Det du fokuserer på, gir du kraft.

Da jeg var yngre, hørte jeg et foredrag som gjorde inntrykk. Det du fokuserer på, gir du kraft, sa foredragsholderen. Det virker jo opplagt.

Da jeg var yngre, hørte jeg et foredrag som gjorde inntrykk. Det du fokuserer på, gir du kraft, sa foredragsholderen. Det virker jo opplagt. Men jeg innså at jeg hadde vært så opptatt av en person jeg ikke ønsket å ligne på at jeg var begynt å få de samme trekk selv. Det ble en viktig lærdom. Det du fokuserer på, gir du kraft.

Denne refleksjonen kom opp i meg i arbeidet med dagens evangelietekst. Er det noe vibes om å fokusere på? Hva er det vi skal gi kraft til?  

Jeg lar spørsmålet henge når vi går inn i fortellingen der Jesus velger ut tolv disipler som hver og én nevnes ved navn. Vi ser dem som figurer her på kirkens altertavle – samlet til det siste måltidet med Jesus.

Disse tolv kalte Jesus ikke bare disipler, men apostler. Ordet kommer av det greske verbet «apostello» som betyr å sende ut. De tolv ble sendt ut i verden med det oppdrag å forkynne evangeliet om Guds Rike og drive det onde tilbake. De var ikke selvbestaltede profeter. Ingen kunne bli apostel uten å være sendt av Jesus. Derfor bekjenner vi oss til en hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi tror at vi står i tradisjonen fra de tolv og har fått samme oppdrag og fullmakt fra Jesus som dem. Og ikke bare det, vi er et resultat av at oppdraget ble tatt på alvor og at evangeliet ble forkynt for oss her oppe på «de fjerne kyster» – for å bruke uttrykket vi hørte fra det gamle testamente.

Apostlene omtales ofte bare som «de tolv» – da som fellesskapet av de som er sendt. Etter apostlene er det kirken som sendes ut. Samtidig tror jeg ikke det er tilfeldig at hver apostel nevnes ved navn. De var subjekter, unike individer som Jesus ville være sammen med og gjøre til sine representanter i all deres forskjellighet.

Om vi som enkeltpersoner ikke kan kalle oss apostler, og om vi ikke har hatt samme dramatiske møte med Jesus som Saulus utenfor Damaskus; − så utfordres vi med hver våre navn, personligheter og evner − til medarbeiderskap – til å følge etter Jesus. Sammen kan vi utfylle hverandre og speile noe av Gud til andre mennesker.

Det er lett å bli rammet av avmakt. Oppslutningen om kirken virker å være for nedadgående her til lands. Og utfordringene med polarisering, klimakrise, urettferdighet og nød − kan gi en følelse av at det jeg gjør ikke har noen betydning.

Det finnes ikke lettvinte svar. Men for kirken og oss som enkeltmennesker blir det i denne tiden avgjørende å fokusere på det som gir kraft. På aposteldagen er det helt naturlig at vi minner hverandre på oppdraget vi er sendt ut med. Men − kan vi komme til å overse en viktig passus i dagens evangelietekst? Det står: Han pekte ut de tolv, som han også kalte apostler for at de skulle være sammen med ham og for at han kunne sende dem ut for å forkynne og drive ut de onde åndene.

Ligger noe av nøkkelen i det første leddet her? For at de skulle være sammen med ham. Kan vi ha lagt for liten vekt på denne muligheten? Det er vel dette det handler om å være disipler; – å lære ved å være sammen med sin læremester? – Å følge etter Jesus innebærer å ta etter det han gjør og måten han møter andre mennesker på – særlig de mest utsatte. Det betyr også vilje til å bli motsagt forfulgt, som den røde fargen i dag minner oss om.

Men det må vel også bety å følge ham opp i fjellet? Dit han dro for å være alene med Gud og be. − Bønnen er en nerve i den kristne tradisjon. − Å søke til gudstjenesten for å be − å falle til ro i oss selv og åpne oss for det Guds nærvær som omslutter oss hele tiden. Midt i alle utfordringene våre ulike hverdager gir, inviteres vi også når vi er for oss selv til å øve oss i taushet og oppmerksomhet. Når våre tanker har falt til ro og de fantasier vi har om hvem Gud er, er tonet ned, kan vi ta imot og la oss prege av den barmhjertige og hellige Gud som vi ikke kan få tak på eller kontrollere.

Bønn kan være en øvelse i å vende seg til Gud uten at det handler om egne konkrete behov, eller noe spesielt vi vil oppnå. Men bare å la Gud være Gud.  Mange har erfart å bli fylt av ro og tålmodighet mens Guds lys og kjærlighet har berørt personligheten i dypet. Kanskje kan den stille bønnen bidra til hvile mens vi tar vårt ansvar i verden?

Allerede på 400-tallet var kirkelæreren, Augustin opptatt av at vi skulle bli fri til å «elske menneskene som mennesker». Vi er ikke sendt til verden for at andre skal bli objekter for vår innsats. Nei, vi er sendt til skjøre medmennesker som også er omsluttet av Guds kjærlighet. I gudstjenesten og stillheten for oss selv kan vi bli oppmerksomme på Guds hjerte for andre mennesker og få justert vår egen oppfatning og vurdering.

For meg er stillheten og bønnen også blitt et sted der jeg innser at JEG ikke kan redde verden, og at det ikke nytter å prøve å dekke alle de behov jeg oppdager. Jeg må la Gud være Gud og prøve å forstå hvem jeg er og hva jeg kan bidra med. Det har gitt større frihet til å tørre å være meg selv og mer trygghet på hva som er mitt ansvar og ikke. Det hjelper meg til å gjøre det jeg kan bidra med − så godt jeg kan − og ikke la avmakten ta overhånd.

Det skulle være unødvendig å si at de indre prosessene som skjer i bønn, ikke er viktigere enn å forkynne evangeliet og kjempe mot ondskapen og urettferdigheten. Det er vel heller sånn at den klarhet og energi vi trenger for å følge etter Jesus i vår tid springer ut avgudstjenesten og bønnen. Bønnen er ikke gitt oss som et alternativ til forkynnelse og praktisk innsats i samfunnet. Den er vevd sammen med handlingene. Bønn uten handling kan til slutt bli flukt fra virkeligheten. Handling uten bønn blir lett ren aktivisme uten ansikter som formidler håp og livsmot. – Ansikter som er blitt preget av lyset og varmen fra Gud. Det du fokuserer på, gir du kraft.

La oss be med et vers fra salmen vi skal synge før nattverden:

Gud hjelp oss å høre med kjærlighets brann
den hyrde som lokker så blide
Så vi kunne skynde oss, kvinne og mann,
og samle oss hos ham i tide.
Miskunne deg over oss, Jesus

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var ér og være skal én sann Gud fra evighet til evighet.

Preken ved Anne-May Grasaas,
domprost i Oslo domkirke

Jes. 66,18-19, Acta 9,1-19 og Mark.3,13-19 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"