Pål Norheim f. 1962 fra Mo i Rana. Debuterte med romanen «Gottfried von Baaders dagbok» i 1998. Ga i 2014 ut prosasamlingen «Oppdateringer», som fikk strålende kritikker og som ble nominert til Brageprisen 2014. Har markert seg som oversetter og essayist. Vokste opp i en misjonærfamilie, og bruker denne bakgrunnen i sin adventstekst på kirken.no.
Med et halvt øre
Av Pål Norheim
Krybbe og stall, engler og gjetere: Under oppveksten på 1960- og 70-tallet var det noe nesten hjemlig ved skildringen av Jesu fødsel. Vi bodde i en etiopisk småby som het Debre Zeit, som betyr "Oljeberget". Når vi reiste på ferie til Langano-sjøen eller badestedet Sodere, pleide vi å kjøre innom nabobyen Nazaret for å spise spaghetti bolognese. Ofte måtte vi bremse opp fordi gjeterguttene førte kyrne og sauene langs veien. Åkrene ble pløyd av okser med treploger som ikke hadde forandret seg siden bibelsk tid. Og selv om ingen av oss hadde sett de himmelske hærskarer, trodde vi på dem som noe helt selvfølgelig. Det gikk dessuten historier om misjonærer som hadde sett engler - og hadde de ikke sett dem, så hadde de i alle fall hatt englevakt i farens stund.
Moren min kom fra Mo i Rana, faren min fra Oldereid i nærheten av Bodø. I Debre Zeit var de lærere ved The Etiopian Evangelical College, en lærerhøyskole som utdannet studenter fra hele landet. Når faren min holdt prekener eller talte ved festlige anledninger, snakket han alltid en slags østlandsk, selv om den nordlandske aksenten var tydelig. Bibelen han leste fra var riksmålsutgaven fra 1930, følgelig hadde også opplesningen av juleevangeliet dette nesten offisielle preget, som om han henvendte seg til en større forsamling, og ikke til den vesle familien i stuen.
Høytlesningen fant sted rett før gaveutdelingen. Haugen av pakker under treet var beskjeden, men spenningen var like stor som i senere år hjemme i Mo i Rana, da det bugnet av gaver. Følgelig hørte jeg aldri helt på hva pappa leste opp; jeg var altfor spent på hva besteforeldrene mine hadde sendt i posten fra Norge.
"Det skjedde i de dager", år etter år: Juleevangeliet gikk inn det ene øret og ut det andre. Det eneste som kunne fått meg til å spisse ørene, var hvis han plutselig hadde lest feil tekst - dét ville jeg ha merket.
Tett i tett med denne evangeliske atmosfæren, i høytidene såvel som til hverdags, lå syndens verden. Den fikk jeg glimt av under badeferiene ved Langano-sjøen eller i Sodere: raske sportsbiler, speedbåter, kvinner i små bikinier - diplomatbarnas og de velstående etiopernes luksusliv. Dertil smugrøyking under ettermiddagsvandringer i Addis Abeba sammen med en klassekamerat.
For ikke å forglemme pop- og rockemusikken som lød fra kassettspillerne våre på den norske internatskolen i hovedstaden. Den talte til en annen del av oss, den lokket oss med verdslige fristelser, lengsler og drømmer, og ble da også snart stemplet som syndig av lærerne på skolen, selv om den ikke ble direkte forbudt.
Også dette lyttet jeg til med et halvt øre, som i distraksjon. Når jeg hørte George Harrison synge: "Something in the way she moves/ attracts me like no other woman", eller John Lennon: "Imagine there's no heaven/ It's easy if you try/ No hell below us/ Above us only sky", var det ikke tekstene som opptok meg, men klangene i musikken: trommene, gitarsoloen, pianoet og stemmene - Harrisons klagende, nesten gråtende røst, Lennons langt barskere stil - og gjerne med en romklangeffekt lagt på vokalen, som om den kom langt bortefra.
Og likevel: Hadde Harrison under en avspilling plutselig sunget verselinjer til "Imagine" i sangen "Something" eller omvendt, ville jeg straks spisset ørene og hørt at det var feil. Jeg både hørte og hørte ikke.
Slik forløp mine oppvekstår, med den ene foten i den religiøse verden - det nesten bibelske universet med okser og gjetere, kveldsandakter og englevakt - og den andre foten i den verdslige - den moderne, litt James Bond-aktige drømmeverdenen med lettkledde kvinner, vannski, sportsbiler og Marlboro-sigaretter. Ordene som uttrykte troens budskap motsa de som uttrykte syndens budskap, men i tolvåringens ører ble de snappet opp i en tilstand av distraksjon; de gikk inn det ene øret og ut det andre - som om en permanent kulturkonflikt, en umerkelig ordkrig utspilte seg der inne i øregangene.
Og likevel har begge disse kulturene merket meg helt til i dag. På både gjenkjennelige og forvrengte måter lever de og er virksomme i meg, den ikke-troende, slik de er virksomme i millioner av kristne, jøder og muslimer som har vokst opp med en fot i troens og forfedrenes verden, og den andre i modernitetens verdslige fristelser og håp.