Gaute Heivoll f. 1978 fra Finsland utenfor Kristiansand. Debuterte i 2002 med novellesamlingen «Liten dansende gutt». Fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Før jeg brenner ned» i 2010, som han ble tildelt Brageprisen for. Tildelt Sultprisen i 2011. Nominert til den prestisjetunge IMPAC Dublin Literary Award i 2014.
Av Gaute Heivoll
Jeg så gjenskinnet av lyset i dyreøynene. Det raslet i kjettingene, kyrne hadde allerede reist seg, og nå vendte de hodene mot meg. Tre dager tidligere hadde det store snøfallet brukket en furutopp som traff strømlinja inn til låven, og jeg hadde måttet finne fram de gamle fjøslyktene både morgen og kveld. Jeg hengte lykta over den innerste båsen mens flammen bøyde seg bak glasset, så knelte jeg ved siden av dyret, brettet opp skjorta til over albuen, og varsomt førte jeg hånda og underarmen inn i henne. Lenge satt jeg på kne og kjente omkring i det varme, levende mørket. Hun vendte hodet bakover og så på meg med svarte, oppspilte øyne. Det var som om hun forsto. På et tidspunkt lukket jeg øynene som om det var inni meg selv jeg famlet meg fram.
Etterpå gikk jeg opp på låven. Jeg hengte lykta på naglen i veggen. Lyset brant urolig med en høy flamme som sotet glasset. Det var den gamle fjøslykta etter faren min. Jeg hadde selv stått og sett ham henge lykta fra seg på nøyaktig den samme, rustne naglen. Jeg stappet neve på neve med halm ned i striesekken, høyrusket glitret som svevende iskrystaller, jeg så frostrøyken fra munnen som straks løste seg opp og forsvant. Nede i fjøset strødde jeg ny halm utover golvet, og da sekken var tom, ble jeg stående og så på dyret som pustet raskt og anstrengt. Så slokket jeg lykta og gikk inn.
Moren min lå slik hun hadde gjort de siste dagene. Hun kjente meg ikke lenger. Noen ganger da jeg kom med maten, så hun skrekkslagen på meg. Andre ganger var det som om hun i dypet av seg selv forsto hvem jeg var. At ansiktet virket kjent, at hun hadde sett meg før en eller annen gang i løpet av hennes snart nitti år på jorden. Denne kvelden var hun rolig, mild og forsonlig, men likevel langt borte. Hun snudde seg og så forundret opp på meg da jeg satte suppeskålen på nattbordet.
– Se her, mor, sa jeg. – Nå må du spise.
Jeg satt lenge hos henne. Etter en stund kom det en slags spørrende rådløshet i ansiktet hennes som minnet om et barn; som om hun ikke forsto hvorfor hun lå der, hvorfor jeg satt ved siden av henne. Hva som skulle skje. Hvem som skulle komme.
– Vil du legge deg nå? spurte jeg da hun hadde spist.
Hun så opp på meg.
– Men skal vi ikke reise?
– Nei, mor, sa jeg. – Vi skal ikke reise.
– Men mamma sa jeg måtte gjøre meg klar.
Jeg svarte ikke. Lenge stirret hun oppmerksomt mot døra. Jeg satt hos henne til hun sov. Deretter kledde jeg på meg og gikk ut.
Månen kastet et melkeaktig skjær over tunet og låven. Frosten dannet et slags flammemønster oppetter veggen over de utette fjøsvinduene. Kyrne rautet som fra et sted i underjorden. Jeg tente lykta før jeg gikk inn. Denne gangen var flammen klar og rein og steg så høyt at varmen mot hanka ble uutholdelig. Det kom for meg et minne om da faren min brant seg og slapp lykta i bakken uten at glasset knuste. Jeg måtte sette den fra meg i snøen et øyeblikk, og da jeg snudde meg mot huset, syntes jeg at mor sto i vinduet og så etter meg slik hun sto da jeg var barn.
Kalvingen var i gang; halmen var blodig, det hang en skjelvende slimtråd ut av henne, og da jeg nærmet meg, vendte hun hodet bakover som sist. Denne gangen fikk jeg tak i kalven inni henne; forsøkte å dra, men ikke for hardt. Jeg ga henne tid. Jeg kjente varmen hennes. Hjertet og angsten som dunket dypt inne i henne. Langsomt kom kalven til syne. Hun pustet tungt. Jeg fikk en uhyggelig, blafrende følelse av at mor hadde fulgt etter meg. At hun hadde gått ut av huset og i dette øyeblikket sto på tunet i den hvite nattkjolen, det samme tunet der hun hadde tråkket de siste sytti år, men nå fullstendig fortapt, ute av stand til å vite hvor hun skulle gå.
Brått steg flammen i lykta og lyset ble med ett sterkt og klart. Alt ble tydelig; kyrne omkring meg, hesten som sto og stirret nervøst borte ved døra med de store, blanke kvinneøynene. Så brant flammen ut og det ble stummende mørkt. Kalvingen var kommet så langt at jeg ble sittende på kne i det fullkomne mørket mens jeg fikk nytt grep om klovene og dro forsiktig, men bestemt. Det forunderlige var at ingen av dyrene lot til å reagere på mørket. Jeg hørte dem omkring meg, det klirret svakt i kjettingene. Og det slo meg at slik sto de hver eneste natt. Det var jo slik det skulle være. Mørket gjorde dem rolige. Det var i mørket de hørte hjemme.
Jeg holdt kalvehodet mens jeg dro i begge frambeina. Mer og mer var på vei ut, og med ett ga noe etter og jeg kjente hvordan hele kalven skled ned i halmen på golvet. Med famlende bevegelser fikk jeg skrubbet den rein. Den var varm og levende og ga fra seg halvkvalte strupelyder, som kunne ha stammet fra et menneske.
Mor sto ikke på tunet da jeg kom ut. Ytterdøra var stengt. Vinduene svarte. Fingrene mine var klebrige av noe som måtte være blod. Da jeg kom inn, sto jeg lenge foran speilet og vasket meg i det lunkne vannet. Jeg så opp i speilet, men han jeg så, var ikke han jeg følte meg som. Jeg stanset foran døra hennes og lyttet, så fant jeg den andre lykta, den faren min kjøpte ny, men aldri fikk brukt, og gikk ut igjen i fjøset.
Kalven forsøkte å reise seg, men beina ville ikke bære. Jeg fant enda mer høy og noen tomsekker fra låven. Jeg gjorde reint, skjøv den slimete halmen, blodet og etterbyrden ned i hullet i golvet, og alt sammen landet i gjødselkjelleren med små klask. Jeg sto et øyeblikk og så på kalven og moren, som nå hadde reist seg og stirret på meg som om hun visste hva jeg tenkte. Jeg besluttet å vente til morgenen med å skille dem.
Da jeg kom inn i huset, merket jeg at noe ikke var som det skulle være. Det tok litt tid før jeg forsto. Lyset i gangen var tent, og døra til soverommet hennes sto på gløtt. Da jeg kom inn satt hun ferdig påkledd på senga.
– Endelig, der er du! utbrøt hun litt irritert.
– Hva har skjedd? sa jeg.
– Jeg har vært klar lenge, jeg, svarte hun.
Jeg gikk inn i rommet og satte meg i stolen ved senga. Hun hadde redd senga pent opp etter seg, hun hadde lukket vinduet og trukket gardinene til side så jeg kunne se taket på låven som en helt svart egg som skar i himmelen.
– Mamma, sa jeg.
Det lød som et spørsmål. Hun lot ikke til å høre.
– Skal vi gå nå? sa hun.
– Hvor har du tenkt å gå? spurte jeg.
Hun så på meg, lenge. Det var som om det gikk opp for meg hvem jeg var.
– Jeg kan da ikke være her lenger, sa hun. – Jeg må hjem.
Jeg ble sittende lenge ute av stand til å gi henne et svar. Hun så på meg med spenning, forventning, men også med mistenksomhet.
– Ja, da får vi gå da, sa jeg.
Jeg støttet henne over golvet, men da hun først kom seg på beina, insisterte hun på å gå selv.
– Det er vel ikke langt? sa hun.
– Nei da, svarte jeg. – Du er jo kjent. Du kan jo veien.
Dette lot til å berolige henne. Hun tok veska i den andre hånden, og gikk foran meg ut gjennom døra. Ute i gangen stanset hun igjen.
– Husk lyset, sa hun med samme stemme som hun hadde brukt for å irettesette meg for lenge siden.
Jeg nølte et øyeblikk. Så gikk jeg inn igjen på soverommet. Det var kaldt der inne. Vinduet lukket. Senga oppredd. På veggen over kommoden hang konfirmasjonsbildet av faren min, der han stirret stolt og litt redd inn i framtida. Det var bildet der han hadde mitt ansikt. Det var meg han så på. Så slokket jeg lyset.