Og da kan det være naturlig å følge opp med spørsmålet: Hvordan blir jeg god nok? Men det er feil spørsmål, for det er et umulig mål. Et bedre spørsmål kan være: Hvordan lever jeg med at jeg ikke er god nok?
Og for min egen del er svaret at: Jeg erkjenner det, forsøker i hvert fall. Jeg bekjenner mine feil, min svikt og min synd. Jeg ber om tilgivelse, og jeg fortsetter å leve, fortsetter å forsøke å gjøre rett, og jeg fortsetter se i øynene at jeg ikke greier det.
Vi er ikke gode nok. Hvordan er det mulig å tåle det? Svaret kan bare være at: Vi må tåle det. Men også at det er lettere å tåle når vi vet at Gud tåler oss. At Gud vil ha med oss å gjøre – slik vi er.
Å tåle er også å be om nåde, om barmhjertighet, om at Han som gjør alle ting nye vil ta imot oss – og gjøre også oss nye.
«Mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.» Dette er kong Davids ord fra salme 51, når han blir konfrontert med at han har sendt Urias for å dø, for å kunne ligge med Batseba, kona hans. I ordene ligger fortvilelsen som oppstår når sløret blir revet vekk, og kongen tvinges til å se seg selv og det onde han har gjort. Fra dette dypet lyder også evangelienes mest gjennomtrengende rop: «Kyrie eleison», Herre, vis barmhjertighet. Og i møte med dette mørke sjeledypet stiger også tollerens bønn i dagens evangelietekst: «Gud, vær meg synder nådig.»
Å leve i erkjennelsen av at vi er syndere er ikke mulig, uten i tillit til Guds nåde som aldri svikter. Uten denne troen vil vi ikke greie å konfrontere sannheten om oss selv og samtidig leve. Løsningen da, blir heller å fornekte vår svakhet og leve i en illusorisk tåkeverden, en luftspeiling der vi er gode nok som vi er, der vi er oss selv nok, og verken trenger Gud eller hverandre.
I denne trollverdenen blir livet et jag etter å få løgnene til å virke sanne, når vi heller skulle strebe mot å leve godt i verden slik den er – selv om vi vet at det vi strever mot er uoppnåelig for oss.
Å tåle oss selv, er å be: Gud, vær meg synder nådig. Gjør godt der jeg svikter, led meg dit jeg ikke selv tør gå, forny mitt hjerte ved din Hellige ånd.
Syndserkjennelsen er viktig, enkelt og greit fordi uten den har vi allerede fornektet vårt behov for tilgivelse og nåde. Det Gud så gjerne vil gi oss, har vi bestemt oss for at vi ikke trenger. Å ta imot tilgivelse forutsetter at vi innrømmer skyld. Å ta imot nåde forutsetter at vi tar inn over oss at vi trenger den.
Når vi erkjenner vår synd, åpner vi også for å ta ansvar for det vi har gjort eller forsømt. For kanskje er det lettere for oss å skylde på Gud enn å ta ansvaret selv?
Vi kan si: «Det er Gud sin skyld at verden er slik den er, at vi lider, at folk sulter, og det er krig.» Og hvis det er Gud sin skyld, så må jo Gud straffes, det er en av grunnene til at vi korsfester Jesus Kristus – for at Gud selv skal sone for disse syndene. Noen må jo stilles til ansvar, og helst den som bærer skylden.
Men så sier vi også at «Han døde for våre synder» og at «Han døde uskyldig», så vi sier samtidig at det vi straffer Jesus for, det vi skylder på Gud for, er ikke Guds feil.
Barnet påstår, i en tidlig fase av utviklingen, at «det var ikke min skyld!» Det er for vanskelig, eller for skummelt, for barnet å erkjenne at det har gjort noe galt. Det vil ikke vedkjenne seg konsekvensene av det det har gjort, og vil heller skyve skylden over på en annen.
Kanskje er det nødvendig for barnet å skylde på andre for å greie å akseptere at noe galt faktisk har skjedd? Når det å ta skylden selv er uakseptabelt, er alternativet å nekte for at det som skjedde var galt, eller å nekte for at det har skjedd i det hele tatt. Slik beskytter barnet seg.
Det å skylde på andre er derfor kanskje et første steg på veien mot å akseptere virkeligheten slik den er. Neste steg i modningsprosessen blir å akseptere begge deler: både at, ja, det som skjedde var galt; og at, ja, det var også min skyld.
Filosofen René Girard har fremmet en hypotese om at splid og vold i et samfunn ofte avhjelpes ved at de stridende gjør felles sak mot en som utpekes som syndebukk. Når syndebukken dør dempes gemyttene og samfunnet blir fredeligere i en periode, for man kan innbille seg at konfliktene som forårsaket problemene er borte. Men for at denne mekanismen skal kunne fungere, hevder Girard at den må være ubevisst. Dersom samfunnet forstår at offeret er uskyldig, vil det ikke lenger ha noen hensikt å lempe skylden for alt som er galt på syndebukken.
Og derfor skjer det noe svært interessant når evangeliene avslører syndebukkmekanismen ved å anerkjenne Jesus som uskyldig i det han dømmes for. De stiller oss, som samfunn, overfor vår fornektelse av vår egen skyld i den lidelsen vi påfører hverandre, gjennom krig, politisk urettferdighet osv.
Når Jesus korsfestes er det fordi vi har pekt på Gud og sagt at det er hans skyld, ikke vår, at verden er som den er. Og evangelienes budskap er at Gud lar seg straffe for at vi skal gå fri, men samtidig blir vi konfrontert med at den vi har pekt på ikke kan ha gjort det, for Jesus er helt åpenbart uskyldig.
De fleste av oss har som individer for lenge siden lært å ta ansvar for det vi sier og gjør, men som kollektiv kan det se ut som vi har langt igjen på dette området. Krigene vi utkjemper har sin årsak – påstår vi – i at den andre begynte, i at vi må forsvare våre interesser, eller så sier vi at det er så komplisert at vi ikke kan forklare det, vi må bare kjempe. Men resultatet er uansett at utallige mennesker lider og dør, land legges øde og sykdommer herjer, mens vi peker på hverandre – eller på Gud – igjen. Slik vi gjorde for 2000 år siden. Eller siden Adam pekte på Eva for den del.
Når vi skylder på Gud er det kanskje derfor. At det er en måte for oss å greie å se på virkeligheten, greie å se på grusomhetene, sånn at vi kan forsøke å gjøre noe med dem. Dersom vi måtte bære hele skylden for verdens tilstand på våre egne skuldre, hadde vi ikke orket. Vi hadde lukket øynene, ignorert alt sammen, fornektet at det i det hele tatt skjedde, eller latt som om alt var som det skulle være. Det å kunne slippe å bære skylden for det aller verste, gjør det i det minste mulig for oss å se situasjonen slik den er, og dermed kunne gjøre noe med den.
En gang, når vi som menneskehet modner, vil vi kanskje kunne se på kriger og sultkatastrofer, og både akseptere at det skjer, at det er forferdelig – og at det er vår skyld. En slik kollektiv erkjennelse ville gjort at hjelpen vi gav ble mer effektiv, for det ville blitt helt nødvendig å gjøre opp for oss – kanskje ville det også endelig gjort at vi lærte å ikke gjøre det onde, men heller slutte med det.
Der er ikke menneskeheten ennå – beviselig. Som kollektiv er vi fortsatt som treåringen som med en blanding av frykt og raseri med tårer sprutende fra øynene, hyler at «det var ikke meg!» Det var ikke min skyld!
Og som treåringen, trenger menneskeheten at en voksen stepper inn, trøster oss, snakker oss til rette, forsikrer oss om at alt vil bli bra, og lar oss hjelpe til å rydde opp i rotet vi ikke vil vedkjenne oss, slik en god forelder gjør.
Frelsen er ikke bare for dem som greier å bære sine synder sjøl – de trenger den egentlig ikke. Det er vi som trenger frelsen, vi som trenger noen å peke på, en som kan ta på seg skylden og dermed gi oss lov til å åpne øynene og hjelpe til å rydde.
Kanskje når vi engang dit at Jesus ikke lenger trenger å bære syndene våre, fordi vi ikke lenger skylder på Gud, men er i stand til å se oss selv klart. Troen og håpet som bar oss i menneskehetens barndom vil kanskje ikke være like viktige lenger da, fordi øynene våre vil være åpne. Guds kjærlighet vil stå så klart for oss, at vissheten om den vil gjøre alt annet overflødig.
Hvordan lever vi med at vi ikke er gode nok, spurte jeg innledningsvis. Hvordan lever vi med at det er vår skyld? Jeg tror at svaret på det også vil stå mye klarere for oss da. Nå snakker vi stadig om Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse, med enorme mengder ord, som om insisteringen vil gjøre det lettere å tro. Ordgyteriet – spesielt fra prekestolene – blir på en måte et bevis på at vi egentlig ikke helt greier å tro. Ordene blir en erstatning for den sanne troen vi håper på.
Men en dag – tror jeg – vil ordene om nåde og tilgivelse stilne i oss. De vil stilne fordi Guds kjærlighet endelig erobrer hjertene våre fullstendig. Tilgivelsen vil vaske oss hvitere enn snø, nåden vil lyse over oss og gi oss fred. En dag vil vi virkelig erfare Guds kjærlighet, og alle ordene vi trengte for å overbevise oss selv, vil ikke lenger være nødvendige.
Men frem til da: Må Gud velsigne og bevare jorden og menneskeheten. Må Gud tilgi oss alt det onde vi gjør og alt det gode vi forsømmer. Må Gud ta vare på den freden Han har plantet i alle våre hjerter, så den kan vokse i oss og slå ut i blomst. For Jesu Kristi skyld. Amen.
Av Christian Kringstad Kielland, domkirkeprest