Fra Lukasevangeliet 18, 2–8 – Lignelsen om enken og dommeren
Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: «Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.» Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: «Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.»
Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Preken
Det er ikke ofte at sinna damer blir brukt som gode eksempler. Men i denne lignelsen fra Lukasevangeliet er det akkurat det som skjer. Jesus forteller om ei dame som har måttet tåle mye urett. Hun er enke, og har blitt frarøvet arven sin av en urettferdig dommer, eller sagt med andre ord, hun er blitt frarøvet det som var hennes av en mann med makt. Men denne kvinna er så rasende at hun ikke lar seg stoppe. Det synes jeg er et frigjørende bilde! Hun viser et annet kvinneideal – hun er en kvinne som står på krava, og som hever stemmen sin så høyt at hun til slutt blir hørt.
Slike forbilder trengs. Kvinnen i dagens tekst er fly forbanna av en grunn. Hun er i ferd med å miste arven sin, en arv hun ikke har råd til å miste. Hun bruker sinnet sitt til å utfordre den med makt. Og hun blir hørt. Slik baner hun vei for flere.
I dag på kvinnedagen er vi samlet her i kirka under overskriften kvinner og klima. Vi har endelig forstått at også vi har en arv vi ikke har råd til å miste. Det vi vet om klimaet kan ikke lenger forbli taus kunnskap – det må bli handling, politisk og personlig. Klimakamp og kvinnekamp hører sammen – fordi kvinner er blant de som er aller mest sårbare for klimaendringene. Og det som står på spill er vår felles arv – jorda. Og den har ingen av oss råd til å miste.
Derfor må vi begynne å gå en annen vei, en skånsom vei. I solidaritet med dem som allerede lever med konsekvensene av klimaendringene på kroppen, med fremtidige generasjoner, med urfolk som vil miste sine livsgrunnlag om kloden blir varmere, i solidaritet med kvinner som dyrker jorda og som brødfør familiene sine.
Denne veien er gått opp av mange før oss, av kvinner og menn som har våget og som våger å tenke annerledes. Som bruker sinnet sitt til å stå opp for andre. Som engasjerer, inspirerer og viser at ja – en annen vei er mulig. En vei som blir til når våre valg formes av kjærligheten og forpliktelsen for andre. Jesus sier at å elske sin neste som seg selv er like viktig som å elske Gud. Denne nestekjærligheten er ikke en tannløs, «alt ordner seg» – type mentalitet. Nestekjærlighet er et radikalt valg, et livsvalg som må forme oss. For vi har en arv vi ikke har råd til å miste.
Og det er når jeg snakker om dette – om at klimakampen også inkluderer mine egne valg at jeg kan bli motløs. For ingen kan bære jorda eller klimaet på sine skuldre. Ikke alene. Når idealene møter virkeligheten, er jeg ofte ikke stolt over utfallet.
Men i tida i er inne i nå, før påske, i fastetiden, øves vi i å gjøre andre valg. Vi øver oss i å leve annerledes. I å vende om, å snu og gå en annen vei. Gjennom fastetida smykkes kirkerommet i fiolett – rødt for kampen, blått for himmelen og havet – og minner oss om at det finnes en annen vei. En vei for liv. Vi kalles til å lytte.
Vi må lytte til stemmene fra de som roper. Fra den rasende kvinnen i evangeliet som reiste seg mot makta og som ble hørt. Vi må lytte til stemmene fra urfolk verden over, vi må lytte til alle som kjemper for en framtid vi ikke har råd til å miste. Og jeg tror at ropene fra alle disse forener seg med stemmen fra Gud – som allerede da det første mennesket trådte over en grense som ikke skulle krysses, ropte ut. Adam hvor er du, hørte vi det ble lest i stad. Fortellingen om mennesker som reiser seg, som roper, som krever sin rett, har gjenklang med Guds egen stemme i skapelsesberetningen, når Hun ser at mennesket har gått seg vill. Når mennesker roper etter rettferdighet, så lyder ekkoet fra Guds egen stemme til de to i hagen. Hvor er du? Hvor er du på vei?
Dette ropet – Guds rop – Skaperens stemme som roper ut i protest mot at jorden. Hun skapte skal rives i biter, borres i, sprenges opp, hogges ned og asfalteres og at menneskene. Hun formet må lide fordi jorda er for varm, forenes sammen med ropene fra sinte kvinner og menn som står opp for rettferdighet, som krever endring, og de føyer seg sammen, menneskers stemmer og Guds egen stemme. Og vi må lytte. For vi har en arv vi ikke har råd til å miste.
En av disse stemmene tilhører den svenske ungdommen Greta Thunberg som hver fredag uteblir fra skolen for å demonstrere for klimaet. Hvorfor skal jeg utdanne meg når framtida min er i spill på grunn av klimaendringer, spør hun. Hennes engasjement og handlingsvilje står som en sterk kontrast til unnvikende og handlingslammede politikere. Og hennes kampvilje smitter. Forrige fredag var det mange ungdommer både i Norge og Sverige som deltok i demonstrasjonen, og de kommer til å fortsette. De kjemper for en arv vi ikke har råd til å miste.
En annen som kjemper for denne arven er ei virksom dame fra Groruddalen som heter Astrid. Hun er for glad i marka, for glad i havet, for glad i barnebarnet sitt og den oppvoksende generasjonen til at hun kan tåle å overlate verden til dem – til oss – uten å gjøre noe for å påvirke. Fra grått til grønt, fra skrot til spire, er hennes slagord og visjon. I Oslos mest industrialiserte bydeler kan man se spor etter Astrid, i fotsporene hennes suser det humler fra nyetablerte humleblokker, idrettsanlegg får innsektsvennlige planter på takene, grå industriområder blir stadig grønnere, og flere og flere engasjeres til å ta store og små klimavalg i hverdagene sine. For Astrid, og stadig flere med henne, har skjønt at vi må kjempe nå. For vi har en arv vi ikke har råd til å miste.
Og vi er mange som har den samme fornemmelsen. Vi er mange som har begynt å heve stemmene, som har begynt å gå en annen vei. Vi er en del av noe større. I dag, på kvinnedagen er det tydelig. Vi er mange som hever stemmene og roper til styresmaktene at Parisavtalen er til for å holdes, at klimamålene forplikter, som roper til politikere at sårbare naturområder må vernes og at byrden kan ikke ligge på enkeltmennesker alene, som roper om at det må skapes alternativer til oljenæringa, og det må skje nå.
Og i det store toget som går frem, over hele kloden, i dette toget av mennesker som har sett at vi har en arv vi ikke har råd til å miste, ja i den bevegelsen kommer det stadig nye og unge stemmer til. Der er unge entreprenører som har klima som valgfag på skolen, der er kunstnere som maner nye bilder nye fortellinger frem på netthinnene våre, det synges nye sanger, nye fortellinger om verden og framtida fortelles. Disse stemmene bærer med seg håp, og disse stemmene er ikke alene. Jeg tror at Gud selv går med i kampen. At Hun gir den trette kraft, og sørger for at mennesker får sin rett, og det snart, i kampen for en arv vi ikke har råd til å miste.
Ære være Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Preken ved Annette Dreyer,
kapellan i Ellingsrud og Furuset menighet
Appell (blir lagt ut i uke 11)