De siste fem ukene har tjueto studenter fått noen innføringsforelesninger i kristen tro. Det vil si, de siste ukene har dere tjueto studert teologi, og jeg har studert moderne kunst. Dere studenter har fått høre om evangelienes Jesus, høymessens liturgi og fått omvisning her i kirken. Et rom fylt av symbolikk og fortellinger. Jeg har lest, sett og samtalt med dere, om ideer og spørsmål.
• Vagnur Dam. Det er ikke det ytre, men det indre som teller
Det skulle handle om treenigheten, trodde jeg. Men i stedet er det mange av prosjektene som tar for seg tro, tvil, sorg, angst, individ, felleskap, frihet og transformasjon. Så er spørsmålet hvordan alt dette kan veves sammen til en preken i dag.
Det er mange som hevder at kirken og samtidskunsten lenge har vært som et separert ektepar i forhandlinger. Kunsten og kirken har fulgt hverandre i århundrer, og vært gjennom mange kriser. Billedødeleggelser og ikonoklasmer på den ene siden, mistillit og kritikk på den andre. Kunsthistorikere beskriver moderne kunst, og da tenker jeg på tidsperioden fra 1860–1970-årene, som preget av motstand mot totalitære ideologier. Som fascismen. Da er det ikke rart at individualismen blomstrer, og at kunsten tar på seg rollen som forsvarer av de gode verdier. I denne sammenhengen ble den enkelte røsts motstand mot undertrykkende ideologier en oppgave for kunsten.
Problemet oppstår når individualismen blir så sterk at felles referanser forsvinner. Når gapet mellom folk og kunst blir for stort. Når du må ha en PhD for å skjønne noe som helst av hva kunsten forsøker å uttrykke. En kunsthistoriker beskriver en slik kunst, for en kunst uten verb og substantiver. En kunst fullstendig uten fortellinger, kun opptatt av rammeverk og ideer og strukturer. I en slik sammenheng blir også kirken et skummelt sted, fordi vi sitter på rekke og rad og samler oss om noe.
En annen utfordring kunsten står overfor, er fristelsen omverdenen har til å redusere kunsten til funksjon. En kunstsamler vil kanskje smykke seg med noen hete navn i samlingen. Enkelte medier vil kanskje si at kunst er underholdning, andre vil si at den er der for å formidle verdier eller et bestemt budskap. Kirken kan gå i den fella og mene at kunsten bare skal formidle fortellinger og kunnskap. Problemet med dette er at kunsten da blir redusert til å dreie seg om funksjon. Men den feilen vil vi ikke begå: «Kunst for kunstens skyld», som det heter. Jeg vil legge til at vi ikke har vært som et kranglete par, i de siste ukene har jeg heller vært nysgjerrig og begeistret på vårt møte. Kunsten og teologien.
• Espen Kvålsvoll. What is my Ornament?
Kunst kan på sitt beste tale inn i vår situasjon, og gi oss et nytt blikk. På dette området ligner teologien og kunsten, fordi teologien tar utgangspunkt i det som er åpenbart. Teologien forholder seg til det uskapte, noe som overskrider
oss og ikke fullt ut kan fattes. Samtidig tar teologien utgangspunkt i det erfarte, i det relasjonelle, i Jesus Kristus, Gud og menneske, erfart og lest om i Bibelen. I dagens evangelietekst sier Jesus «Du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.» Kunsten kan kanskje av og til hjelpe oss i få dette blikket, blikket for de umyndige små.
Hvis kunsten har denne kraften, skal vi samle oss rundt den og pakke den opp. Vi skal se og lytte. Kjenne etter og tenke etter. La den gi oss et nytt blikk.
Det er treenighetssøndag i dag.
Vi sier vi tror på Gud, og vi ber. Noen ber ved å tenne lys i lysglobene. Der er kirketjeneren og samler opp gamle bønner som transformeres til en ny skulptur. Bønnene som lyser opp, røyken som stiger, minner oss om den
vertikale dimensjonen. Om forholdet mellom en opphøyd og usynlig Gud og mennesket. Vi sier vi tror på Gud.
• Joseph Geir Helland. Kor
Vi sier vi tror på Jesus Kristus. På personen vi leser om i Bibelen, som underviste og helbredet og så mennesker i øynene. Vi forholder oss til hverandre. Vi forholder oss til våre medstudenter, til våre lærere, til vår familie,
til venner. Hvem er jeg? Jeg er en person i relasjon. Vi er relasjonelle vesener. Vi blir til i den andres blikk. Vi sier vi tror på Jesus Kristus, den relasjonelle og horisontale dimensjonen ved livet.
Vi sier vi tror på Den hellige ånd. På det tredimensjonale ved tilværelsen. På det romlige. På at det eksisterer mer enn overflater. På vinden som blåser og havets dyp. Ånden erfares individuelt av den enkelte, men også i fellesskap. Som fylden i nattverdkalken: vin og nærvær, drukket av den enkelte sammen. VI tror på Den hellige ånd. Vertikal, horisontal, tredimensjonal.
Hva er det vi tror på? Hva er det jeg tror på? Kanskje er jeg en del av et tekstilverk.
Verden er som en vev bestående av et uendelig antall tråder. Gud er fullt tilstede i verden, i veven. Jesus er her gjennom Den hellige ånd. Gud er samtidig utenfor verden, hun holder i veven. Gud er mesterveveren. Hun har
full oversikt over fortid – alle tråder som har vært, nåtid, – alle tråder som er, og fremtid, alle tråder som skal være, over alle tråder som noen gang har eksistert og skal eksistere. Fra vårt perspektiv kan det virke som om Gud er begrenset av at hun ikke skal overstyre menneskelig frihet og de naturlover, muligheter og begrensninger vi er omgitt av. At hun ikke endrer våre grenser. Nåtiden er tilsynelatende full av hull og feil.
Guds perspektiv er større. Gud sitter med veven i fanget. Ethvert sukk, enhver bønn kommer som en tråd som veves inn i helheten. Gud ser menneskets godhet og ondskap. Hun ser alle muligheter fra fortid, nåtid og fremtid, og har et øye for vevens helhet. Våre liv er begrenset til et kort tidsrom, men Gud er evighetens Gud. Gud ordner veven til en stor helhet. Det håpefulle med denne vevens metafor, er at enhver bønn og ethvert sukk blir hørt og preger veven. Selv om vi av og til har det vondt, har kjærlighetssorg, krangler, ser rødt, kan vi tro at Gud lytter. Men når det skjer noe godt, når våren kommer, når vi blir sett og elsket og finner hverandre igjen, når vi blir frie fra avhengighet, når flyktninger blir tatt imot, når slaveri blir avskaffet. Ja, da er det som om de gode trådene har fått prioritert plass i evighetens vev. Jeg tror Gud ser og lytter og samler trådene.
Hva er det du tror på?
Ære være Faderen, og Sønnen og Den hellige ånd: Skaper, Frigjører og Livgiver.
Jonas Lind Aase,
domkirkeprest
Øverste foto: Jonas Lind Aase
Nederste to foto: Munch design
Se lenke til presentasjon av verkene nederst på siden.