Vi har lært navn på nye byer i vår. Byer få av oss visste om før: Mariupol – Marias egen by ved Azovhavet. Oppkalt etter et berømt ikon som hører til i byen. Nå er hele Marias by fullstendig rasert. Svartbrente boligblokker med hull tvers gjennom fra rakettenes fulltreffere. Hva har de opplevd, de som bodde der, de som skjulte seg i kjellerne? Innbyggerne drept, rømt eller deportert østover.
Butsja – en fredelig forstad til Kyiv. De som bor og bodde der har kommet oss nær, gjennom rystende reportasjer med nærgående bilder av ufattelig brutal vold mot sivile. Ei hånd med rødlakkerte negler strakt ut på asfalten, en mann som har falt i døden sammen med sykkelen sin, ved en annen ligger handleposen med potetene som trillet ut over asfalten. Konfrontert med bildene kan vi fatte en flik av råskapen som er sluppet løs. Millioner på flukt.
Vi kunne fortsette denne krigens geografi-time lenge, men jeg tror du skjønner hva jeg vil fortelle.
Vi har grått av å se nyhetene, våkna om natta av inntrykk og uro. Kanskje har du stått opp og lagt dyna tettere rundt de du er glad i, sendt ei ordløs bønn til en guddommelig kraft som synes fjern, midt i mørket.
Vi har tørket tårer over nasjonalfølelse, sivilt mot og kjærlighet til landet og friheten. Vi beundrer ukrainernes standhaftige kampvilje og mobilisering av sivil motstand fra gammel og ung. Og midt i alt det dystre. De to nyforelskede helsearbeiderne som gifter seg – på T-banestasjonen, hvor ikke flyalarmene avbryter vielsen. Måtte de begge overleve! Et barnehjem passerer grensen med tog. Kvinner og barn som er lettet over å være trygge. Alle som åpner hjemmene sine for fremmede som trenger dem.
En hel nasjon opplever sitt Getsemane med prøvelser og mørke. Andre kriger i verden når ikke fram til oss gjennom medienes flimrende korttidsminne. Millioner av andre av innbyggere på jorda deler skjebne med de vi nå bærer med oss i tankene.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det fortettede dramaet i den kristne påskefortellingen dirrer i sitt dypeste nullpunkt i ropet fra den korsfestede Kristus på korset. Mange mennesker gjør hver dag Jesus sitt rop til sitt eget. Ensomme og maktesløse i en av verdens mange kriger, eller som offer for undertrykkelse, i angst, sykdom, eller i møte med døden. Menneskers personlige langfredager kommer i mange former, akkurat nå har vi fått dem så trykt oppi ansiktet at vi ikke kan unngå å se dem vi ellers ser forbi. Ondskapen er aktiv og til stede i verden, om noen har vært i tvil om det. Hvordan kan Gud tillate alt det onde som skjer i verden? Det finnes ikke enkle svar. Det er et spørsmål på så dypt vann at vi ikke ser til bunns i det.
Den kristne tro vil løfte fram påske-fortellinga om Gud, som selv gikk ned i dypet av mørket. Ingen er etter den tid helt forlatt. I all fornedrelse, skam og lidelse er Jesus til stede sammen med den som lider. Ingen er forlatt i mørket. Gud står på menneskets side, på den lidendes side, på den fattiges og sultnes side av bordet. Det er Jesu eget blikk vi ser i øynene til våre medmennesker. Den Gud som bøyer seg helt ned og blir den avmektige Gud, solidariserer seg med mennesket og hele sitt skaperverk. Guds navn kan aldri brukes til å legitimere vold og urett – det kan bare misbrukes til slikt.
Det er en sterk forbindelse mellom julas - og påskens fortellinger. Forbindelsen heter kjærlighet. Slik Jesus skapte en vei gjennom døden til livet, finnes veien også for oss. Jesus har aldri forlatt sin elskede verden, men er her sammen med oss, i alt det som er våre liv. Håpet finnes, fordi påskemorgen kom. Livet og håpet bor hos oss- tross alt. Gud bærer sin sårede verden.
Kampen for det gode pågår hele tiden. Hver dag har vi en ny mulighet til å velge det gode, til å velge barmhjertighet og kjærlighet.
I år går vi inn i påskeferien med et større alvor rundt oss enn på lenge. Du og jeg kan glede oss over at vi kan sitte i solveggen ute, eller inne bak regnvåte ruter. Være glad for at vi kan gå på jobb om det er det vi skal gjøre denne påsken, og vite at både huset der vi bor og de som står oss nær er der når vi kommer hjem. Det er kanskje ikke så farlig om snøen er råtten, regnet er på tvers eller påskematen ikke blei heilt topp.
Kanskje er det i år at du skal legge ut noen ekstra sjokoladeegg til barna, glede deg over fellesskapet rundt frokostbordet, gi deg tid til å lese ferdig boka eller lytte etter stillheten. Ta skituren opp til utegudstjenesten der du bor og vær sammen med andre, møt en venn på kafé, inviter den nye naboen på kaffe - og være takknemlig for livet, slik det er. Det er tross alt selve Livet.
Vi er til for hverandre. Den rumenskfødte fredspris-vinneren Elie Wiesel sa: «det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, - det er likegyldigheten.» Å være menneske er alltid å være med-menneske. Livet selv kaller oss til å være med-mennesker der vi er, slik vi kan. Kjærligheten kaller oss til handling, slik enhver oss kan der vi er. Vi hører inn i samme fellesskap – det er opp til enhver av oss å velge side; i smått og stort.
Biskop i Nidaros
Herborg Finnset
Påsken 2022