Kari Bremnes f. 1956 er en av Norges fremste visesangere, musikere og tekstforfattere. Hun debuterte med platen «Folk i husan» i 1980. Hun har også bakgrunn som journalist i Aftenposten. Har vunnet Spellemannprisen flere ganger og Tekstforfatterfondets ærespris.
Av Kari Bremnes
Tante Rikka spilte zither. Et enkelt strengeinstrument med sprø klang. Hun sang med skimmer i stemmen: ”Jeg har en herlig telefon og linjen den er klar.” Vi snakker himmelen. Hun tvilte ikke på at noen tok telefonen der. Hun tvilte ikke på noe. Over divanen hang et fløyelsteppe med to små barn, vaklende over ei skummende elv, en engel hjalp dem.
Brødskiver med sukker, knasing i tennene, strengelyden fra zitheret hennes, smellvakker blåbærsaft i klare glass og rundt munnene. Vedkomfyr, lukt av brente kaffebønner. En svart Bibel på kjøkkenbordet, godt brukt, enda mer slitt enn zitheret hennes.
Egypt, Syria, Palestina, Jerusalem, Golgata, Sinai, Nasareth. Tante Rikka hadde aldri vært utenfor Kvæfjord, men dette landskapet hadde hun inne. Leggene hennes var tykke som tømmerstokker, ellers var hun lett i kroppen, syklende mellom husene, glemte lett, lo lett, sang lett, tvilte ikke. Det var lysende nordnorske somre uten netter, med stank av kumøkk, duft av timotei og kamfer, ringling fra sauebjeller i marka. Det var tiden da alt slo inn som det det var og ikke trengte tolk. Jeg kan aldri ha vært nærmere buddhismen enn på kjøkkenet hos tante Rikka.
Sommer kom og gikk, en barndom også. Jeg reiste lenger enn til Kvæfjord; London, Paris, Berlin, New York, Tokyo. Befriende, berusende, begripelig. Og jeg reiste til Midtøsten. Røkte vannpipe i Damaskus, handlet teppe og silkestoffer på basarene, fikk lopper på hotellet i Aleppo, tente lys i Fødselskirken i Betlehem, gikk på Golgata, kom til Nasaret. Det var virkelig, men begripelig var det ikke. Alt slo inn som noe annet og forstyrret begripeligheten.
Jeg fikk en venn i Nasaret, Rim Banna, og reiste med henne for å holde konsert i Betlehem. Israelske soldater stanset oss på veien, Rim visste om en sti der sauene gikk, vi fulgte den til fots og nådde konserten. En ung, høygravid kvinne og mannen hennes ble også stanset, de måtte stå igjen i stekende sol ved porten til Betlehem, på ubestemt tid.
Det gikk langsomt opp for meg at jeg var kommet til steder som det var umulig å forholde seg til som realisme og geografi. Jeg kom fra mysteriet, mytene, helligdommene, blåbærsaft og sukker. Jeg kom til duftene i tante Rikkas Bibel: olivenolje, sedertre, lotus, akacie, myrra og balsam. Jeg kom med lyden av et ustemt zither og en lys, frimodig sangstemme til en som aldri tvilte på noe, ikke engang jomfrufødsel. Jeg hadde vært her før, med en annen del av meg, som plutselig trengte tolk.