Liturgiske klær

Liturgisk drakt bæres av prest og av vigslet diakon, kantor og kateket under utførelse av liturgisk handlinger. Også andre som innehar tjeneste i kirken, kan bære liturgisk drakt. Som liturgiske klær regnes alba, stola og messehagel.

Alba

Alba er en fotsid kappe, har sin opprinnelse fra antikken og tar opp igjen oldkirkens kjortel. Ordet alba kommer av latin og betyr lang, hvit messeserk. Vår "økumeniske alba" ble utviklet på 1950-1960 tallet av katolske kunsthåndverkere sørover i Europa.

Stoffet i en alba må ha en viss tyngde for å gi et godt fall og skal ikke være gjennomskinnelig. Albaen kan være av naturmaterialene bomull, ull eller silke, av syntetiske materialer eller av en kombinasjon mellom natur- og syntetiske materialer. Lin egner seg dårlig pga fibre som "brekker" ved bruk og kan gjøre plagget skrukkete. En alba av god ullkvalitet vil holde seg pen, være smussavstøtende og tåle mer slitasje over tid. Plagget kan fóres og ha innerlommer. Albaer som kirkene anskaffer til felles bruk må ha en lengde som gjør at prester av ulik størrelse kan bruke dem.

Alba betyr hvit. Det finnes mange varianter av hva vi oppfatter som hvit farge. Enten fargen er naturhvit eller har en svak tone av gult eller grått i seg, skal hovedinntrykket av en alba være hvitt. Bleket hvitt bør unngås. Alba i naturhvitt/gylne hvitfarger er en heldig løsning i kombinasjon med hvit stola og messehagel.

Kirkerådet har utarbeidet godkjent modell av alba. Mønster selges med egen sømbeskrivelse for alle tjenestegrupper og kan bestilles hos Kirkerådet. Det er åpen adgang for norske tekstilkunstnere og tekstilverksteder til å tilvirke alba etter godkjent modell. Mønsterrettigheten til de godkjente albamodellene innehas av Kirkerådet.

Stola

Stola var opprinnelig en duk man la på venstre skulder og som ble brukt for å tørke av svette med, på latin orariet. Fra år 320 hørte orariet med til biskopens embetsdrakt. I Den norske kirke er stolaen et farget bånd med bredde 8-12 cm som bæres retthengende eller på skrå fra venstre skulder til høyre hofte. Ved vigsling blir den røde stolaen lagt på skulderen til den vigslede.

Stolaen er et symbol i seg selv. Utover et kors i nakken eller på skulderen behøver ikke stolaen noen symboler. De liturgiske fargene er hvit, rød, fiolett og grønn, og bruken av disse bestemmes av kirkeårstid og de kirkelige handlinger.  

Dersom det skal være flere symboler på stolaen, må det tilstrebes enkelthet, og man må sørge for at symbolene er klare og blir samordnet både i motivvalg og i utførelse. Det er mulig med symbol på bare en av stolastolpene. Bruk av ulike symboler på stolpene vanskeliggjøres dersom disse i symbol- eller formspråk skiller seg fra hverandre. Det er viktig med samordning mellom fargevalg og liturgisk motiv. Se for øvrig regler for bruk av liturgiske klær og symboler anbefalt på stola.

Stola brukes normalt også sammen med messehagel og disse bør være tilpasset hverandre, slik at helhetsintrykket ikke blir sprikende. I den utstrekning det er mulig, skal det tas hensyn til kirkerommets farger og belysning i utforming av tekstiler til kirken.

For en stola som eies personlig, må man ta hensyn til kroppslengden, så stolpene avsluttes ca. 15 cm fra albaens nedre kant. For rettstilt stola kan stolpene sys vinkelrett på hverandre i nakken, fasongsys til å ligge i bue eller til å stå opp. Stolaen skal ha gjennomført lik bredde. Stolaer som skal høre til i en kirke og brukes av flere, må så langt det er mulig lages for å passe til personer med ulike skulderbredder og kroppslengder.

Materialene må gi nødvendig tyngde til stolaen, så den kan ligge stødig og følge bærerens bevegelser uten å krølle eller vri seg. Det er anledning til å lage tosidige stolaer, med forskjellige liturgiske farger på sidene. Dette anbefales ikke ved applikasjon eller broderi av symboler pga. slitasje både på stola og alba.

Det er åpen adgang for norske tekstilkunstnere og tekstilverksteder til å tilvirke stola etter tegning godkjent av biskopen. Se forøvrig godkjenning av kirketekstiler. Mønster og sømveiledning for skråstilt stola kan bestilles hos Kirkerådet. 

Messehagel

Messehagel var opprinnelig et ytterplagg som omga kroppen. Senere ble bruken innskrenket til gudstjenesten, der bare prester og biskoper bar den. Messehaglene regnes blant kirkens viktigste paramenter, tekstilene som brukes på liturgiske steder og under de kirkelige handlinger.   

Messehagelen brukes sammen med liturgisk drakt av den som forretter ved nattverd, og kan også brukes under altertjeneste  på høytidsdager. Messehagler er i kirkens eie på linje med andre tekstiler og løst inventar og utstyr i kirkerommet, og hører ikke med til prestens personlige drakt.

Messehagel lages helst av et lett, mykt og holdbart materiale.

Tilbehør til liturgisk drakt

Til liturgisk drakt hører sorte sko og strømper. Dersom man velger tjenesteskjorte, skal denne for prester være sort, grå eller blå, mens biskoper har fiolett og diakoner, kateketer og kantorer har grønn. Gravferdskappe kan benyttes over alba og stola ved begravelser.

Biskoper bærer bispekors, og proster bærer prostekors i de bispedømmer som har dette. Ellers skal det ikke brukes kors sammen med alba. Diakonisser bærer eget kors til sin diakonissedrakt.

Det er valgfritt å bruke singulum, som betyr hvitt belte. I utgangspunktet var singulum ikke tiltenkt den "økumeniske albaen". Dersom man velger å bruke det, knytes beltet enten utenpå eller innunder stolpene. Det skal knytes på venstre side.

Bispekåpe

En korkåpe bæres av biskop sammen med alba, stola og gullkors. I Den norske kirke bæres korkåpe kun av biskopene. Den brukes ved de biskopelige handlingene: vigsling/ordinasjon, bispevigsling og kirkevigsling. Korkåpen brukes i prosesjon. Korkåpen brukes ikke på prekestolen.