du har, alltid er mer kompleks og sammensatt enn ordene du greier å finne? At det du opplevde, både var sårere og finere og sterkere … Eller at følelsen liksom unndrar seg ordene … At den vil noe mer … Noe annet … At den liksom selv vil fortelle hva den er. Og at det eneste du egentlig kan, er å fortelle hvordan den virker - eller også legge bort ordene og forsøke å være i den.

Jeg tror det er det Paulus prøver. Jeg tror det er det bibelen dypest sett prøver.

Når gudstjenesten på fastelavnssøndag skal fortelle oss hva kjærlighet er, gjør den det i sin første og andre lesning, med bibelens to store sanger om kjærlighet. Med Høysangen i det gamle testamente, og med Første Korinterbrev i det nye. Begge disse tekstene er poetiske.

Vi har også lest en evangelietekst om kjærlighet. Den er i bønnens språk.

Poesi og bønn. Ikke tilfeldig, tror jeg: Begge språkformene har noe infinitt ved seg: De vil mer. De vil fortsettelse. Og de er åpne. Åpne for assosiasjon. Åpne for nye tanker. Refleksjoner. Erfaringer. Slik også kjærligheten selv må være. Er.

En gudstjeneste er en intertekstuell hendelse der ord og musikk spiller med og mot hverandre og skaper en ny og større betydning enn noen enkeltstående tekst selv kunne gjøre. Men om den ikke skaper kjærlighet, da er den intet. Det er alvoret. Midt i festen.