For de første kristne kan vi anta at disse ordene handlet om å falle utenfor. For de var ikke i flertall. De første som begynte å følge Jesus, måtte tvert imot bryte med tidligere tro og miljø, fordi de var en del av ny bevegelse. De måtte gi slipp på deler av livet, miste det og tape opplevelsen av tilhørighet. Med en ny tro fulgte ny praksis og ny livsførsel. Det sosiale og religiøse livet var i større grad vevet sammen enn det er i dag, og når Jesus sier dette til disiplene, tror jeg de er i ferd med å finne ut av hva det nye livet innebærer.
I andre lesning i dag, var det Paulus ord vi hørte. Tenk på damaskushendelsen, omvendelsen fra et liv til et annet. Når han skriver det andre brevet til korinterne, virker det som Paulus er i smerte, han skriver om hvordan han er pisket, steinet og har lidd skipbrudd. Allikevel finner han styrke og er overbevist om kjærlighetens vei, om skatten han har fått i leirkar.
De han skriver til i Korint, har også sine utfordringer. Sett at du ble invitert på middagsfest hos din nabo, kunne du delta og spise kjøttet ofret til avgudene, eller måtte du avstå? Slike spørsmål strevde de kristne i Korint med, 55 år etter Kristus. Til tross for ubehaget og friksjonen, mener Paulus og de første kristne at troen, livet med kjærlighet til Gud og nesten som høyeste mål, er en bedre vei.
Hva med Olav? Historikere argumenterer for at kristendommen kom til Norge gjennom kultur, ord og sverdmisjon. Vi peker gjerne på Olav den hellige, men kristningen var en langvarig prosess. Kultur, gjennom vikingenes og handelsreisenders møte med den kristne guden i Europa. Ord, gjennom presters og biskopers forkynnelse og veltalenhet, bragt inn bl. a av Håkon den gode, Olav Tryggvasson og ikke minst Olav Haraldsson/Olav den hellige, som i dag døde for 988 år siden. Olav Haraldsson fikk vedtatt et kristendomspåbud med forskrifter om kristen sed og skikk i Norge. I kristningens siste fase ble også sverd og tvang tatt i bruk, særlig overfor de som bodde isolert i fjellbygder, forteller historikere oss.
Kristningen av Norge bragte med seg skrivekunst, forbud mot å sette ut uønskede barn, en forståelse av ekteskapet som avtale mellom to frie individer, og at det kristne budskapet om kjærlighet fikk vokse frem og slå rot ved forkynnelsen av Ordet. Selvsagt er det også skyggesider sett med våre moderne øyne.
For mye av det som virker innlysende for oss i dag, forbundet med nestekjærlighet og omsorg, tilhørte antakelig en ny og fremmed, etisk logikk for Olav den hellige. En mann vi kan se for oss stod i et livslangt spenningsforhold mellom gammel og ny identitet, hedensk og kristen livsførsel. Det samme gjaldt antakelig nordmenn anno år 1000.
Mange ganger i løpet av et liv står en overfor vendepunkt, hvor indre bilder av verden brytes ned. For min egen del var et slikt vendepunkt etter ungdomsskolen. Da gikk ferden til videregående, med nye venner, lærere og fag. Gradvis begynte gamle forestillinger å slå sprekker, «da jeg var barn talte jeg som et barn, tenkte som et barn, forsto jeg som et barn», som Paulus skriver. Allerede før et nytt indre bilde var dannet, visste jeg at det gamle bildet hadde lav oppløsning og at det fantes flere bilder til albumet. På et vis mistet jeg gamle forestillinger, dekonstruerte min forståelse av Gud, meg selv og omverdenen, og satte i gang på en ferd for å oppdage Jesus på nytt. En ferd som førte meg inn på teologistudiene. Her møtte jeg nye tanker og ideer og erfaringer, måtte selv begynne å lære å tenke, og lære at tenking er anstrengende, men nyttig. Her måtte jeg jobbe for å finne nye og utvidede forståelser av gamle erfaringer. Ideer ble diskutert, kritisert, og nye bilder av Gud, selvet og verden kunne vokse frem. Teologistudier er så mye mer enn fag, for det berører også de fleste som studerer det, dypt personlig.
I tiden fra barndommens forenklede gudsbilder til nye vokste frem, var en periode hvor jeg ble ført inn i en slags tvil og tomhet og tap av mening. Den kjente verden var borte, og igjen stod denne rastløse tomheten. For en stund føltes alle ord meningsløse, og opplevelsen av å plassere tro og tvil i et sammenhengende verdensbilde var borte. Jeg lurer på om det føltes litt sånn for de første kristusetterfølgerne, for Paulus, for Olav den hellige og de første norske kristne også. En kjent verden slår sprekker.
I løpet av studiene skjedde det noe. En lengsel etter Gud og opplevelsen av kraft. Igjen begynner jeg å skimte konturene av sammenheng, av bilder. De gamle bildene blir utvidet, får større oppløsning og dybde. Så er det som om det kristne livet for meg blir berget, og jeg kan igjen tro at Jesus er der hvor det skjer, mellom mennesker og i kjærlige handlinger. At Jesus er en levende realitet, som taler til både hode, hender og hjerte. Det er handlinger som får meg på sporet. En teologi om handlinger, om transformasjon, og praksis som teologistudent og prestevikar. Jeg blir gitt nye briller å se verden gjennom. På sett og vis er min egen fortelling om å miste et liv, for så å finne et nytt. Det er slik jeg forstår Jesu ord om at den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Jesu død er å finne i min egen kropp, noe dør, for at nytt liv kan vokse frem. Min historie er å miste en naivitet, for så å finne en ny. Om å ta imot dette nye som en skatt i leirkar.
Det å leve er å være i stadige forhandlinger. Vi har våre indre forestillinger og verdensbilder om hvordan tingene henger sammen. Enten det gjelder de første kristne i Midtøsten, de første kristne i Norge, eller deg og meg her i domkirken i dag, så vil det å være troende, det å leve ut sin tro i handling, ha konsekvenser. Å være troende er å være beredt til å gå inn i det ukjente, miste sitt liv, sine forestillinger, for å berge det. Å la noe dø med Kristus, for å gjenoppstå og ta imot skatten i et leirkar.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Jonas Lind Aase,
domkirkeprest
Oslo domkirke 29. juli 2018
Olavsdagen/Olsok
Luk 9,23-26
5 Mos 30,19-20a
2 Kor 4,6-11