Luke 6: Gro Dahle

Det er innskriving og byen er full av folk. Men denne lille familien er heldige. De får det aller siste rommet i herberget. Les Gro Dahles nyskrevne julefortelling her.

Gro Dahle f. 1962 er en anerkjent og prisbelønt poet, prosa- og barneboksforfatter. Diktsamlingen «Hundre tusen timer» fikk strålende mottakelse i 1996. Hun har også vakt oppmerksomet med barneboken «Sinna mann», illustrert av ektemannen Svein Nyhus. Hun er blitt tildelt Aschehougprisen, Brageprisen, Kritikerprisen og nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Les hennes nyskrevne juletekst her.

 

Karoli

Av Gro Dahle 

 

Hun fikk holde Karoli. Faren ga henne tauet og nikket til henne. Hun holdt hardt, selv om hun visste at hun knapt trengte holde, for eselet ville aldri gå noe som helst sted  uten et klaps bak. Karoli snudde det lange, smale eselansiktet sitt mot henne og begynte å nappe i genseren hennes, på skulderen som om hun var en gulrot. Hun dasket den i fjeset med tauenden. Da ristet den på ørene, snudde seg tilbake mot vertshuset, og de så begge på faren som gikk fram mot den stengte døra. Faren rettet på jakka, dro en hånd gjennom håret, strøk raskt over skjegget, før han løftet hånden og banket tre bank og så lyttet han. Hun lyttet hun også. Også eselet lyttet. Og moren.

– Tror du det er noen der, spurte moren.

– Håper det, sa han.

– Kanskje de ikke hørte deg, sa moren. Stemmen hennes var trang og liten. Han løftet hånden for å banke igjen. Men akkurat i det samme, hørte de lyder innenifra. Fottrinn som løp. Rasling av nøkler. En slå som ble trukket i fra. Og så ble døra åpnet på gløtt. Og faren la fram sitt ærende.

Den lille, brede mannen kom ut på trappa, døra åpen bak ham. Han gned de fettete hendene på håndkleet han hadde i beltet. Hun så på vertshuseieren i smug, så hvordan øyebrynene nesten vokste sammen over øynene, hvordan hårfestet i pannen nesten hang sammen med øyebrynene.

– Dere har flaks, sa han og nikket for å understreke ordene sine. – Det er det siste rommet.

– Og eselet? sa faren.

– I stallen med de andre, sa mannen og nikket med hodet mot en bygning et stykke unna og spurte om det skulle være noe kveldsmat. Faren ristet på hodet, sa at de var forsynt. Forsynt. Det var ordet han brukte. Hun hadde aldri hørt faren si dette ordet før, visste ikke hva det betydde engang, annet enn at de ikke skulle ha mat, ikke annet enn den maten de hadde med seg, det tørre brødet, de tre villeplene, den fuktige, grå osten som var fakket inn i et tøystykke. Hun ville at faren skulle spørre hva slags mat vertshus kunne tilby, men faren spurte ikke.

– Det er ikke bare mitt siste rom, det er det siste rommet i hele området, hadde  han sagt, og han hadde smilt med lukket munn, som om munnen var full av smuler, og alvorlige øyne som ikke smilte i det hele tatt, øyebrynene trukket opp slik at hårfestet og brynene smeltet sammen i ett hår. Så hadde han trukket på skuldrene som for å si at sånn var det bare. Det var et sånt skuldertrekk som kunne bety alt og ingenting. Deretter hadde han gått  foran inn, ventet til alle var innenfor, bortsett fra Karoli, selvfølgelig, som faren hadde bundet igjen til en stolpe, og så hadde han stengt døra med en slå og i tillegg hadde han låst. Da hadde hun sett på faren, og faren hadde nikket. Og hun hadde tenkt at sånn var det nå når alle menneskene skulle telles. Da var det ikke rom for alle. Nå slapp det ikke flere inn. Og da føltes det både trygt og litt fint med den slåen og den store, tunge låsen.

De hadde hatt flaks. De var de siste som fikk plass, moren, faren og henne, de var de aller siste. Så var det fullt. Ingen andre steder å gå. Allikevel var hun skuffet. Faren hadde sagt at de kanskje måtte sove ute. Det hadde de ikke gjort siden den natta i ørkenen. Det hadde vært så mange stjerner at det aldri ble ordentlig mørkt. De lå tett sammen, moren, faren og hun, under det store ullteppet til bestefar, det som bestefaren hadde sagt at var vevd av kamelull og kvinnehår. Og faren fortalte om landsbyen der han kom fra og en gutt som var tyv.        

– Nå var vi heldige, sa faren og satte fra seg den tunge sekken på gulvet. Moren sa ingenting. Hun satte seg ned på sengekanten, la seg over på siden, ble liggende med ryggen ut mot rommet og ansiktet inn mot veggen og bare pustet.  – De vi gikk forbi på veien kommer til stengte dører.

– Må de sove ute? spurte hun og så på faren. Han nikket kort.

– Nå som det er innskriving, er det mye folk i byen, sa faren og bøyde seg ned over sekken, fomlet med knuten, fikk til slutt løsnet tauet og dro fram tingene. – Aldri godt å vite hva slags folk som er ute da.

– Var hun gravid, spurte hun. Faren nikket. Hun gløttet på døra, så ut i gangen. – Kan jeg gå ut? spurte hun. Faren ristet på hodet.  – Bare litt? Bare stå i døråpningen, bare gå ned trappa og stå i døra?

– Kan du ikke bare sitte stille, sa han og så på henne med det strenge blikket.

Hun satte seg ved siden av moren. Fikk knapt plass. Det var ingen stor seng. Faren måtte sove på gulvet. Det var han vant til. Moren og hun skulle ha sengen. Hvis det ikke begynte da. Hun visste ikke hva som ville skje da, hvordan de skulle gjøre det.

Hun så rundt i rommet, enkle hvitkalkede vegger, en krakk med et vaskevannsfat, det gråslitte gulvet. Det virket rent. Hun tenkte at de kanskje hadde en suppe på kjøkkenet eller en stor gryte med litt forskjellig. Hun syntes kanskje hun kunne lukte det. Moren trakk føttene opp, krøket seg sammen. Hun snudde seg. Hadde det begynt?

Det kunne begynne når som helst. Moren hadde sagt det. Og da ble det ikke mye søvn. Da måtte hun gjøre akkurat slik som moren sa. De hadde snakket om det. At hun var stor nå, at hun skulle få være med, hjelpe til. Men ikke faren. Når det begynte, måtte han ut. Sånn var det bare. Det var regelen.

– La oss få oss litt mat i magen og litt søvn, sa han. Han hentet ut tøyposen med osten og brødet. Moren sa ingenting. Hun holdt den ene hånden på den store magen. Hånden var liten og lys som en blomst eller et blad mot det mørke stoffet i reisetøyet. Hånden lå ikke bare der, den holdt, spente seg.

– Har det begynt? spurte hun moren, lente seg fram over morens rygg og prøvde å se henne i ansiktet. Moren hadde lukket øynene. Hvilte ikke, sov ikke, men knep øynene sammen. Huden strammet seg i linjer, linjene ble dypere, mørkere, skarpere. Trekkene spente. Hun pustet fort og overflatisk.  – Er det i gang? Har det begynt?

Moren nikket. Så pustet moren ut, ansiktet glattet seg, myknet.

– Be om kokt vann, sa moren. – Fort deg. Og ikke si noe. Lov meg det. Ikke et ord. Bare be om vann slik at vi kan vaske oss.

– Da får vel jeg gå da, sa faren. Han sto allerede ved døra med jakka i handa. Så gikk han de tre skrittene bort til senga og la hånden sin på hodet til moren. Hun hadde ikke tenkt på hvor store hender han hadde, ikke før nå. Morens hode ble lite i forhold.  – Hvis gud vil, hvisket han til henne, lente seg fram og kysset henne på øret og så på pannen.

Hun skulle hente vann. Hun var stor jente nå og skulle hente kokt vann. Og det var viktig, for nå var det i gang. Og ingen måtte vite det. For nå var det i gang. Og guttebarn under to år ble drept av soldatene. Hun hadde med seg mugga som sto på rommet. Hun skulle få den fylt. Og hun måtte være sterk og rask. Men da hun kom forbi døra, så banket det. Og hun skvatt til så hun nesten mistet mugga, for det var noen utenfor som banket og ropte. Det var fint at slåen var for. Det var fint de ikke kom inn, de som ropte med høye stemmer på utsiden og banket så hardt og høyt på porten. Hun kunne ikke se dem. Hun hørte dem bare. Det var de som det ikke var plass til. Det var de som måtte sove ute i natt. Og nå var hun glad for at faren hadde fortet på dem opp den siste skråninga, nå var hun glad for at han ikke hadde hørt på henne når hun ville ha en pause.

Hun hadde fått lov til å holde babyen. Den var rød og stygg og rynkete, øynene rare og navlen ekkel. Og den vrei seg, ville ikke være hos henne. Den var som et dyr. Faren holdt en hånd under ryggen på ungen, selv om hun var sterk og holdt godt fast. Og etterpå fikk ungen et teppe rundt seg, og hun og faren hadde stått ved vinduet og sett ut. For det var så fint ute den natta, så helt ualminnelig fint. Og himmelen som egentlig var svart, var blålig og lysere enn ellers. Det var et sånt rart lys over taket på uthuset og skjulet og den lille stallen lenger bak. Gyllent. Nesten som om det brant et sted lenger borte. Faren hadde stått ved siden av henne med babyen i armene og vugget på babyen. De hadde stått helt stille der i vindusåpningen og bare sett. Og moren hadde sovnet. Og babyen var rolig. Og det var en sånn natt som hun ville huske bestandig.

– Er det der månen? spurte hun. Men faren ristet på hodet. For det var ikke månen som lyste så sterkt. Og ikke var det en stjerne heller, for de var så små. Og ikke et bål. Det var noe annet. For det var ikke på bakken. Det var som en lampe som noen hadde tent. Og nå brant den så til og med trærne fikk skygger midt på svarte natta, men ikke engang natta var svart, den var blå og lys som en drøm.

– Tror du Karoli også har det bra? spurte hun, og faren sa ja. For det var en fin stall, sa faren. – Helt usedvanlig tørr og fin, sa han og vugget på teppe-bylten som var ungen.

Morgenen etter fikk hun lov til å gå ut med vann til Karoli og to harde skorper og en gulrot.  Verken døra eller porten ut var låst. Det var travelt, og mennesker kom og gikk. Det var lyder fra kjøkkenet, lyder fra gaten, noen som ropte, noen som løp, hester som stanset, seletøy som knirket, menn i rustninger, dromedarer med store, mørke øyne,  kvinner med kurver, vogner som skramlet forbi. Og hun var midt i alt og bare sto der og så, glemte Karoli, glemte babyen inne som fikk drikke melk av moren, glemte at det var i dag de skulle skrive seg inn i manntall, glemte nesten å puste, for så mange farger og lyder var det. Hele verden var akkurat her.

Ute i stallen var det også folksomt. Det var nesten som et marked. Med en gang så hun ikke Karoli, for det var flere esler og til og med noen sauer. Og det var mennesker der også. Det var de som moren, faren og hun hadde passert på veien kvelden før. Hun kjente dem igjen. Mannen sto og snakket med noen andre menn, mens kvinnen satt i det tørre høyet med et barn i fanget. Et barn! At hun turde! Tenk om de så det! Tenk om de fant dem! Tenk om det var en gutt! Og det var tre store dromedarer med store pukler som sto og drakk vann ved et trau, og hun fikk lov til å klappe den ene. Den så trist ut. Det så ut som de store øynene var i ferd med å begynne å gråte. Og det var tre menn som eide kamelene, og de var kledd i altfor fint tøy med fine ting på hodet og så nesten dumme ut, for de passet ikke inn i det hele tatt, og det var en gjetergutt på hennes alder. Han spiste et eple og lo av henne som sto der med gulroten og skorpene. Og da måtte hun forte seg å gi maten til Karoli, så det ikke virket som om det var hennes mat.

Men det var da hun så dem, soldatene. Det var da hun så at de kom mot stallen med hestene sine. Med hjelmene sine og seletøyet. Tre, fire, fem. Og hun fikk plutselig en sånn uro i seg. En plutselig følelse av at nå var det farlig for barnet som lå der i stallen, og hun fikk en sånn rar hast i seg, et sånt trykk i brystet, en sånn følelse av at hun måtte forte seg nå, for hun var stor jente, og hun hadde hjulpet moren med babyen, og det hadde gått bra, de hadde klart det, selv uten faren, men det var ikke over, for det var ikke over, for soldatene kom, og det var noe med soldatene, det var noe med alt sammen. Og hun så fra gjetergutten til barnet, fra barnet til moren, fra moren til mennene, også de med rare hatter, og til soldatene som nærmet seg, og da løp hun. Hun visste ikke hvorfor. Hun bare løp rett mot soldatene med armene rett ut. Hun løp som om hun hadde sett en brann. Og hun sa det. At det brant i tårnet. At alle måtte hjelpe til, for det brant i tårnet. Og hun løp forbi dem, ropte og skrek at det brant i tårnet, hvilket tårn visste hun ikke, men hun ropte det allikevel, at det var i tårnet, og da fulgte de etter henne, de fulgte henne vekk fra stallen, forbi brønnen, forbi uthuset, rundt hjørnet, ut på veien, videre, fulgte henne ned den støvete gaten, det virvlet opp sand, som om det røyk, men det var ikke røyk, bare støv, og så hadde hun løpt ut på torget, løpt mellom to koner med kurvene deres, løpt mellom boder, hauger med krydder på tepper, tørre planter til å pusse tennene med, pyramider av kaker, brød, tørre erter, inn i et smug, gjennom en lang gang og ut på den andre siden, og hun visste ikke lenger hvor hun var, bare at de hadde fulgt etter henne, og at hun hadde klart det, for nå var de ikke der lenger, nå var hun helt alene og visste ikke hvor hun var.

Moren og faren var klare da hun kom tilbake. Moren satt på Karoli. Faren holdt Karoli i tauet. Sekken lå ved føttene hans. Moren var stor og mørk i øyene da hun kom. Faren ble ikke glad for å se henne, bare streng og hard rundt munnen. For de kunne ikke somle mer nå. For de måtte forte seg. For det hastet. For nå skulle de skrive seg inn i manntallet. Nå skulle de bli telt. Og de var ikke lenger bare tre. Nå var de fire. Og babyen var stille da den ble telt. Og hun ble stolt. For babyen var flink og hjalp til. Så de kunne komme seg hjemover igjen, én flere enn da de kom.

– Hva skal han hete? spurte hun på veien. Moren så på faren. Faren trakk på skuldrene.

– Hva med Jesus? sa faren. Men det ville ikke moren, for alle het Jesus eller Isa eller Jeshua nå om dagen, mente hun og tenkte at Johannes var et bra navn. Ja. Det var et fint navn. Det var de alle tre enige om.