Salme 8. Fil.2,1-9. Preken: Luk.10, 25-36, Domprost Anne-May Grasaas
I september meldte FN at kun 30 prosent av pengene som trengs til mat, husly, utdanning og annen nødhjelp til mennesker i og rundt Syria er dekket. Derfor blir det masseflukt fra disse landene. Mange av de som er rammet har nådd fram til vårt lille land i stor desperasjon.
Den siste uka har jeg lyttet til Missa Sancti Nikolai, og jeg har ant en retning; - en sammenheng med vårt tema. -Særlig når jeg har lyttet til Gloria som nettopp ble framført så vakkert. Det kommer jeg tilbake til.
Foran denne søndagen har jeg valgt å lese bibeltekstene vi har hørt i dialog med tekster av frigjøringsteologen og jesuitten Jon Sobrino. Hans perspektiv egner seg godt til å kaste lys over våre utfordringer. Derfor lar jeg Sobrino prege denne prekenen.
-Han utviklet sin teologi i El Salvador før, under og etter borgerkrigen på 1980-tallet, der fattige ble undertrykt og drept i stort omfang. Han mener de fattige er ”de korsfestede” i vår tid, fordi den korsfestede Jesus fra Nasaret er tett forbundet med alle ofre for vold og undertrykkelse. Han lider sammen med dem.
Sobrino er klar over at det er provoserende, å bruke uttrykket ”de korsfestede” om de fattige. Like fullt mener han det er nødvendig for ikke å tilsløre eller pynte på virkeligheten. Den er brutal for ofrene.
I dette lys har jeg tenkt at menneskene som er hardt rammet i Syria og nærområdene og alle flyktningene som strømmer til Europa, er vår tids ”korsfestede”. Aller mest de som er igjen i krigsområdene og nærområdene og ikke kan flykte. Men også de som flykter. -De har mistet sitt eksistensgrunnlag. De er fratatt trygghet og selvstendighet. De er blitt navnløse.
Paradoksalt nok oppfatter Sobrino ”de korsfestede” som et lys. Lyset er ikke det vi ser, men det som gjør det mulig å se. Derfor kan flyktningene være et lys som gjør det mulig å se vår virkelighet skarpere, uten å forvrenge eller ignorere den.
All troverdig åndelighet har tre kjennetegn, mener Sobrino: For det første: Ærlighet om virkeligheten. For det andre: Troskap mot virkeligheten og for det tredje: Vilje til å la seg føre av virkelighetens ”mer”. Det er dette virkelighetens ”mer” jeg aner en berøring av gjennom Haydns toner.
Men først: Ærlighet om virkeligheten. Sobrino mener Gud var ærlig om virkeligheten da han kom som et menneske og ble én av oss. På samme måte demonstrerer samaritanen i dagens evangeliefortelling ærlighet om virkeligheten, når han faktisk forholder seg til mannen som ligger forslått i grøfta.
Det er her det begynner for oss også. Med viljen til å forholde oss til de faktiske forhold. -Så vi ikke fristes til å gå en omvei rundt virkeligheten, slik presten og levitten gjorde. De ville ikke bli forstyrret av realitetene. De var på vei til noe annet…
Samaritanen ble fylt av inderlig medfølelse. På samme måte sies det om Jesus at han hadde ”inderlig medfølelse” med mennesker som var ille ute. Ja, han var villig til å gå i døden for mennesker i nød. Dette begrepet – ”medfølelse” – er nøkkelen til Sobrinos teologi. På gresk brukes det lydmalende ordet ”splagchnitzomai” – det er som om innvollene vrenger seg. Denne umiddelbare reaksjonen overfor andres lidelse, er for Sobrino medfølelse, eller barmhjertighet.
Finnes det fortsatt medfølelse og barmhjertighet ? - Vi har sett mye av det den siste tiden når flyktningkøen er blitt lang og kveldene kalde utenfor Politiets utledningsenhet på Tøyen. Sobrino sier han selv kom til et punkt der han måtte omvende seg fra intellektuell kynisme til medfølelse. Det er denne medfølelse som driver til troskap mot virkeligheten. - Ikke bare vilje til å erkjenne at virkeligheten er som den er. Men vilje til å gjøre noe med den. Slik også Oslofjord kammerfilharmoni har tatt initiativ til å gjøre ved kveldens konsert i domkirken.
Sobrino utfordrer ekstra sterkt til å lete opp de glemte aktørene i fortellingen om den barmhjertige samaritan. Nemlig røverne. Vi kan ikke slå oss til ro uten å utfordre de bakenforliggende årsaker til nøden.
Når barmhjertigheten blir et livsprinsipp, fører den til kamp for rettferdighet, sier Sobrino. – Kamp for rettferdige strukturer. I vår konkrete sammenheng må mange arbeide nitidig politisk. Vi må legge press på politikerne som samles til rådslagning i Nydalen uka som kommer. - Så de bidrar til tiltak for å få slutt på krigen, til å øke støtten til nabolandene og til å utvikle mottaksapparatet her i Europa.
Vi vil ikke underslå at situasjonen gir store utfordringer. Det finnes ikke enkle løsninger. Organisasjoner og fagpersoner med relevant kompetanse må trekkes inn. Men i rettferdighetens navn må vi gi politikerne signal om at vi ikke vil ha færrest mulig flyktninger til Norge og vi vil heller ikke være med å bygge murer rundt Europa.
Troskap mot virkeligheten krever utholdenhet. Det er lett å lammes av fortvilelse og avmakt når utfordringene bare eskalerer. Det er i denne sammenheng Sobrino bruker uttrykket virkelighetens ”mer”. Hans dype tillit – og min tillit - er at virkeligheten ikke er bare det vi ser, men at det går en strøm av kjærlighet gjennom den. - Ikke bare i kirken og naturen, men tvers gjennom den historiske virkeligheten.
Som kristen teolog tolker Sobrino denne strømmen som Guds dynamiske kjærlighet. Den kan nok være vanskelig å oppdage i krevende situasjoner, også i våre egne liv. - Men den er ikke fraværende. Denne kjærligheten seiret over dødskreftene da Jesus stod opp fra de døde. Derfor gis vi alle mulighet til å åpne oss for denne livgivende kjærligheten hver eneste dag.
Sobrino oppfordrer til å la oss føre av virkelighetens ”mer” – av håpet om at Gud hele tiden kommer fra framtiden som en strøm av levende kjærlighet og barmhjertighet.
Det var dette jeg ante i Haydns Gloria. Og ikke minst i Benedictus som vi får høre i nattverdsliturgien; «Velsignet være han som kommer i Herrens navn». Gud kommer. Det er håp. Det finnes glede. Det finnes overskudd. Vi kan fortsette å vise barmhjertighet og kjempe for rettferdighet. - Ikke minst på de sårbare barnas vegne. For kjærligheten varer. For kjærlighet er Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN