Luke 23: Håvard Syvertsen

"Ansiktene til de som tok imot barnet forandret seg, myknet, og de smilte. Det var som om vi alle i kirkerommet forandret oss. Plutselig var vi mennesker." Les Håvard Syvertsens adventstekst her.

Håvard Syvertsen. Foto: Studio Vest AS/Aschehoug

Håvard Syvertsen f. 1962 debuterte med novellesamlingen «Nå ville han ikke tenke på det». «Betzys sommer og andre fortellinger» fikk strålende mottakelse i 2000. To år senere fikk han et litterært gjennombrudd med romanen «I lyset». Er i 2015 aktuell med romanen «Jacayl er kjærlighet på somali», skrevet sammen med Amal Aden.

 

Om juleevangeliet

Av Håvard Syvertsen

 

For noen år siden var jeg på julegudstjeneste i Vestre Aker kirke i Oslo. Jeg husker akkurat den gudstjenesten så godt av en spesiell grunn. Presten, Helge Fisknes, beordret de som satt inn mot midtgangen ut på gulvet slik at de dannet en kjede fra alteret og ned til kirkedøra. En kvinne med et spebarn i armene reiste seg på første benk, barnets mor, viste det seg seinere, og rakte barnet til den første i kjeden. Presten ga beskjed om at barnet skulle sendes ned gjennom kjeden, fra armer til armer. Vi som ikke var en del av kjeden, kunne se hvordan barnet med største varsomhet ble sendt fra menneske til menneske ned hele midtgangen. Ansiktene til de som tok imot barnet forandret seg, myknet, og de smilte. Det var som om vi alle i kirkerommet forandret oss. Plutselig var vi mennesker. Ja, det var vi jo fra før, men plutselig var vi mennesker på en annen måte, en viktigere og dypere måte enn vi var i virkeligheten der ute, som, kan man tenke seg, for mange i dagevis hadde vært et kav for å bli ferdige til jul. Hva var det som hadde skjedd? 

For mer enn 2000 år siden ble et annet barn født under de usleste kår et helt annet sted. Da han ble voksen skulle han si: ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.”

Hvem er det som snakker? Det er Jesus, selvfølgelig, men hvem var han?

Jesus var jo ikke bare Guds sønn, dogmatikken sier at han er en del av den treenige Gud. Det kan altså med en viss rett sies at det var Gud selv som ble født under de fattigste omstendigheter. Om dette faktisk er «sant» er et trosspørsmål. En kan tro på det eller la være. Men bildet snakker. Bildet av det utsatte barnet født inn i en brutal verden, det er et bilde som har snakket i to tusen år. Like lite som vi trenger å tro på at «Guernica» av Picasso er en realistisk gjengivelse av krig, trenger vi å tro på bildet av barnet i krybben som et realistisk bilde av Gud. Bildene snakker til oss uansett, fordi de bærer i seg en fortettet sannhet. Hva er det «julebildet» sier?

Kanskje sier det noe om hvordan det er å være et menneske født inn i verden. Ikke bare når vi er barn, men senere også. Selv de av oss som til daglig klarer oss utmerket, vet et sted i oss at egentlig er vi utsatte, egentlig kan livet, eller døden, ramme oss når som helst. I det ligger det at ingen av oss klarer seg alene, og i det ligger også en forpliktelse til å være der for andre. Slutter vi med det, har vi tapt. Da lar vi ikke bildet snakke til oss lenger.

Kanskje var det dette som gjorde sånt inntrykk den julaftenen i Vestre Aker kirke. Stilt overfor det konkrete barnet viste alle ærbødighet og varsomhet. Som om et imperativ ble fulgt: Se! Ta ansvar!

Og de viste glede. Kanskje gleden har med ansvaret å gjøre? Vi trengs.

”Guds lag finns nedsänkt i hjärtat, en muskel

som skall tvinga oss in i ett val, det goda är möjligt,

det andra är ett val”

Det er den svenske forfatteren Kristian Lundberg som skriver dette i diktsamlingen ”Vi är de döda, nu snart”. Og det er vi jo, alle sammen, om enn de fleste av oss blir eldre enn Jesus ble. For vi veit jo hvordan historien om ham ender. ”Det andra” velges, og 33 år etter at han ble født, spikres han til korset.

Vi veit at verden er sånn. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, skriver Paulus. Slik er verden, og slik er vi. Paulus formulerer et eksistensielt vilkår, og det går ikke over. Det finnes i det lille, i det blikket vi ikke besvarer, den handlingen vi ikke utfører og som vi ofte greier å finne en god grunn til ikke å utføre.

Og det finnes i det store. Denne høsten har vært preget av bildet av den lille, syriske gutten som ble skylt i land fra Middelhavet. Det skjedde, og det skjer igjen. Igjen? Nei, noe blir borte i den formuleringen: Det at hver eneste gang det skjer, skjer det også helt på nytt. Med dét mennesket. Det lille barnet noen en gang har holdt i armene, våket over, passet på. Nå finnes ikke det barnet mer. Det ligger skylt i land på Middelhavsstranda, eller det blir sprengt i stykker av en mine langs veien. ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” Skal vi ta den kristne fortellingen på alvor, er det Gud som snakker. Eller det hellige.

Vi gjør det mot det hellige.

Men likevel dette imperativet: Se!

For en optimisme som ligger i det, for en tillit. Det gode finnes også, ikke bare på julegudstjenesten i Vestre Aker kirke. Det finnes, her i verden, helt konkret. Et vennlig blikk, streifet av en hånd, mennesker som redder andre mennesker opp av havet.

”Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det”, kan vi lese i åpningen av Johannes-evangeliet. ”And the light shineth in darkness; and the darkness comprehended it not”, heter det i den engelske King James Bible. Jeg veit ikke hva som er nærmest originalen, men jeg veit hvilken formulering som sier meg mest. Det er noe nesten mystisk i dette ”comprehended it not”. Det er på en måte det ondes problem snudd på hodet: Hvordan kan det gode eksistere i en verden så full av ondskap?

Kanskje fordi ”Guds lag ligger nedsänkt i hjärtat”? Jeg veit ikke, men jeg veit at det er bra for meg å tenke det. Slik juleevangeliet også bærer i seg både lys og mørke, for igjen, vi veit jo hvordan fortellingen ender.

Lyset og mørket, sånn er det, og fortellingen om Jesus minner oss ustanselig om det. Skjerp deg! sier den. Vær tilstede. Det er nå du har din tid, ikke en annen gang.

Selvfølgelig mislykkes vi. Men så prøver vi igjen.

Det er det også plass til i den kristne fortellingen.

Takk og lov. 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"