Gud med oss

Vi feiret Jesu fødsel for en uke siden. I dag er vi på vei inn i det nye året og feirer Jesu navnedag. Vi feirer navnet Jesus som betyr Gud frelser, men vi feirer også det navnet Jesus ble gitt før han ble født: Immanuel, som betyr Gud med oss.

Gud med oss

Prekentekst: Matteus 18,19-20

Gud med oss.

Dagens prekentekst er fra Matteusevangeliet kap 18. De to versene er hentet fra det som kalles disippeltalen, eller diskursen om kirken. Den er av mange regnet som den fjerde av fem taler hos evangelisten Matteus. I kapittel 18 snakker Jesus om himmelriket og omsorgen for de små, om forførelser og truende fristelser, om den ene av de hundre sauene som gikk seg vill, og i perikopen vår tekst er hentet fra er «de minste små» byttet ut med «din bror», i betydningen medtroende, medkristne. Vi er altså inne i en tale hvor Jesus snakker om hvordan vi skal leve sammen som fellesskap.

 Ordet som er brukt her er om fellesskap er det greske ekklesia. Ekklesia betyr forsamling, og ble brukt om mennesker som samlet seg på et offentlig sted. I Det nye testamente plasserer Jesus seg som sentrum for ekklesia og ordet oversettes med menighet eller kirke. Ekklesia beskriver dermed en offentlig samling, i verden, i lokalsamfunnet om tilbedelsen av Jesus.

De fleste av oss bruker mesteparten av livet på å etablere, lete etter og lengte etter varige fellesskap, på samme måte som vi også trenger hvile og stillhet. Det ligger i vår natur. Dorotheus av Gaza, en munk som levde på femhundretallet mente at det å søke fellesskap og Gud, var to sider av samme sak. Han har etterlatt oss følgende bilde: Sett at vi tok et kompass og tegnet opp en sirkel. La oss så se for oss at sirkelen er verden og at Gud er sentrum. Streker dratt fra sirkelen til midtpunktet er menneskeliv. På samme måte som strekene kommer nærmere Gud, kommer de nærmere hverandre. Dorotheus hevdet at menneskets lengsel etter Gud også er en lengsel etter hverandre. 

Jeg vet ikke om du er enig eller uenig i Dorotheus, men alle som har levd en stund vet også hvor vanskelig det kan være å skulle være sammen. Jeg har hørt mange klage over "Guds bakkemanskap". Og vi vet hvor fort konflikter og uenigheter kan kaste skygger over gleden. Veien til midten av sirkelen kan være ganske så strevsom. Vi rammes av kaos. En god venn svikter oss. Vi mister jobben. Vi klarer ikke bryte ut av destruktive mønstre, relasjoner og rus. Vi opplever håpløshet, vi klarer ikke leve opp til idealene våre. Ikke klarer jeg å være den kristne personen jeg ønsker å være, ikke klarer jeg å være den kollegaen jeg ønsker å være heller. Jeg dytter folk fra meg, i stedet for å dra de til meg. 

Jesus anerkjenner dette, han er klar over at fellesskap koster. I disippeltalen kommer han med veiledning til hvordan vi kan leve sammen som kirke, selv når en medkristen gjør noe galt mot oss. Jesus balanserer ut det å stille krav med det å tilgi. Han sier at medkristne som ikke tar ansvar for sine synder kan bli en utfordring for fellesskapet, og han vektlegger samtidig tilgivelse 70*7 ganger. På veien til å bygge hverandre opp, trenger vi stor visdom.

Jeg hører av og til kristne hevde at et kristent liv handler om bli fri fra verden og alt slagg og grums. Men det vil jeg si til dere i dag, slik er ikke virkeligheten. Hvis et kristent liv på noe vis skal imitere Jesu liv, må vi nesten forvente å bli dratt dypt inn i kaoset. Jesus var der hvor det fantes mennesker som led, som kjente på kroppen hvor vanskelig det var å leve. Den samme lidelsen må vi forvente å treffe på.  Jeg forsøker ikke å tegne et dystopisk verdensbilde, men et realistisk et, hvor både sorgen og trøsten får plass. Hvor både orden og kaos er tilstede.

For, den kristne kirke, ekklesia er på ingen måte hevet over kaos. Det å være kirke er å akseptere at vi sitter dypt i det. Vi sitter dypt i den menneskelige lidelsen og urettferdigheten. Jesus erfarte det samme. Jesus stod i lidelsen, men Jesus stod også i midt i Guds kraft. En kraft som står bak universet. Som holder det oppe. Som puster liv og bevegelse i verden. Denne kraften er omgitt oss på samme tid som vi er dypt i kaoset. Vi er også dypt festet i Guds kraft. Kaoskreftene får ikke herske alene. Med oss har vi en skapende, kreativ kraft. Immanuel – Gud med oss. 

Jeg tror vi som kristne, som kirke, trenger å akseptere og ta inn over oss hva det vil si å være dypt i både kaoset og den skapende kraften. Å akseptere de forutsetningene vi har for å leve og virke sammen. Jeg tror det er først da fellessakepene kan bli transformative og livsforvandlende. Det første skrittet er å kvitte oss med forestillingen om at Gud plasserer troende på en annen planet. Det andre skrittet er å akseptere hva det vil si å leve dypt i verden og erfare lidelse og kaos, men også skjønnhet og Guds skapende nærvær. Å påkalle Jesu navn.

Som håndverkere må kjenne sitt materiale, må vi kjenne våre livsbetingelser. I fjor på denne tiden var jeg i Lalibela, en nord-etiopisk by, kjent for sine monolittiske kirker. Kirkene som ble bygget på 1100-tallet er hugget ut av fjellet. Hver kirke er hugget ut av én stein. Det må ha vært hardt arbeid å bygge disse kirkene som i dag står på Unescos verdensarvliste.  Jeg ser for meg at arbeidet utviklet seg i takt med stadig økende kunnskap om råmaterialet fjell. Bare ved å meisle ut og fjerne stein fra fjellet stod de til slutt med vinduer, dører, søyler, gulv, tak, bærende konstruksjoner, og til slutt, hele kirker. Elleve unike kirker med hvert sitt særpreg. Det kunne ikke blitt et slikt mesterverk uten inngående kunnskap om det materialet håndverkerne hadde til disposisjon.

På samme måte tror jeg det er med vår kirke, vårt liv som kristne. Vi må akseptere og tåle kaoset og samtidig være åpne for Guds kreative og skapende kraft. Vi må akseptere våre livsbetingelser for å bygge felleskap, kirke og en sann gudsrelasjon. I tro kan vi ta imot hans ord om at han er der to eller tre er samlet i hans navn. Og i Guds navn kan store ting skje. Den hellige ånd kan virke og forme oss, som håndverkerne meislet en kirke ut av fjell i Etiopia. Vi feirer Jesu navnedag, Jesus, Gud frelser. Immanuel – Gud med oss. 

 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"