Inngangsord 22. juli 2019
Domprost Anne-May Grasaas
I Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn. AMEN
Vi er samlet igjen – åtte år etter dagen som rystet oss og skapte dype sår. 77 lyslykter brenner for de dyrebare menneskeliv vi mistet. Vi hørte nettopp alle navn lest i regjeringskvartalet. Vi skal ikke glemme dem ...
Dette rommet tåler alle de følelser som fyller oss. Ingen følelser er malplasserte her inne. Sammen søker vi trøst – styrke – livsmot – eller nytt håp. Stillheten, tekstene, musikken og lystenningen kan hjelpe oss med det.
Ved lyslyktene er det satt ut blomster. Blomstene kan hjelpe oss å tro at nytt liv spirer etter de som så brutalt ble tatt fra oss.
I dagene etter 22. juli ble kirken et rom for tilflukt og tillit. Kirken tilhører alle som vil bruke den. Svak tro eller sterk tro. Uttalt tilknytning eller taus.
I domkirken verdsetter vi den gode kontakten med AUF og Støttegruppen om disse markeringene, og også om jernrosene som skal installeres utenfor kirken i september.
Rosene ble folkets måte å uttrykke kjærlighet, mangfold og håp på . Ved at de ble hevet høyt og lagt ute– i det offentlige fellesrom – ble de også et symbol på at mennesker med uliktro og ulike livssyn ble rammet denne dagen.
Rosene skal minne oss om ansiktene til alle som ble drept. – Men de skal også minne oss om det helt presserende felles ansvar vi har for å verne samholdet og demme opp for polariseringen. Når det nå nærmer seg tiårsdagen for 22. juli, er vi flere som drømmer om at den også kan bli en verdig og fargerik synliggjøringav det mangfoldet som ble angrepet.
–––
Bønn 22. juli 2019
Domkirkeprest Elisabeth Thorsen
La oss be:
Når sorgen overvelder oss,
Når smertene ikke er til å bære,
Når fortvilelsen blir til sinne eller avmakt eller isolasjon,
Når vi ikke har ord,
Da, vær du oss nær, Gud!
Kom med fredstanker, med framtid, med håp.
AMEN
–––
Hilsen 22. juli 2019
Varaordfører Kamzy Gunaratnam
I dag er det lov å snakke om 22. juli. I dag er det lov å klemme, vise omsorg – eller sende den ekstra facebook-meldingen: «Jeg tenker på deg. I dag.»
I dag er det lov å snakke om 22. juli. Jeg vil snakke om det som skjedde for åtte år siden. Jeg vil snakke om hvordan vi «samlet» oss etter rosetoget. Og jeg bruker anførselstegn. Hva betyr det? Når Maria Mena synger «mitt lille land»? Hva betyr det når Karpe rapper «Jeg er en påfugl»? Hva betyr det når over 200 000 mennesker samles til rosetog? Hva betyr det når mennesker fra hele verden skriver til meg på Facebook at: «We are with Norway today»? Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Jeg vil snakke om det.
I dag er det lov å snakke om 22. Juli. Jeg vil snakke om sympatien vi høster. Når man forteller at man er overlevende og de synes synd på deg. De lurer på om du får en god psykolog, om skuddsårene dine er leget og om studieprogresjonen har gått bra. Jeg vil snakke om at det ikke er sympati jeg trenger. Jeg vil snakke om hva vi trenger – som et samfunn. Jeg vil snakke om det.
I dag er det lov å snakke om 22. juli. I dag er det lov å snakke om hvor fortvilet en er. For jeg er fortvilet. Fortvilet over hvordan en normal samtale om 22. juli i dag gjerne avsluttes med setningen «men det er viktig at Arbeiderpartiet ikke utnytter terrorangrepet». Vi beskyldes for å dra 22. juli-kortet, som om våre opplevelser, våre tap, vår felles smerte den dagen og i årene etterpå er et slags PR-grep – og ikke fysiske og psykiske sår som vi bærer med oss. Det gjør meg så fortvilet fordi det var ikke slik minnet om 22. juli skulle bli. Men igjen så skulle jo 22. juli ikke være noe minne, bare én av mange sommerdager.
I dag er det lov å snakke om 22. juli. I dag vil jeg snakke om at vi lovet hverandre mer åpenhet og mer demokrati. Det har vi ikke gjort – og jeg vil snakke om det. Jeg vil snakke om at vi fått et ytringsklima der særlig ungdom, kvinner og innvandrere utsettes for hets, trusler og trakassering. Overlevende etter 22. juli drapstrues. I ly av nattemørket vandaliseres minnesmerker med nazisymbolet. Kvinnelige politikere vegrer seg for å ta debatter og stille til valg. For 8 år siden mistet 77 mennesker stemmene sine. I dagene og årene etter er mange flere blitt truet til taushet i landet som lovet mer åpenhet og mer demokrati. Jeg vil snakke om det.
I dag er det lov å snakke om 22. juli. Jeg vil snakke om aldri å sette mennesker i bås. Vi sa det i 2011, du kan ikke hate noen på grunn av partitilhørighet og vi setter ikke alle hvite, middelaldrende menn i bås på grunn av gjerningsmannen.
For det er jo ikke det samme, hva vi tenkte timene etter at det smalt. For jeg tenkte: «Kjære gud, la det ikke være en mørk mann», mens du tenkte: «Det er en muslimsk mann». Du gjorde jo det? For det er forskjell på å være advokaten til Breivik og advokaten til Krekar. Det er fortsatt en forskjell på oss. Jeg vil snakke om det.
I dag er det lov å snakke om 22. juli. Jeg husker vi ga hverandre et løfte. Vi sa aldri mer 22. juli. Men kreftene som mobiliserte massemorderen, lever i beste velgående. De lever i våre nabolag, hos slektninger og i kommentarfeltene. Holder vi vårt løfte? Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold. Jeg vil snakke om det løftet dere ga meg. Jeg vil snakke om det.
I dag er det lov å snakke om 22. juli. Men jeg vil snakke om det hver eneste dag.
–––
Innledning til lystenning 22. juli 2019
Domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Allerede i august 2011, skrev Frode Grytten
det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over
telta skal bli slått opp på grønt gras
morgonsola skal kysse øya vaken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda.
I dag er et nytt 22. juli. Mange av dere skal videre til Utøya.
Og alle skal vi videre i livene våre, videre i de dagene som kommer til oss.
Så la oss samle oss: våre sinn og våre tanker.
Den som vil kan tenne lys.
Den som vil kan sitte stille. Lytte. Se.
Lysene skal skinne for dem vi mistet.
Og de skal skinne for vår tro, vårt håp, vår kjærlighet.
Lysene lar oss legge alt vi bærer på inn i noe større.
De kan gi retning for vår kamp.
De forteller at fred finnes. Framtid finnes. Og håp.