Det står skrevet i evangeliet etter Lukas.
«En gang drev Jesus ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» Lukas 11,14-28
Jeg synes dette er en merkelig historie!
Og mye jeg ikke forstår.
Kanskje passer det godt i dag!?
For vi kjenner vel alle på at det er så mye vi ikke vet.
Og at hele verden, er blitt utsatt for noe ondt som vi ikke helt rår med.
Og jeg er overbevist: Korona-viruset er ikke en ond ånd.
Og det er slettes ikke noe som kommer fra Gud!
Men kanskje kan vi lære noe av denne fortellingen likevel:
Også denne dagen, er Jesus veldig realistisk.
Ondskapen finnes.
Men vi ser også at Jesus er sterkere enn det onde.
Sykdom er ikke en straff fra Gud.
Ikke om det er Korono-virus.
Og ikke om det er dette som i denne fortellingen omtales som onde ånder.
Det er heller ikke mennesket som er ondt, men noe ondt som kommer utenfra.
Dette gir både muligheter, og maner oss til realisme.
Det onde er en realitet. I oss og mellom oss mennesker.
Men jeg er overbevist om at det gode er en sterkere kraft.
Derfor er det håp for menneskeheten.
Bare vi søker å forsterke det gode i mennesker, søker kraft og mot til å leve i kjærlighet, slik Jesus elsker oss og har gitt seg selv for oss.
Jeg har enorm tro på mennesket.
Men ser også at vi snubler.
Og at menneskelivet faktisk er en kamparena mellom godt og ondt.
Det som vi gir næring til, blir sterkere!
Og når vi snubler, tror jeg på en nådig Gud.
Men som også har skapt oss med fri vilje.
La oss bruke den til å velge og heie fram det gode!
Etter 22. juli 2011, var det et lite ledd i gudstjenesten som fikk ny mening for meg.
En del av liturgien, de faste ordene vi bruker som rammer for vår gudstjeneste, som jeg begynte å si med en annen tyngde.
De orden brukes hver gang det er dåp.
Og kalles «forsakelsen.»
Det er ikke noe trylleformular.
Men godt, og viktig å si.
Fordi det betyr at jeg ønsker å ta avstand fra noe.
Og sier det.
Jeg tar avstand for djevelen, satan og alt ondt når jeg sier sammen med dere som er i kirka:
«Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.»
Jeg vet med meg selv, at jeg klarer ikke å bære bare god frukt.
Noen ganger tar jeg del i mørkets gjerninger.
Men jeg ønsker å ta avstand.
Og i den lange, livgivende tråden som går helt tilbake til min egen dåp, holdes jeg fast – også når jeg ikke får til å gjøre det.
Det er godt å være med og si:
«Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.»
Eller velger å hvile i noen andre ord:
«Led meg ikke inn i fristelse, men frels meg fra det onde.»
Ondskapen har mange ansikt.
Noen er fordekt.
Andre er mer tilslørt.
Noen ganger, som denne dagen hos det mennesket Jesus helbredet, så kommer ondskapen til overflaten.
Jesus møtte ondskapen ansikt til ansikt.
Det gode ansikt ser mot det onde.
Jesu ansikt utstråler kjærlighet.
Ondskapens ansikt er denne gangen stumt, andre ganger er det kanskje listig beregnende, likegyldig eller dødt.
Jesus hadde makt til å helbrede.
Mens Gud også bruker helsevesen og sykehus.
Alt som er i det godes tjeneste, skal vi også glede oss over.
Jesus gikk i åpen kamp mot det onde.
Og sier også noe om at det viktig å fyllet livet med det som er godt, for ikke å gi rom for det som bryter ned.
Det kommer dager i alle menneskers liv, der en kan føle seg oppgitt, "klar" og tom.
Sånn tror jeg mange har det nå.
Korona-viruset skaker oss!
For noen år siden, satt jeg sammen med ei enke som nettopp hadde mistet en kjær mann.
Hun fant to vers fra Jesajaboken, som ble til god hjelp:
"Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd."( Jes. 41,10)
-Vær ikke redd, for jeg er med deg.
Det er ord vi trenger.
For nå kommer det nyheter som gjør oss redd.
Usikker på fremtiden.
Og fordi det er en ubehagelig påminning om at livet – det består sannelig av både godt og ondt!
Jeg blir redd, og jeg kjenner meg "klar."
Jeg trenger å få merke at det er sant,
det som står i det andre verset som hadde blitt til ekstra trøst for den enken jeg møtte:
Først: "Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke."
Og så står det:
"Men de som venter på Herren, får ny kraft; ..... " (Jes 40)
Hvordan skal vi forholde oss til alt det som ikke gjør godt?
Det går an å møte det på flere måter.
Vi kan i det lengste fornekte at det er så ille.
Eller vi kan rømme unna.
Kanskje ikke ta det inn over oss.
Prøve å tenke positivt!
Innrette samfunn og levekår
slik at livet blir lett å leve.
Mye av dette er prøvd, i den moderne verden.
Tro om ikke en del av det er mest egnet til å lure oss selv .....
Derfor velger jeg å søke et annet sted.
Og det er til et sted hvor jeg føler at ondskap og smerte blir tatt på alvor.
Det er hos Jesus.
Det fjerner ikke alle problemer.
Men jeg tror det kan hjelpe oss til å møte våre og andres liv på en sannferdig måte.
Hva var det så med Jesus?
Han gjorde under. Folket flokket seg rundt ham. Han talte med myndighet. Helbredet syke.
Likevel. Kristendommen er ingen lykkereligion.
Jesus lovte ikke et eneste menneske fritak fra prøvelser og lidelse.
Tvert om, så sa han at de som ville følge han, skulle ta sitt kors opp og følge ham.
Å være kristen, handler om å tro på Jesus.
Innse egen utilstrekkelighet,
innse at det ikke er nok å ha tro på det gode i mennesker,
vi trenger hjelp i kampen mot det som ikke er rett og godt i våre liv,
og i verden rundt oss!
Det er mer enn en flott sang, når vi synger "Navnet Jesus blekner aldri."
Kanskje synes du det er banalt, men jeg sier det likevel,
jeg tror det er sant:
"Intet annet verden bringer
håp og trøst som dette ord.
For det navn på hate vike,
for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike
skyte friske skudd på ny."
Norsk salmebok nr. 86
Denne søndagens salmer i Byåsen kirke;
Salme nr. 858 - Lei milde ljos
Postludium:
https://www.youtube.com/watch?v=uJ7IsrQgJhg