Etablering av kirke på Svalbard, et politisk sensitivt spill

Frem til år 1900 var interessen for Svalbard hovedsakelig basert på mulighetene for inntekt fra jakt, fangst og fiske. Svalbard var ingenmannsland, ”terra nullius”, med åpen og lik adgang for alle nasjoner til å utnytte øygruppens økonomiske muligheter. Den økende interessen for utnyttelsen av naturresursene på øygruppen, og manglende lovgivning for å regulere denne virksomheten, førte til at den norske regjeringen i 1908 tok initiativet til en konferanse for å utarbeide et forslag til en internasjonal overenskomst.

Etableringen av Norsk kirke på Svalbard

Det første offisielle forslaget om å ha et geislig tilbud til de norske arbeiderne på Svalbard, kom fra biskop Peter W. Bøckman i 1907. I et brev til kirke-departementet, 25. juni 1907, viste han til en forespørsel fra det engelsk - norske kullselskapet; The Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd. Brevet var stilet til pastor Christensen i Sjømannsmisjonen i Tromsø. Samme sommer hadde representanter fra selskapet hatt et direkte møte med pastor Christensen hvor de hadde undersøkt muligheten for en misjonær til Svalbard. Kullselskapet skulle selv dekke utgiftene både til reise og opphold for misjonæren.

Om lag 70 mann arbeidet i The Spitsbergen Coal and Trading Company under vintersesongen 1906-07. Dette var en urolig periode med lite kullutvinning grunnet flere streiker. Urolighetene hadde sammenheng med arbeidsledelsens behandling av arbeiderne.

Også arbeiderne i det amerikanske selskapet, The Arctic Coal Company, gikk til streik. Midt oppe i den alvorlige situasjonen, begynte samtalene for å få en kirkelig arbeider til Svalbard.

Sjømannsmisjonen vurderte utsendelsen av en misjonær til Svalbard til å ligge utenfor rammen av foreningens virksomhet, og takket derfor nei. Biskop Bøckman var den som fulgte opp saken ved en henvendelse til departementet: ”...der af selve den norske Kirke burde gjøres noget for at komme dens Lemmer paa denne Udpost til aandelig hjelp...”.

Biskopen var skeptisk til om det var omsorg for arbeiderne som hadde fått kullselskapet til å be om å få en misjonær i tjeneste. Han trodde heller grunnen til interessen for kirkelig tjeneste kunne være å dempe den tiltakende uro og streikelyst blant arbeiderne. Likevel mente han at hva nå enn hensikten bak denne henvendelsen måtte være, var dette en god anledning for kirken å tilby arbeiderne åndelig assistanse.

Etter å ha mottatt henvendelsen fra biskopen i Tromsø, forela Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) saken for Utenriksdepartementet (UD) i august samme år. UD fikk i oppgave å vurdere om det ut fra internasjonale hensyn skulle være noen betenkeligheter ved å etablere geislig virksomhet på Svalbard.

UD påpekte at Svalbard var ”ingenmandsland”, og selvfølgelig måtte private selskaper der kunne leie en prest til tjeneste for arbeiderne. Det ville måtte drives på egen regning og egen risiko. Departementet advarte imidlertid mot at Den norske kirke, eller andre offentlige institusjoner, skulle etablere noen virksomhet på Svalbard. Dette kunne skape internasjonale misforståelser, fordi slik virksomhet kunne oppfattes av andre nasjoner som et skritt i retning av å innføre norsk overhøyhet over området.

I 1915 anså KUD at tiden var inne til å vurdere om det kunne etableres en prestestilling på Svalbard ved hjelp av offentlige midler. For å kunne gi den norske delen av befolkningen på Svalbard et geislig tilbud, og barna i skolepliktig alder et undervisningstilbud, foreslo KUD å oppføre 5000 kroner til dette foremålet på statsbudsjettet for terminen 1915-16.

Saken ble lagt frem for Stortinget den 4. februar 1915. Den første som tok ordet i debatten var statsråd Bryggesaa i KUD. Selv om det ikke skulle være mulig med et helårig tilbud, burde det i hvert fall bevilges 3000 kroner til en prestetjeneste i vintermånedene. Han henstilte til Stortinget om å ta opp den foreslåtte økningen av budsjettet til vurdering. I debatten som fulgte ble det pekt på kirkens engasjement blant hvalfangene i Antarktis, med Syd-Georgia som et godt eksempel. Der hadde flere hvalfangerselskap slått seg sammen om å bygge kirke, og det var ansatt en prest.

Ved voteringen ble forslaget til Bryggesaa vedtatt med 74 stemmer mot 35.
KUD informerte biskopen i Tromsø om utfallet og ba biskopen kunngjøre den nye ledige stillingen på Svalbard.

Med følgende annonsetekst ble stillingen lyst ledig i 1915:
Prest eller Lægmand
Antages til virksomhet som prædikant og lærer blant de norsk paa Spitsbergen. Denne virksomhet vil foreløpig omfatte vinterhalvåret 1915/16. Av stortinget er bevilget kr. 3000.00 til samtlige utgifter til reisen, ekvipering, løn og husleie. Vedkommende vil av Tromsø biskop gives nærmere anvisning om reisen og virksomheten. Dersom en lægmand antages, vil han ved biskopen gives bemyndigelse til å utdele nadverden. Ansøkning stilet til kirkedepartementet sendes til Tromsø biskop innen utgangen av mai og maa bilægges med attester. Lægeerklæring er ønskelig.

Det var seks søkere til stillingen. Etter å ha foretatt innstillingen av tre av dem, fikk biskopen betenkeligheter med de økonomiske betingelsene som fulgte stillingen. Biskopen hadde gjort sine undersøkelser. Han visste at 1000 kr ville gå med til utrustning og reiseutgifter, og at det var svært kostbart med kost og losji. I tillegg ville det bli utgifter til leie av forsamlingsrom og skolelokale. Biskopen frarådet derfor at noen ble sendt dit, med mindre denne person ble holdt skadeløs av staten om han kom i økonomiske vanskeligheter. Biskopen sammenlignet med utgiftene til telegrafbestyreren på radiostasjonen i Grønfjorden. Denne hadde 4000 kr i årslønn, fri bolig, samt mange goder. Hvis KUD likevel bestemte seg for å sende en kirkelig arbeider til Spitsbergen på de nevnte vilkår, ville i så fall biskopen fraskrive seg ethvert ansvar i saken.

Sommeren 1915 besluttet The Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd uventet å innstille driften ved anlegget i Adventfjorden. Det skyldtes i hovedsak den første verdenskrig. Den usikre situasjonen med den fremtidige gruvedriften gjorde at departementet ville vente med å ansette noen i stillingen som prest på Svalbard.

Indremisjonen og Store Norske

Under generalforsamlingen for Det norsk lutherske Indremisjonsselskap i Stavanger i 1917, bestemte organisasjonen seg for å fokusere noe av sin virksomhet på industrianleggene i Norge. Anlegg- og industriarbeidere var en forsømt misjonsmark. Formannen i hovedstyret, professor Edvard Sverdrup, hadde lagt merke til Stortingets bevilgning i 1915 på 3000 kroner til stillingen som prest og lærer på Svalbard; ”Da kom det meg i tanke, om dog ikke indremisjonsselskapet kunde ta op den oppgave, som her foreligger.”

Sommeren 1919 rettet professor Sverdrup en forespørsel til Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S hvor han spurte om det var mulig å besøke øygruppen. Selskapet stilte seg imøtekommende til forespørselen, og gav fri reise og opphold for Sverdrup og den nyutdannede teologen Thorleif Fr. Østenstad.

Etter forhandlinger mellom Store Norske og Indremisjonsselskapet kom de frem til en ordning om at Indremisjonsselskapet skulle ansette en prest. Presten skulle også fungere som lærer for barna som var i skolepliktig alder. Til denne stillingen mottok cand.teol. Østenstad kallelsen. Han ble ansatt som prest på Svalbard av Indremisjonsselskapet, fra 1. Mai 1920. Lønnen på kroner 6000 delte Indremisjonen og Store Norske på ved å betale halvparten hver. Presten skulle dessuten få fri reise frem og tilbake til Adventfjorden, samt fritt opphold.

I juni 1919 var 5 teologiske kandidater etter avsluttet embetseksamen innbudt til aftens hos professor Sverdrup på Nordstrand. Under samværet fortalte professoren om sin forestående reise til Svalbard. Halvt i spøk (eller kanskje i fullt alvor?) kom han til å spørre om noen i selskapet kunne tenke seg å slå følge.

En av de teologiske kandidatene, Thorleif Østenstad, ble truffet av spørsmålet fra sin professor. Noen dager senere kontaktet han professoren og fortalte hva som rørte seg i han. Resultatet ble at den unge kandidaten skulle bli med professoren nordover til Svalbard. I tillegg skulle Østenstad bli igjen i Longyearbyen noen uker før han dro tilbake til fakultetet for å avslutte sin praktiskteologiske eksamen. Hele perioden skulle Østenstad være gjest hos Store Norske. Det forteller noe om hvor viktig Store Norske mente at dette arbeidet kunne bli for sine arbeidere.

Den 12 juli ankom professor Sverdrup og teologiskkandidat Østenstad, Advent Bay.
Dagen etter var det møte i Arbeidermessens leseværelse, og omtrent 100 personer fulgte innbydelsen. Professor Sverdrup talte over Johs.ev. 7,37:
”Om noen tørster, han komme til meg å drikke.”
Og etterpå gikk hele følget ut til en liten gravplass et stykke opp i Longyeardalen. Der ble det sunget en salme, og professoren holdt en kort tale og vigslet stedet til kirkegård etter vår kirkes ritual. Til slutt lød igjen salmesang under høy himmel og strålende sol, med vidder og mektige fjell omkring.
Om kvelden var det nattverdstund på sykehuset, hvor tre personer deltok.

I løpet av de seks ukene Thorleif Østenstad var i Longyearbyen, kom han i kontakt med arbeidsfolk og arbeidsledere. Han så innom de syke, og han besøkte også brakkene og noen av de som hadde egne hjem. Et par kvelder i uka samlet han noen av mennene til sangøvelse.

Hovedinntrykket var nok at det ikke ville bli noen lett oppgave å arbeide for kirkens sak. I visse kretser var det uttalt skepsis, hos andre likegyldighet... Men enkelte personlige kontakter ga inntrykk av at det var nødvendig å komme i gang.

Ordinasjonen

Dersom presten skulle kunne utføre alle kirkelige plikter og handlinger på en fullt ut rettsgyldig måte, måtte han være ordinert i Den norske kirke. Derfor bad hovedstyret i Indremisjonsselskapet i et brev Kirkedepartementet om at en slik ordinasjon måtte bli foretatt så snart som mulig. For indremisjonsselskapet ville det være av stor betydning at selskapet også i fremtiden kunne beholde retten til å tilsette presten i denne stillingen. Overfor departementet ble det argumentert med at opprettelsen av denne stillingen, og byggingen av kirke på Svalbard, var å betrakte som et rent privat foretak.

Departementet vurderte ordningen som gunstig. Norge førte fremdeles forhandlinger om en traktat med de impliserte stater. Fordi den

statsrettslige overtakelsen ennå ikke var vedtatt, kunne departementet ikke rent formelt opprette et regulært presteembete på Svalbard. Når departementet anbefalte Østenstad ordinert til dette presteembetet, unngikk man de problemene som kunne oppstå rent statsrettslig. I tillegg ville denne private ordningen ikke medføre noen utgifter for det offentlige, og det var ikke nødvendig å forelegge saken for Stortinget.

Med dette stadfestet Kirkedepartementet det som senere skulle bli en langvarig og etablert ordning. Det var Indremisjonsselskapet som hadde tilsetningsrett for prestestillingen på Svalbard. I tillegg til det kirkelige arbeidet skulle presten også være lærer for barna som var i skolepliktig alder.

I innstillingen til ordinasjon av Østenstad ble han inntil videre gitt tillatelse til å forrette som prest på Svalbard. KUD satte følgende betingelser for tiltredelsen, etter innspill av biskopen i Hålogaland:

1. At prestens virksomhet skal opphøre for så vidt og når de kirkelige forhold på øygruppen måtte bli ordnet av de norske statsmyndigheter;
2. at presten stilles under tilsyn av Hålogalands biskop, til hvem han ved hvert års utgang har å tilstille en innberetning om sin virksomhet;
3. at han utfører kirkelige handlinger i overensstemmelse med Den norske kirkes alterbok;
4. at han fører kirkebok og fødselsregister autorisert av biskopen;
5. at han avgir til det Statistiske Centralbyrå årlige oppgaver på grunnlag av disse bøker og er behjælpelig med folketellingen i den
del av Spitsbergen, hvor i han kommer til å virke.

Ordinasjonstillatelse blir gitt i statsråd 9. januar 1920. Noen dager senere blir Østenstad ordinert av biskop Peter Hognestad i Bergens Domkirke

Den første prest kommer til Svalbard

Gjennom et belte av drivis i de mest fantastiske former og farger nådde den unge og uprøvde presten, Thorleif Fr. Østenstad, med Store Norskes ”d/s Forsete” fram til Longyearbyen den 23. juni 1920. Han var glad det ikke var skruis han måtte forsere. Drivis kan også være lei nok, men skruis er verre. Han måtte vel være forberedt på at det kunne bli drivis og skruis å bale med også i det arbeid som foresto.

Og det var ikke lenge før hans tjeneste førte han like inn i de tunge tildragelser som det er mange av i Svalbards historie.

I begynnelsen av januar samme år hadde Longyearbyen opplevd en redselsnatt med en voldsom eksplosjon i Gruve 1. 27 mann omkom, og det gikk lange frasagn om den uhygge som hvilte over stedet etterpå. Ulykken, mørketid og fimbulvinter, det var nesten mer enn man kunne bære. De fleste av de omkomne ble sendt hjem med første båt, men noen av dem ble gravlagt på den lille kirkegården i Longyearbyen. Jordfestelsen av disse ble den første ministerielle handling presten fikk til å utføre. På kort tid lyktes det ham å få samlet en flokk menn som var villige til å øve inn en salme for anledningen. Og underlig gripende var det både for dem og for hele befolkningen å bli minnet om hvordan menneskelige planer kan legges i grus på et øyeblikk, og så samtidig få høre salmens budskap:

Bedre kan jeg ikke fare Enn å fare til min Gud Bedre kan jeg ikke svare Når jeg får om døden bud, Enn at jeg er vel bered Og vil gjerne følge med. Bedre kan jeg ikke stige Enn å flytte til Guds rike.

Kirken var nå etablert, og hverdagen tok til for den første presten. Den første vinteren med prest på Svalbard, talte befolkningen i Longyear City 177 menn og 44 kvinner og barn. Oppgaven ble å nå frem med det kristne budskap til den enkelte, og samle dem som tok i mot kallet. Det gjaldt også å være til hjelp på det allment menneskelige plan. Under arktiske barske forhold, var dette særlig påkrevd.

Mørkertid og isolasjon kunne bli en stor belastning. Det var ingen båtanløp, ingen post og ingen mulighet for å komme hjem fra oktober til mai. Følelsen av isolasjon kunne virke sterkt på de som overvintret.

Det var noe nytt som hadde emnet seg til i det lille samfunnet. Nytt og uvant.
Ikke helt. For de fleste hadde jo med fra hjemlige forhold, fra skole og konfirmasjon i by og bygd, en kontakt med prest og kirke. Men her virket det liksom nytt og uvant. Mange spekulerte nok på hva presten egentlig kunne ha å bestille her. Andre har sikkert også tenkt: Så er vi da ikke helt utenfor folkeskikken. Ja, det var faktisk dem som likefrem sa det.

Kirkearbeidet var i den første perioden konsentrert om Longyearbyen og Hjorthavn. Siden det ikke var noen forbindelser med de andre anleggene på øygruppa var det liten mulighet for presten å utrette noe der. Østenstad fikk kun en gang under sin periode anledning til å besøke Ny-Ålesund. Under dette besøket forrettet han en dåp der. Østenstad besøkte også noen dager Barentsburg med sine 200 ansatte, den gang drevet av Nederlansche Spitsbergen Companie. Selv om det ikke ble mange reiser på øyriket, var Østenstads besøk til Ny Ålesund og Barentsburg viktige signaler på at han hadde en kirkelig ansvarsfølelse for alle bosetninger på Svalbard.

Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen

Under sitt besøk på Svalbard sommeren 1919, hadde professor Sverdrup og direktøren for Store Norske, Karl Bay, sett ut en tomt for kirken i Longyearbyen. Allerede 26. januar 1920 hadde de et foreløpig utkast til tegning av kirken som de sendte til KUD for godkjenning.

Det var stor glede da materialene til kirken kom allerede med en av de første båtene våren 1921. I begynnelsen av juni ble de første spadestikk tatt for fundamentene, og 50 dager senere sto kirken fullt ferdig.

Selve bygningsarbeidet ble utført av fire menn fra Norsk Husbygningskompani A/S. Ingeniør E.A.Flood hadde levert de første utkastet av tegninger. De bearbeidede tegningene av arkitekt Kloumann ble godkjent av KUD.

Kirken ble bygget i tre i tråd med resten av bebyggelsen i Longyearbyen. Den hadde en tradisjonell norsk kirkeform, med kirkeskip, kor, galleri og tårn. Kirkeskipet var 11,5 m langt og 7,25 m bredt. Det var sitteplass til 150 mennesker. Interiøret var lyst og vennlig, med en kopi av Tidemans oppstandelsesmaleri som alterbilde. En skyvedør på den ene langsiden gikk inn til et lite forværelse hvor det var et sakristi og et leseværelse.

Søndag 28.august 1921 ble den første kirke på Svalbard vigslet. Dagen før, mellom kl.1830 og 1930, kimte kirkeklokkene som en innledning til selve vigslingen.

Så opprant da selve den bemerkelsesverdige dagen med strålende sol over Longyeardalen og fjellene omkring .Mens klokkene sang i den rene, friske luften over byen, samlet folk seg og fylte kirken til trengsel.

Det var etter professor Sverdrups ønske at kirken fikk navnet ”Vor frelsers kirke paa Spitsbergen”. Professoren var selv tilstede ved vigslingen, sammen med representanter fra Store Norske. Også mange av besetningen ved marineskipet ”Farm” som hadde anløp i Longyearbyen, møtte frem til høytidsgudstjenesten.

Den 12. april 1922 underrettet professor Sverdrup departementet at han hadde innviet kirken på Svalbard noen måneder tidligere. Innvielsen var blitt utført etter alterbokens ritual for kirkevielse, og navnet på kirken skulle være ”Vor Frelsers Kirke paa Spitsbergen”. For å understreke den private karakter og ikke lage politiske komplikasjoner, fremhevet Sverdrup at initiativet til oppførelsen av kirken var kommet fra Indremisjonsselskapet. Byggingen var blitt foretatt av kullselskapet, mens frivillige gaver fra indremisjonsselskapets medlemmer hadde bidratt til anskaffelse av inventar.

Fordi kirken var blitt innviet uten bestemmelse i noen kongelig resolusjon, henvendte departementet seg til biskopen i Hålogaland og spurte om han hadde noen bemerkninger. Biskopen mente innvielsen var å betrakte som en ren ”privat foranstaltning” og en praktisk ordning, fordi Svalbard fremdeles hadde en statsrettslig stilling som vanskeligjorde en offisiell opptreden av Den norske kirke. Samtidig rettet han mild kritikk mot fremgangsmåten for innvielsen av kirken. Presten på Svalbard var formelt sett under hans tilsyn, og det hadde vært rimelig å forvente at Indremisjonsselskapet offisielt hadde underrettet han om den planlagte innvielse av kirken.

Kirkens bibliotek

Så snart kirken var ferdig og leseværelset kunne taes i bruk, meldte det seg behov for lesestoff. I funksjonærmessen var det en stor boksamling, men denne samlingen var ikke tilgjengelig for arbeiderne. Den nye presten skrev i noen aviser på fastlandet om det store behovet for lesestoff i mørketiden hvor følelsen av isolasjon var sterkest. Det var ikke lenge før større og mindre bokpakker strømmet inn. I løpet av 1922 ble alle bøkene samlet og katalogisert, slik at man samme høst kunne starte utlån med en samling på rundt 1100 bind. Arbeidet med boksamling og utlån ble besørget av prestene helt frem til 1942. I tiden 1929-32 var det registrert 17 000 utlån. Kirkebiblioteket og registeret ble ødelagt under krigen. Senere ble krigsskadetrygden for det gamle biblioteket overført til folkeboksamlingen.

Prest og lærer

De siste 3 årene før Østenstad begynte i sin stilling som prest i Longyearbyen, hadde undervisningen av barn blitt utført av Hjalmar Johnsen. Johnsen var diakon og ansatt ved sykestuen i Longyearbyen. Undervisningen omfattet små barn i de første klassetrinn. Antallet varierte fra 5 – 10 barn. Også enkelte av kvinnene hadde i perioder samlet barna i lek og samtidig gitt dem noe undervisning. På personalkortet til Hjalmar Johnsen var det ikke påført noe som antyder at det å være lærer var en del av hans arbeidsområde. Det finnes heller ikke noen innberetning til skoledirektøren i Troms om hans eller kvinnenes undervisning. Det forteller at undervisningen sannsynligvis var igangsatt og gjennomført på privat initiativ.

Fra 1920 var det presten som hadde ansvaret for undervisningen av barna i Longyearbyen. Det fulgte med i prestens instruks å undervise de skolepliktige barn i Longyearbyen. Med presten begynte barna med skolegang hver formiddag. Da kirken ble bygget i 1921 flyttet skolen inn i kirkens leseværelse.

Det første skolehuset var en liten lemmebrakke, satt opp av Store Norske på en dag eller to. Gulvflaten var 3 x 4m, et vindu, en dør, men intet vindfang. Under uværsperioder hadde en følelsen av at vinteren trykket på fra alle kanter, fra gulv og tak også. Utstyret var to bord og stoler så de 8-10 barna kunne plasseres etter alder. Det hendte nok ofte at de kom våte og frosne, det var de vant til, og ovnen manglet heldigvis aldri kull. Det var forventinger til stede, det var noe nytt i barnas tilværelse som åpnet seg for dem, noe de skulle få gå til hver dag.

Men også presten gledet seg. Disse formiddagstimene ble en trivelig og kjærkommen avveksling, og brakte han dessuten i kontakt med de hjem som barna kom fra. Det lot til at foreldrene til var særlig glade for skolen. Og om skolehus og læremidler ennå var enkle, så var det dog noe bedre å se frem til, kirke med leseværelse.

I 1924 ankom Søren Tobias Storaker som ny prest etter Østenstad. Storaker påpekte de kummerlige bo- og arbeidsforholdene for presten. Det var vanskelig å få rom til fortrolige samtaler siden også skolen holdt til i kirkebygningen. Storaker påpekte at det burde bygges en egen skole, og at det i samme bygning kunne innredes en egen leilighet til presten.

Det skulle ta tid før et skolebygg skulle blir komme på plass i Longyearbyen.
Presten Peder Sefland, forteller i en melding fra 1936:
Nå er det henimot 50 barn i Longyearbyen. Av disse er 26 skolepliktige. Barna er snille og greie. Skolen holdes fremdeles i kirkens leseværelse. Det er uhensiktsmessig for så mange barn. Tegninger til nytt skolehus er utarbeidet og penger innvilget, så vi håper det snart må bli bedre. Kirken trenger jo også leseværelset til andre formål.

I 1937 bygde Store Norske, med tilskudd fra Svalbard-budsjettet, et nytt skolebygg. Det ble også leilighet for presten og en lærerinne i samme bygning. Ved kongelig resolusjon av 12. november 1937 ble skoleordningen for Svalbard nærmere fastlagt. I henhold til denne resolusjonen kunne vedkommende departement pålegge en privat bedrift på Svalbard å tilrettelegge forholdene for undervisning. Planen for skolen og tilsynet av den måtte godkjennes av KUD. Sysselmannen på Svalbard og skoledirektøren i Troms fylke skulle være skolens overtilsyn.

1954 ble skolen i Longyearbyen en verksskole, og overtatt av Store Norske. Niårig skole ble innført i 1971, og også da ble det bygget nytt skolebygg. KUD overtok driften av skolen i 1976, og skolen ble med dette en statlig grunnskole. 1977 fikk man de første elevene i den videregående skole, og så sent som i 1978 ble grunnskoleloven, med få unntak, gjort gjeldende for Svalbard. Longyearbyen Skole ble fra 1. januar 2007 overført fra staten til Longyearbyen Lokalstyre.

Henvisninger:

  • Tekster i kursiv er hentet fra Thorleif Fr. Østenstads bok fra 1974; ”Særoppdrag i nord”

  • ”Bakgrunnen for etablering av norsk kirke og skole på Svalbard 1900 –1940” av Idar Opdøhl (2003), Rapport fra Høgskolen i Finnmark

 

Av Idar Opdhl og Thorleif Østenstad, bearbeidet av Leif Magne Helgesen og Anna Lena Ekeblad. Artikelen står opprinnelig i boken "Kirke på Svalbard", red. Leif Magne Helgesen, 2008

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på "Oppdater samtykke". Evt. klikk på "Godta alle cookies" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for Svalbard Kirke

Svalbard Kirke ligger på Skjæringa i Longyearbyen.

Pb 533
9171 Longyearbyen


Kontoradresse:  Vei 303

E-post:  post.svalbard@kirken.no. Telefon: 79 02 55 60
Telefon- og besøkstid:  Tir-fre 10-14

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"