Andakt ved prest i Trefoldighetskirken Pål Kristian Balstad
Tirsdag 24. mars 2020 kl. 15.30
Tekst: Evangeliet etter Johannes 14,1–4
—
Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds fellesskap være med dere.
«Det er den draumen me ber på», skriver Olav H. Hauge, i ett av sine dikt.
Det er den draumen med ber på,
at noko vidunderleg skal skje.
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Jeg kjenner på den drømmen, jeg bærer på den bønnen at noe fint skal skje, at tidene skal skifte. At hjertet vårt skal være åpent for den andre. Og herfra Oslo domkirke er vi igjen samlet til musikkandakt.
Dagene går og det kan oppleves litt overveldende, overveldende med nyhetsmengden, med de stramme tiltakene, statikken med smittetall som stiger, antall døde stiger, utbredelsen som stiger, og jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg tror at for mange er også opplevelsen at angsten, frykten og uroen stiger – dagene er annerledes, ja, det gir noen ekstra utfordringer når hjemmets fire vegger er blitt den nye verden; det nye kontoret, lekeplassen, klasserommet, hvilerommet. For noen intenst sosialt med de nærmeste, for andre intenst stille alene. Alt er ekstra, alt er mer intenst, og vi som er vant til å velge fra frihetens øverste hylle, må akseptere at noen andre bestemmer over min hverdag og mine gjøremål, til beste for de svakeste blant oss, og dermed også til beste for det mangfoldige fellesskapet. Ut av alle disse begrensningene vi lever med om dagen, så vokser også kreativiteten, livskraften, ja, vi må finne nye veier til hverandre.
I helgen fikk jeg oppleve det i bakgården der jeg bor. Pernille og noen hun kjenner ville lage konsert for alle naboene. Det var vår i luften, solen skinte fra en blå himmel, vi satt med god avstand til hverandre i bakgården. Jeg kjenner ikke Pernille, ikke vennene hennes heller, og jeg kjenner heller ikke naboene mine. Men der satt vi, i god coronaavstand til hverandre, og fikk kjenne på fellesskapet gjennom musikken. «Everythings gonna be allright», sang de. Det var et budskap vi håpefullt kunne nikke gjenkjennelig til. Ja, i det budskapet var vi ikke fremmede for hverandre, for vi bar samme drøm om at noe fint skal skje, at tiden skal endre seg.
Jeg tror det fellesskapet er viktig, å kjenne at man ikke står alene, men at vi bærer dette i fellesskap, hver for oss. Dette er en stor utfordring, ikke bare på grunn av at vi har fått begrenset vår bevegelse, men også for vår psykiske helse blir utfordret. Alle mennesker har en psykisk helse og jeg tror det er så viktig, spesielt nå, at vi også minner hverandre om å ta vare på den. De ulike følelsene vi kjenner på er naturlige reaksjoner på en unaturlig situasjon. Kjenner du ekstra på utålmodighet, sinne eller frustrasjon, eller kanskje oppgitthet, mangel på motivasjon eller er du litt kortere lunten i forhold til de du har rundt deg, så er ikke det nødvendigvis så merkelig, men rett og slett en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon. Å leve så tett som vi må gjøre i karantene eller isolasjon, kan gi nye utfordringer og vi kan kjenne på følelser vi ikke trodde vi hadde eller følelsene kan bli forsterket.
«La ikke hjertet bli grepet av angst», sa Jesus. «Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
For meg har denne teksten blitt en viktig tekst, for å akseptere følelser som angst, frykt og uro – ja, for å anerkjenne og tåle livet slik det kjennes. Det har også blitt en viktig tekst for å våge. Våge å håpe. Våge å leve videre. Gud er ikke fremmed for vårt liv og våre følelser. I min Fars hus er det mange rom, nok til å romme alle mennesker og til å romme hele oss med alt hva vi er og har. Det gjør at vi kan kjenne oss sett, hørt og trodd. I bønn, hos Jesus, skal vi få legge fra oss alt som tungt og vanskelig, og få nåde igjen. Nåde er bærehjelp, forsoning, fellesskap, det er ny begynnelse.
Det kommer ingen krisepakke fra regjeringen til vanskelige følelser og urolige hjerter – det er noe vi må ta ansvar for selv og bære selv. Da er det fint å ha noen å snakke med, dele tankene med, ja, for det er viktig å dele av tunge tanker, så man ikke sitter med dem alene. Det er mange som tilbyr samtaler om dagen, og har du tunge tanker eller behov for å dele, så ta kontakt, enten det det er med Kirkens SOS, med oss i domkirken sogn eller andre.
—
La oss be:
Himmelske Far, slik mennesker til alle tider har søkt ditt fellesskap, kommer vi til deg i bønn Gud; omslutt verden med din kjærlighet og se til oss i nåde. Vi ber om velsignelse for alle syke, alle som er isolert eller i karantene. Gud vi ber.
Jesus, vår frelser, slik mennesker kom til deg med knuste drømmer og vanskelige liv, slik kommer vi til deg i bønn for alle som kjenner på angst og uro, for frykt og bekymring. Fyll urolige hjerter med freden fra deg og hjelp oss å følge etter deg i et liv i barmhjertighet.
Hellig Ånd, gi visdom til verdens ledere og gi vilje til handling. Hjelp oss å leve i forsoning og fred. Vi ber for verdens flyktninger, for dem som lever med krig, i sult og fattigdom.
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Jesus sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh 14,27)
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.