Vår historie

Kristendommen begynte å komme til Norge på 800-tallet, fra to retninger: fra De britiske øyer til Vestlandet og fra Tyskland og Frisland over Danmark til Østlandet.

Misjonærene var munker, vikinger som var blitt omvendt til kristen tro utenlands, og biskoper som fulgte sine konger.

Kong Olav Haraldsson, som falt i slaget på Stiklestad i 1030, spilte en sentral rolle i Norges kristning. Snarere enn hans brutale forsøk på å omvende folk, kom hans død til å bli avgjørende i å vende nordmennene bort fra deres gamle, norrøne tro.

Innen utgangen av 1100-tallet var Kirken fast etablert i Norge, som i de andre nordiske land. Erkebispedømmet Nidaros omfattet nåværende Norge, deler av nåværende Sverige, Island, Grønland, Orknøyene, Færøyene, Shetlandsøyene, Hebridene og Isle of Man.  

Reformasjonen

Reformasjonen kom til Norge i hovedsak som følge av den religiøse omvendelse som kong Christian III av Danmark-Norge gjennomgikk, etter mønster av mange av de nordtyske fyrster.

Til Danmark-Norge kom reformasjonen i 1536-37. I 1537 fastsatte kongen den evangelisk-lutherske tro som tvillingrikenes offisielle religion. På det tidspunkt hadde renessansens og reformasjonens idéer bare nådd en liten del av det norske samfunn.

Den lutherske reformasjon hadde startet noen tiår tidligere, av den tyske munken og teologen Martin Luther.

Middelalderens kirkelige rettssystem ble da erstattet av nye bestemmelser om stillinger og handlinger i kirken, fattigomsorg og undervisning. Den dansk-norske kongen opprettet et rent luthersk kongedømme og byttet gradvis ut de katolske biskopene med lutherske biskoper. Reformasjonen ble imidlertid ikke befestet i folket før mot slutten av 1500-tallet. Kirkegodset, som utgjorde halvparten av all jord, ble lagt under staten. Store deler av dette krongodset ble siden solgt til borgere og embetsmenn da staten trengte penger på 1600-tallet.

Sentralt i reformasjonen stod den enkelte kristnes rett til å tolke Bibelen selv, uten presteskapet som mellomledd. Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten var forutsetningen for å få Bibelen ut til de troende på deres eget språk.

Økende fyrstemakt og sterkere nasjonalkirkelige tendenser var blant drivkreftene i reformasjonen. Den første kirkelov i Danmark/Norge etter reformasjonen, Kirkeordinansen av 1537, var en viktig tekst for den kirkelige utvikling i dobbeltmonarkiet. Den foretar en grensedragning mellom det som kongen ikke har myndighet over – og det som er kongens ansvarsområde. ”Kristi ordinans” er i sin kjerne at Guds ord og sakramentene skal brukes rett. Kongens ordinans, derimot, handler om rammene for kirkens virke. Kort sagt: Kongen holdt den kirkelige lovgivning som sitt område, mens kirkens lærere (biskopene, prestene) skulle ta hånd om troens indre saker. De fyrster som regjerte i områder hvor reformasjonen slo rot, ble betraktet som kirkens fremste leke medlemmer, satt til å vise ”omsorg for religionen”.

Statskirken etter reformasjon

Ved å overta ledelsen av Kirken la kong Christian III av Danmark-Norge i 1537 grunnlaget for det statskirkesystem som ennå gjelder i Norge (og Danmark).

Innføringen av eneveldet, i 1660, fullførte overføringen av kirkelig autoritet til staten.

Selv om kongens makt gradvis ble svekket igjen, ble norske kirkesaker i de neste 200 år administrert av sentrale, regionale og lokale statlige organer som samtidig var kirkelige organer.

Biskoper, proster og prester var embetsmenn utnevnt av kongen.
Lekfolk, det vil si kongen, hans rådgivere og hans representanter, overtok noen av de roller som før hadde vært ivaretatt av kirkelige embetsmenn - fra prest til pave. Lekfolk i sin alminnelighet hadde imidlertid liten innflytelse i kirkelige saker.

Grunnloven av 1814 fastsetter at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

I løpet av de neste hundre år med svensk-norsk union ble ikke Den norske kirke i særlig grad ble påvirket av Den svenske kirke.

Like etter bruddet med dansk-norske kirkemyndigheter i den felles hovedstad København ble det i stedet opprettet et eget ministerium for kirkesaker i Norges nye hovedstad Christiania (Oslo). Samtidig økte Oslo biskops betydning.

Grunnloven av 1814 var et uttrykk for de viktigste demokratiske idealer, og satte også igang en kirkelig reformprosess.

Demokratisering og kirkereformer

De første tiår etter 1814 var de viktigste kirkelige spørsmål lekfolks adgang til å forkynne og den religiøse ytringsfrihet.

Rundt 1850 steg behovet for strukturelle forandringer innen Den norske kirke klarere fram.

Enkelte grupper som ikke hadde stort håp om at kirkereformene ville bli tilstrekkelige, valgte å gå ut av statskirken. Flertallet ble derimot oppmuntret av at Stortinget støttet et forslag om å innføre en viss grad av selvstyre for soknene. Menighetsmøter med begrenset innflytelse ble innført i 1873.

Denne utvikling førte til en bevegelse for økt medbestemmelse innen de formelle strukturer i Kirken. Uoffisielle ("frivillige") bispedømmemøter ble opprettet, og sendte fra 1873 til 1982 representanter til uoffisielle kirkelige landsmøter som møttes annethvert år.

Det var dermed to bevegelser for kirkelige reformer; en langsom offisiell og en mer utålmodig uoffisiell bevegelse.