Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Sterk appell på 1. mai

Raymond Johansen holdt en engasjert appell i gudstjenesten på 1. mai i Oslo domkirke. Om ungdommens fremtid – felles fremtid, om samhold og nestekjærlighet.

Gudstjenesten 1. mai er et samlingspunkt, som samler og gir styrke til å kjempe for rettighetene. I år var gudstjenesten i samarbeid med Kristne Arbeideres Forbund. Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen holdt appell, preken ved domkirkeprest Elisabeth Thorsen, sang ved Sosialistisk kor, tekstlesere Halvor Bruun og Mats Kvaløy-Bjørbekk, Kåre Nordstoga spilte «Internasjonalen» på orgel og skuespiller Iselin Shumba leste «Menneskerettighets-erklæring § 1 – valgrett » av André Bjerke.

Appell i Oslo domkirke 1. mai 2019
ved byrådsleder Raymond Johansen

Først vil jeg få takke for invitasjonen til å snakke her i dag. Oslo domkirke har en spesiell plass i mitt hjerte. Da terror rammet i juli 2011, så traff den også partikontoret vårt på Youngstorget. I sjokket og kaoset åpnet domkirka sine dører for oss. Jeg var partisekretær og vi flytta inn her i noen hektiske dager. Den omsorgen som ble viste oss da, betydde mye.

Det var kristen nestekjærlighet. Solidaritet – som vi sier arbeiderbevegelsen. Det handler om å ta ansvar for hverandre. Om å yte etter evne, og om å få hjelpende hånd når du trenger det. Her deler kirka og arbeiderbevegelsen felles verdier. Vår tro på at vi står sterkere i fellesskap.

I en tid med raske endringer er opplevelsen av fellesskap viktig for å opprettholde tilliten. Limet som holder oss sammen.

Jeg ble født og har vokst opp i Oslo, og har vært vitne til byens vekst og forvandling.  I min ungdom var det 8 felt med trafikk over Rådhusplassen. Youngstorget var en stor parkeringsplass og du kunne kjøre bil gjennom Operapassasjen. Jeg husker godt pappa kom hjem med vår første bil. Ei Boble. Den var et symbol på frihet.

Støy, trengsel og luftforurensing var ikke tema. Ingen snakka om klimagassutslipp. Siden den gang har vi hatt en voldsom vekst. Dere, de siste årene har vi «født» flere biler her i Oslo enn vi har født unger. Trafikk står for over halvparten av Oslos klimagassutslipp, og fører til helsefarlig luftforurensing for titusenvis av våre innbyggere.

For oss var det uaktuelt å sitte stille og se på det. Vi må legge om – selv om det smerter. Da er det et tankekors at det er mannfolk – på min alder – som er mest forarget over bensinpriser og bompenger. Som harselerer med ungdom som engasjerer seg for klima og klodens framtid. Når det er vår generasjon – og de som er litt eldre enn oss – som har opplevd den aller største velferdsøkningen. Det er vi som sitter på den grønne grein.

Vi er den første generasjonen som kan se klimaendringene med egne øyne – og den siste som kan gjøre noe med dem.

Dette er et ansvar vi har sammen. Derfor er det så bra når også kirka engasjerer seg i klima- og miljøspørsmål. Det dreier seg om å ta vare på skaperverket – sånn at også dem som kommer etter oss også får være en del av det.

Omstillingen til et bærekraftig samfunn er krevende. Samtidig gir det noen fantastiske muligheter. For ny kunnskap, innovasjon og nye arbeidsplasser.

Her i byen bor det nå folk fra 200 ulike nasjonaliteter. Oslo syder av språk, farger, smaker og kultur. En tredel av Oslos innbyggere er innvandrere eller barn av innvandrere. Det er en enorm styrke – hvis vi greier å utnytte den ressursen som bor i folk.

For dette er den nye verden. Hvor de åpne, inviterende og tolerante er vinnerne. Oslo opplever nå vekst. Vi blir stadig flere. Det skapes nye arbeidsplasser. Det råder optimisme.

Rundt oss er det nok av eksempler på det motsatte. I flere land i Europa går folketallet kraftig tilbake. Samtidig er ytre høyre på frammarsj. Deres svar på problemene er å jakte på syndebukker. Det de burde gjøre, var å ønske kloke hoder velkommen. For hvem vil vel etablere seg der mistro hersker?

Her opplever vi framgang. Mange vil etablere seg i Oslo. Folk trives. Oslo er en by mange vil bo i. Vi har den høyeste verdiskapingen i landet.

Men vi har også bydeler med den høyeste arbeidsledigheten – og med fattigdom. Enkelte prøver å gjøre fattigdom til et spørsmål om hudfarge. Det er farlig. For fattigdom dreier seg om trangboddhet. Om mangel på norskkunnskaper. Mangel på utdanning. Og mangel på jobb.

Det er dette som er problemet – ikke folks hudfarge.

Vi har alltid hatt fattigdomsproblemer i deler av Oslo. Men løsningen er ikke å sette merkelapper i panna på folk. Dette er våre egne innbyggere. Vår ungdom vi snakker om.

Løsningen er å gi folk en god start på livet. Bygge nok barnehageplasser, gi god norskopplæring, sørge for at alle får utdanning og jobbmuligheter. Sånn at de kan klare seg selv. Vårt mål er ikke at alle skal være like. Men at alle skal ha like muligheter til å leve forskjellige liv.

Det er nestekjærlighet og solidaritet i praksis.

Takk for meg.

Domkirkeprest Elisabeth Thorsen og Iselin Shumba på gudstjenesten 1. mai 2019.

 

2019-05-02_1_mai_Thorsen_Shumba.jpg

Alle foto: Iselin Shumba

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"