Det var natt. Jakob var alene. Det var ingen rundt ham. Han var overlatt til seg selv.
Alene i mørket. Hva hadde han å frykte? Alt.
I ly av mørket kom angriperen, og han kampen for å overleve.
Ansikt til ansikt stod de der. De kjempet med hverandre hele natta.
Korsalteret kledd i regnbuefarger.
I møte med en ukjent motstander, en trussel som kunne utslette ham, oppstår en kamp på liv og død – en kamp om retten til å eksistere videre. En kamp for livet. Når vi har lest hele fortellinga høyt sammen, skjønner vi at kampen Jakob overlevde denne natta, var en kamp med Gud selv. Han ga motstand, og ga seg ikke. Han blei prøvd til det ytterste– og holdt ut.
Det er en ekstraordinær kraft i mennesket Jakobs brytekamp med den fremmede. Alt han var og hadde stod på spill. Selv med en smertefull skade kommer Jakobs innbitte svar: Jeg slipper deg ikke – før du velsigner meg. Du må gi meg den livskraften og anerkjennelsen som velsignelsen bærer med seg.
Kapellan Kristina Bjåstad (f.v), gateprest Kamille Nygård og biskop Herborg Finnset.
Når vi bruker denne fortellingen i regnbuemessa i dag, er det fordi vi kanskje kan kjenne oss igjen: Når vi opplever at livet er en kamp med krefter som er så mye sterkere enn oss, - eller til og med en kamp med Gud.
Vi trenger fremdeles oppgjøret med gamle forestillingene om hvem Gud er eller hva Gud anerkjenner. Vi trenger oppgjøret med gudsbilder og forestillinger som begrenser Gud, som har gjort Gud til en som er ute etter oss, som blir en trussel i stedet for et vern, som er blitt brukt til å legitimere hat i stedet for å åpne for kjærlighet og nytt liv.
For noen har denne kampen blitt så vanskelig at det har blitt for vanskelig å leve.
For andre har brytekampen med Gud vært kampen som aldri slutter. Fremdeles kjemper mennesker med vekten av andres pålegg om hva som er Guds mening: Mennesker opplever fremdeles, på mange vis, at vi må slåss for velsignelsen, for å høre til, for å være god nok. Mange har holdt fast . Noen har mista taket underveis: i troa på Gud som kjærlighetens opphav – eller mista taket i selve livet.
Mange er blitt utsatt for samfunnets urettmessige fordømmelse, trakassering, utrygghet og vold. Kirka har ei historie med å ikke ha vært den som delte ut velsignelsen til alle – tvert imot: Den har vært med å skape en virkelighet hvor skam og diskriminering er blitt resultatet. Den har ikke klart å gi troverdig uttrykk for anerkjennelse av alles menneskeverd og kjærlighet. Den har vært mer opptatt av å være grensevokter enn å være døråpner for frihet og fellesskap. Det er mye som trenger å rettes opp, og mye å be om tilgivelse for. Det er fremdeles en lang vei å gå, og jeg håper at vi kan gå den sammen.
Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!
Jakobs rop er en slags kortversjon av kampen for anerkjennelse og likeverd.
Hvor mange har ropt det i nød og desperasjon? I møte med de vanskeligste stundene i livet, hvor vi har lett etter en utvei, etter Guds veiledning og hjelp.
Biskop Herborg prekte under Regnbuemessen i Nidarosdomen.
Min oppfordring er: La ikke andre få ta fra deg troa eller gleden over livet: vi må gjøre som Jakob: holde oss fast om nødvendig! Velsignelsen handler om å kunne leve et oppreist og åpent liv, akkurat slik vi er.
Fortellinga om Jakob som kjemper med den fremmede er ei mystisk fortelling. Jeg funderer på: Blir Gud overveldet i møte med Jakobs sin livskraft og overlevelsesvilje? Hvorfor er det Jakob som vinner? Er det Guds barmhjertighet som vekkes der i mørket, ved overgangen til den andre elvebredden ?? Jakob får velsignelsen han roper etter.
Dansegruppa Rapture.
Det blir et vendepunkt, en inngang til noe nytt for Jakob. Og selv om han halter når han går derfra, stiger sola opp over han. Når sola stiger opp og får alt til å gløde av farger og liv, lever Jakob fremdeles.
Da kommer lyset: Når sola går opp over Jakob og dagen kommer på stedet som fikk navnet Guds ansikt. Livet blir enda en gang en gave.
Når vi ser hverandre ansikt til ansikt, kan det skje noe nytt. En erkjennelse har sakte vokst fram om at de gamle gjerdene er satt opp heilt feil. De skulle ikke vært der. Vi kan oppleve å bli frigjort gjennom nye erkjennelser. Vi innser at Guds kjærlighet oppløser vår gamle måte å sortere hverandre på. La oss se hverandre ansikt til ansikt, i lyset fra den livgivende sola som stiger opp over oss alle. Ny nåde, ny begynnelse: hver dag. Et liv sammen, i det mangfoldet som kan få sprake av farger i Guds regnbuefamilie. Det mangfoldige livet er en gave!
Gud har en drøm for sin verden. Gud arbeider gjennom historien for å gjøre sin drøm om oss synlig for oss. Det er ikke uvesentlig hva du og jeg gjør. Det er ikke uvesentlig for mennesker nært eller fjernt for oss om vi ser på oss selv som en som har som kall i livet å dele velsignelsen som Jakob fikk da dagen kom. Sola står opp mellom oss, og gir liv og tro på livet til alle som den sender sitt lys til. Livet er en gave.
Et bord er dekket for oss alle sammen: nådens bord, hvor Jesus selv er nær oss. Hvor vi alle er velkomne gjester. Gud skaper stadig på nytt mellom oss. Slik er Jesus til stede – med sin kjærlighet og sine gaver - midt i det forsona mangfoldet som vi er - sammen.
