1.oktober innsettes Kristin Moen Saxegaard som nye domprost i Nidaros under høymessen i Nidarosdomen kl. 11.00.
I over 12 år har hun vært prost i Ringerike, med i Hønefoss som base. Avskjeden ble litt annerledes enn hun visste på forhånd. Moren døde for kort tid siden, og ble begravet forrige torsdag. I tillegg ledet hun begravelsen etter drapsofferet Jonas Aarseth Henriksen.
– Jeg kjenner at jeg kommer litt hastig til Trondheim. Avslutningen her ble preget av det som skjedde, sier Saxegaard.
Midt oppe i alt dette var det noe hyggelig også. Blant annet har hun holdt preken i sin avskjedsgudstjeneste i Hønefoss kirke med påfølgende kirkekaffe, hvor mange fra lokalmiljøet deltok.
– Med fire barn har vår familie vært synlig i lokalmiljøet, smiler hun.
Alle fire barna, tre døtre på 24, 26 og 29, samt sønnen på 21, er med henne til innsettelsen under høymessen i Nidarosdomen 1. oktober kl. 11.00.
Røtter
Røttene har hun i Hønefoss, der hun var «militærbarn» med en far som arbeidet i forsvaret.
– Han var fra Surnadal, så litt tilknytning nærmere Trøndelag har jeg gjennom det, forteller hun.
Surnadal-røttene er også representert under innsettelsen.
– Ja, to søskenbarn av meg kommer, og det blir fint!
Før hun begynte som prost på Ringerike, arbeidet hun i 15 år som forsker på Menighetsfakultetet. Der tok hun en doktorgrad i intet mindre enn Det gamle testamentet.
– Jeg ble nysgjerrig på og fascinert av mangfoldet av fortellingene der. Ja, det er mye rart der, men jeg kan også kjenne meg igjen i de hellige tekstene fra over 2500 år tilbake i tid, sier Saxegaard.
Hun ser på fortellingene i Det gamle testamentet som en skatt.
– De lever mellom oss og vi kan lene oss til dem. Vi kan speile oss i fortellingene om hva tro har vært for mennesker langt tilbake i tid, hvordan de har tolket budskapet. Vi kan også reagere og protestere mot tekstene og de idealene de formidler. Slik kan jeg som lever i dag nærme meg troen på flere måter, og kanskje forstå mer av Gud, noe jeg aldri blir ferdig med, forteller hun.
Hun synes ikke det er så lett å finne endelige svar på sine spørsmål om tro.
– Kanskje fornemmer jeg troen mer enn jeg kan beskrive den. Så liker jeg da også fortellinger der jeg ikke kan sette to streker under svaret, men at det oppstår nye spørsmål om livet og om troen, smiler hun.
Den unnselige kvinnen
En av fortellingene hun liker best fra Det gamle testamentet er Ruts bok.
– Ja, fortellingen om den unnselige kvinnen, enke og utlending, hun som seiler opp som helten. Den handler om at du ikke skal ta for gitt hvem som er liten og hvem som er stor. Gud bruker henne til å vise vei. I det er det mye klokskap, understreker Saxegaard.
– Jeg kommer nok til å nevne henne i min første preken i Nidarosdomen under innsettelseshøymessen. I Ruts bok handler det om Rut og svigermoren, mens prekenteksten tar for seg Peters svigermor. Svigermødre har jo litt forskjellig status, både nå og på Bibelens tid, men ikke i disse tekstene, viser hun til.
– Svigermoren min kommer til innsettelsen, legger hun til.
– Det er veldig stas!
Å holde sin første preken i Nidarosdomen er hun både spent på og gleder seg til. At hun føler seg så velkommen, varmer.
– Kontakten jeg har hatt med staben i menigheten gjør at den første dagen også oppleves som trygg – på et underlig vis. Å vite at de venter på meg og har forventninger til meg, er fint, sier Saxegaard.
Hun har ikke vært så mye i Nidarosdomen tidligere. Noen gudstjenester har hun vært på, og i sommer deltok hun i serien «Min tro» under Olavsfest på Vestfrontplassen.
– Så sånn sett har jeg liten «katedralerfaring». Nidarosdomen er et stort rom å fylle. Jeg ser frem til kjenne på hvilken måte det gir plass til meg.
Hun gleder seg til å bli kjent med gudstjenestelivet i Nidarosdomen. En av gudstjenestene hun skal ha i år er midnattsmessen nyttårsaften.
– Rommet er så annerledes og stort sammenlignet med andre kirkerom. Til gudstjenestene kommer både den lokale menigheten og tilreisende. Så er det et hakk opp med tanke på ressurser og muligheter. Jeg møter det med ærbødighet, sier Saxegaard.
Hun forteller at det er med skrekkblandet fryd hun tar steget fra en jobb der hun kjenner seg hjemme, der det er trygt og godt.
– Samtidig kjenner jeg meg modig og glad for nye muligheter i livet!
Hva opplever hun å forlate?
– Det er ganske trist. Jeg har vært lenge i en synlig kirke i lokalsamfunnet, peker hun på.
Etter bare et halvt år i jobben på Ringerike, ble hun involvert i krisearbeidet rundt tragedien på Utøya i 2011. Midt i alt som var bare grusom, opplevdes det godt å få være kirke som ble en viktig samfunnsaktør.
– Ikke minst var det en god erfaring å stå sammen med de andre involverte etatene, understreker hun.
Siden har hun hatt mange gode opplevelser med kirka som samfunnsaktør i samarbeid med andre, både i forbindelse med andre kriser og i kampen mot rasisme. I løpet av disse årene har hun også opplevd kirka har fått mye oppmerksomhet i lokal media.
Sammen om det gode
Hun viser blant annet til da kirka sammen med palestinere og kurdere fikk lov til å ha en motdemonstrasjon mot SIAN (Stopp islamiseringen av Norge)-markering i Hønefoss.
– Å stå der sammen med forstander i moskeen og oppleve at vi står sammen om det gode, det var sterkt, minnes hun.
Når hun nå forlater Hønefoss, forlater hun også et hyggelig kollegafellesskap.
– Vi har vært en flokk som det er vemodig å forlate. Så er det alle enkeltmenneskene jeg har fått lov til å bety noe for, ikke minst gjennom de mange gravferdene jeg har hatt, viser hun til.
Som domprost blir hun nærmeste overordnede for prestene i Nidaros domprosti, som foruten Nidaros domkirkes sokn består av Bakklandet, Lademoen og Lade sokn. Hun vil også være fast vikar biskopen.
– Ja, det blir neppe så mye vanlig prestetjeneste som det jeg har nå, peker Saxegaard på.
Gjennom kriser har hun også sett hvor sterkt kirka står.
– I forbindelse med drapet i høst samarbeidet vi med kriseteamet om å holde åpen kirke. Vi i kirka har kompetanse på å samle folk på en god måte. Vi vet hva vi skal gjøre for å lage en trygg og høytidelig stund. Vi har rommet, og rommet har en retning som taler for seg selv uten at det blir påtrengende. Vi er sorgarbeider, ikke misjonærer i sånne stunder, peker Saxegaard på.
Egen tro rystes
Etter 22. juli 2011 ble det til at kirka fortsatt samarbeidet i ulike sammenhenger når det oppstod noe.
22. juli gjorde noe med henne.
– På den tiden hadde jeg selv tenåringer. Å møte tenåringer som hadde vært på Utøya og foreldre som hadde mistet sine tenåringer, gjorde meg enda mer bevisst på hva som er viktig og ikke viktig med tanke på tro, forteller hun.
Hun opplevde at kirkes oppgave i alt det forferdelige var å stå fast på at vi tror Gud er her nå, selv om alt rystes.
– Å få være tydelig kirke når troen står i spill, når spørsmålene om hvem skal vi tro på, har betydning for hvordan vi opptrer som kirke, mener Saxegaard.
Slike erkjennelser preger også hennes egen tro.
– Når slike forferdelige hendelser skjer, rystes også min egen tro, forteller hun.
Hun har derfor ikke så mange «trossannheter» igjen, sier hun.
– Når vi diskuterer saker som for eksempel synet på barnedåp, kan jeg kjenne at jeg blir litt forsiktig. Det er ikke der det står på spill for meg. Det umistelige i min tro ligger ikke så mye i dogmene (de teologiske læresetningene, red.anm.), men heller i spørsmålene om hvem Gud er, hvem den enkelte er for Gud og hva det vil si at vi er Guds barn, sier hun.
«Om vi lever, eller vi dør, hører vi Herren til» – er ord hun alltid kommer tilbake til.
– Både når livet står som mest på spill, både når vi innlemmes ved dåpen og når vi tar avskjed, er det disse samme ordene jeg kommer tilbake til. I dem ligger grunnlaget i troen for meg, forteller hun.
I løpet av de nærmere 13 årene på Ringerike, har hun som sagt også opplevd mye glede. 22. 02. 2022 står spesielt frem som gledens dag. Da viet hun og kollegaene 21 par! Å kunne vie par i enklere rammer og hvor det ikke trenger å koste all verden og ikke alt er planlagt til minste detalj, det har hun sansen for.
Et av parene husker hun spesielt godt.
– De kom i lunsjen på jobben for å gifte seg. Med seg hadde de kollegaer som forlovere og gjester. Etterpå dro de tilbake på jobb igjen!
Med seg til Trondheim har hun hunden Jippi. Familien har hatt mange dyr opp gjennom. – Har man barn får man dyr. Det har vært både kaniner, fisker, marsvin, rotter, katt og hund.
Jippi blir nok et godt familiemedlem å ha med seg til Trondheim. Matmor er fascinert av ikke-verbal kommunikasjon, enten det er med små barn, demente foreldre, eller dyr. Og det kan Jippi mye om!
Ny jobb, ny bolig, ny by, nye mennesker, nye oppgaver og en hel katedral venter på Kristin Moen Saxegaard. Varmt velkommen skal hun være!
Tekst: Karina Lein, kommunikasjonsrådgiver, Nidaros domprosti