Barnet er sykt, det er natt og foreldrene er stadig innom rommet for å se at ho puster.
En far ligger på sykehus og sønnen holder seg våken, for i natt dør han kanskje.
Ungdommene er på leir og har sneket seg ut siste natta. For i morgen skal de hjem, denne tida kommer aldri tilbake.
Avgjørende øyeblikk. Der det gjelder å holde seg våken.
«Sjelen min er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» sier en rysta og redd Jesus til Peter, Jakob og Johannes. Vennen trenger dem nå mens han kaster seg hodestups ned og ber til Gud om at dersom det er mulig, så må «begeret» gå forbi ham, han må slippe det som kommer.
Et avgjørende øyeblikk. Der det gjelder å holde seg våken.
Her i Domkirka er vi i starten av fasten før påske, men Jesus og disiplene er langt inni vår stille uke. De har akkurat feira påskemåltidet og Jesus har gitt dem brød og vin: kroppen sin og blodet sitt. Etter påskemåltidet går Jesus og disiplene til Oljeberget. Der sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å vende dere fra meg.» Og Peter svarer: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det!» Dere husker kanskje hvordan det går videre? Jesus sier: «I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og Peter svarer: «Om jeg så skal dø for deg, vil jeg aldri fornekte deg.» Og de andre disiplene sier det samme.
Som ironi kommer fortellinga vår rett etter det. Peter, Jakob og Johannes, de nærmeste disiplene, de som vil dø for Jesus, de som aldri skal fornekte eller svikte ham - de klarer ikke å holde seg våkne en eneste time når Jesus trenger dem.
Et avgjørende øyeblikk.
Kapitlene før fortellinga vår kalles ofte Jesu tale om de siste tider. Den talen er full av formaninger til disiplene om å våke, for snart kommer den avgjørende timen. Tiden før dette er fæle trengselstider som går hardest utover de svakeste, de som er gravide og ammer. Den som skrev Matteusevangeliet, trodde trolig at verden slik vi kjenner den snart skal gå under. Ofte synes jeg dette har vært fremmed og forstyrrende. Men da jeg jobbet med teksten nå, ble jeg slått av hvor gjenkjennelig mye er. I trengselstidene er det forvirring, krig, rykter om krig, sult, jordskjelv, falske profeter og harde hjerter. Det lyder nesten litt for kjent. Jeg tror ikke og håper i hvert fall ikke at verden skal gå under nå. Men trengselstider, det er det.
I Matteusevangeliet skal trengselstidene ta slutt, Menneskesønnen skal komme og noen skal reddes. Og det er de som er våkne eller årvåkne -det greske ordet som brukes her kan oversettes på flere måter. I talen om de siste tider forteller Jesus mange lignelser om hvor viktig det er å våke: En må være som husherren som holder seg våken om natta for å stoppe tyven, slaven som jobber trofast på, selv om eieren er borte, som kloke jomfruer i bryllup som har med mye ekstra olje til lampene sine, sånn at lampene kan lyse når brudgommen kommer, selv om han er forsinka.
Bibelforskeren Anders Runesson mener at det å våke hos Matteus handler om å gjøre Guds vilje, nemlig å følge den jødiske loven, slik den tolkes i Bergprekenen eller i lignelsen hvor Menneskesønnen dømmer folkeslagene etter hvorvidt de metter de som sulter, tar imot fremmende, kler de nakne, besøker folk i fengsel. For det de gjør mot de minste, gjør de om Kristus selv.
I fortellinga om David og Natan, som ble lest i stad, får profeten Natan David til å våkne og se det grusomme han har gjort ved å fortelle han en historie om noen andre. Oppgjennom tidene har mange troende gjort det samme med fortellinga om Jesus og disiplene og all sovninga. Det handler om oss. Sånn som Jesus våker og ber om at Guds vilje skal skje, skal vi også være våkne og gjøre Guds vilje. Sånn som disiplene får beskjed om.
Men Peter, Jakob og Johannes i fortellinga er ikke våkne. De sovner stadig fra vennen som trenger dem. Til slutt vekker Jesus dem og tar dem med videre mot lidelsen og døden sin, til nye avgjørende timer, der de svikter igjen.
Det går en bue herfra til slutten av Matteusevangeliet, der Jesus, etter oppstandelsen, sender disiplene ut i verden, hvor de kanskje både svikter og ikke svikter. Til disse disiplene sier Jesus at han er med dem alle dager, inntil verdens ende.
Og det går en bue til de avgjørende øyeblikkene våre.
Ungdommene som har sneket seg ut siste natta på leir.
Sønnen som våker over en døende far på sykehuset.
Foreldrene som stadig er innom rommet til det syke barnet.
Og alle de andre.
I stadig nye avgjørende øyeblikk – og i trengselstider- lyder ordene fra den rysta og redde Jesus. Våk med meg! Gjør Guds vilje!
Nå, i fasten, er tida for å skjelne mellom hva som er viktig og ikke viktig.
Når vi kan handle og når vi bare kan be
Når vi kan sove og når vi må være årvåkne.
Som en hvisken bak, hører vi løftet om at Kristus er med, både når vi klarer å våke og når vi sovner og svikter.
For nå tar Kristus oss med til nye avgjørende øyeblikk.
Våk med meg!
Ære være Gud; Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, som var, er og blir én sann God fra evighet og til evighet. Amen.